Tre dager i Jotnenes rike: Veslfjellet og Bessvatn

På siste dagen av mitt lille tre-dagers stunt i Jotnenes rike hadde jeg ikke all verdens av tid, ihvertfall hvis jeg skulle gjøre bruk av buss-billetten min hjem igjen. Øverst på ønskelisten sto egentlig Heimdalshøe. Kommer jeg meg avgårde tidlig nok og går i raskt tempo burde jeg kunne få unnagjort turen, men for det første ønsket jeg ikke å stresse for mye, og for det andre så ville det igjen bety en vandring på veien. Jeg valgte å ta meg en roligere og mindre tur, hvor målet hovedsaklig bare var å være ute og nyte naturen. En ljugn avslutning på min lille tur.

Gjende.

Mørke skyer og regn over Gjende.

Opp mot Veslfjellet, regn over Gjendesheim.

Så meg ut Veslfjellet og Bessvatnet. Ikke det mest spektakulære på noen måter med andre ord, da folk flest ser det spektakulære i hva som kommer etter Veslfjellet. Det er blitt syv år siden jeg gikk Besseggen (sommeren 2013), så blir artig å se hvor mye jeg kjenner igjen. Sikkert ikke mye, det var godvær da, nå truer skyene høyt der oppe. De ligger tett over Gjende og fjellene rundt, Knutshøe, Bukkehåmåren og Høgdebrotet har stikket hodene sine godt oppi dem.

Opp i tåkeheimen.

Glimt mot Gjende, Gjendehøe, Nedre Leirungen og foten av Knutshøe.

Klipper, skyer og Gjende.

Og sant skal sies, har ikke kommet veldig høyt opp mot fjellet før Gjendesheim forsvinner i sløret og regn begynner å sette inn. Jeg vurderer å bare gå rett til Bessvatn istedet, å surre oppe på toppen av Veslfjellet i bare regn og tåke føles ikke så givende, men jeg bestemmer meg for å fortsette til slutt. Regnet gir seg etter en kort stund og så løfter skyene seg litt og. Jeg kommer opp til et landskap av grå steiner og skyer.

Utsikt fra kanten på Veslfjellet.

I tåkehavet på Veslfjellet.

Fjellene (Besshøe blant annet) åpenbarer seg.

Desto tøffere er det å stå på kanten av Veslfjellet og se utover. Skjønt utover, det er å se rett inn i skyene. Omtrent en grå vegg, med steinene nedenfor som skumle skikkelser i tåken. Innimellom åpner det seg opp, turkise Gjende dukker opp og forsvinner igjen. Foten av Knutshøe skimtes, speiling i Nedre Leirungen, og så fjell i bakgrunnen. Flyktige glimt.

Vandrer på Veslfjellet.

Utsikt fra Veslfjellet.

Opp i tåken forsvinner stien, steinene og det vesle fjellet, småtøft og. Å gå gjennom tåke for så å se skyene sakte løfte seg og åpenbare fjellene bak er bare helt nydelig. Jeg går til toppen av Veslfjellet (1743moh), skuer ut over Gjende og Jotunheimen før jeg snur og går tilbake for å ta stien ned til Bessvatn. En liten djevel på en av skuldrene prøver å få meg til å gå ned Besseggen og så tilbake igjen, jeg hører ikke på den.

Toppen av Veslfjellet, med stien fra Gjendesheim.

Ned mot Bessvatn.

Varde ovenfor Bessvatn.

Med regn drivende over fjellene i bakgrunnen og Besshøe voktende ovenfor meg går jeg ned til Bessvatn. Nede ved vannet kan jeg se andre vandrere. Turen ned er fin. Ved vannet er det tid for lunsj og det da jeg kommer over nok ett skrekkeksempel på hva vi etterlater oss i naturen. Her finner jeg et avbrukket knivblad, skaftet er ikke å se. Liggende ute i det åpne. Kan ødelegge en sko det, eller en dyrefot...

Bessvatn med regnskyer drivende over fjellene bak.

Bessvatn og Besshøe.

Sol over meg og spredt regn her og der i horisontene, men regnet er på vikende front, turen tilbake til Gjendesheim er en behagelig vandring. Tilbake ovenfor Gjende er det fint vær og vannet bader seg i lyset fra solen. En fin tur, men ikke like spennende som turen over Knutshøe eller til Høgdebrotet over Bukkehåmåren.

Solregn.

Tilbake mot Gjendesheim.

Utsikt mot Sikkildalshøe.

Tre fine dager i Jotunheimen. Turen opp Bukkehåmåren og Høgdebrotet var det definitive høydepunktet (ikke bare i høydemeter) og jeg er veldig fornøyd med å ha fått gått Knutshøe og. Nå venter en helg hvor jeg må ta igjen for dagene i fjellet, men det var det verdt.

Gjende i fint vær.