(GR20) Dag 13: Monte d'Oro

Lengde: 17km, høyde start: 920moh, høyde slutt: 920moh, høyeste punkt: 2389moh.

En ny topptur står for dagen, lurt på vei av de tre engelske gutta jeg møtte. Nei, i hovedsak så er det vel meg selv som lurer meg opp. Ute er det klar himmel. Fra Vizzavona kan man ikke se toppen av Monte d'Oro, men bak ligger toppen og venter på meg.

Stien gjennom skogen rett ovenfor Vizzavona begynner å virke kjent nå. For en kort stund, så står skiltet som peker vei opp mot toppen og Bergerie de Puzzatelli og leder meg vekk fra kjente trakter. Ruten opp alternerer mellom sti og traktorvei opp gjennom skogen. I gløtt gjennom trærne kan jeg se ned på jernbanestasjonen og Hôtel I Laricci. På andre siden av dalen ligger GR20 sør og venter.

Vizzavona sett fra oven, på vei oppover mot Monte d'Oro gjennom skogen. Hôtel I Laricci til venstre i bildet.

Jeg driver oppover fjellsiden gjennom skogen, i kappløp mot skyene. Den klare himmelen er på vikende front, fra øst fronter værgudene et massivt skyangrep. Ruinene av Bergerie de Puzzatelli dukker fram i en klarning, overgrodd. Ovenfor hyller nå tåken inn toppene. Et lite glippe av blått gir meg et lite håp. Nedenfor forsvinner dalen i skylaget. Fly langt avgårde høres ut som torden.

Skyer driver oppover fjellet i likhet med meg på vei opp La Scala.

Ovenfor meg ligger den bratte veien opp La Scala. Det er noe i meg som spør om hvorfor jeg ikke snur. Det er ikke akkurat gode odds på at jeg får se noe fra toppen. Sannheten er vel den at jeg er ganske så sta av meg. Ovenfor La Scala kommer jeg opp på en forblåst liten gresslette, et enslig og lite skilt merket med 'Source' virker merkelig ute av tid. Skyene driver gjennom gresset, stien forsvinner opp i det grå havet. Tar meg en pause og nyter utsikten, hvilket ikke eksisterer. Vinden er sur.

En forblåst gresslette, med et skilt til en vannkilde i nærheten. Tåke skjuler toppen ovenfor.

Så forsvinner jeg i lag med stien inn i skylaget. Følger de gule merkene oppover og oppover, det er brattere nå. Etter en stund så bratt at det begynner å gå opp for meg at jeg har påbegynt den siste klatringen opp mot toppen av Monte d'Oro. Klatringen opp er relativ enkel. Jeg kommer opp i tåkehavets indre, grått hav så langt man ser (som jo, ikke er så veldig langt).

Toppen av Monte d'Oro skjult av skyene. Grått på alle kanter.

Beundrende kan jeg konstatere at jeg og Monte d'Oro er beleiret på alle kanter av skyene. Surt og litt kaldt er det og. Godt jeg lot meg lure opp tenker jeg og smiler til værgudene. Jeg har ihvertfall vært på toppen (ihvertfall så er jeg ganske så sikker på det der og da). Setter kursen ned igjen. Når jeg har kommet ned fra klatrepartiet på toppen tar jeg en siste titt opp mot toppen. Det grå skydekket har en liten anelse av blått.

En åpenbaring når skylaget åpner seg sakte opp og konturene av landskapet bak dukker fram.

Jeg klatrer opp igjen. Og puster ut. Det er fortsatt grått. Setter meg på en stein for å slappe litt av. Og så åpner skylaget seg. Sakte, men sikkert trer konturer fram fra tåken og det skjulte landskapet fortoner seg sakte for meg gjennom skyene. Som en åpenbaring. Vakrere kan det nesten ikke bli der jeg står og ser dalene, skogene og fjellsidene nord for toppen komme til syne under meg. Flekker av blå himmel dukker opp, tinder strekker seg i været i horisonten. Det er en ubeskrivelig følelse å stå der.

Utsikt fra Monte d'Oro.

Mot sør derimot ligger skylaget fortsatt like tett. Jeg er i et skille i min lille verden for øyeblikket. Når jeg klatrer ned igjen fra toppen, må jeg ta et valg. Enten å gå tilbake til Vizzavona fra der jeg kom opp fra, eller gå over til Bocca Muratello og så følge GR20 igjen tilbake til Vizzavona. Jeg velger det siste, selv om det betyr å gå forbi Cascades des Anglais for tredje gang.

Skyene bølger mot ryggen nedenfor toppen.

Her går stien på sørsiden av ryggen og det betyr at jeg nok engang er mer eksponert for skyene, de bølger mot fjellsidene. I ett parti gjør tåken det vanskelig å finne de gule merkene, noen av dem går i ett med mosen på steinene. Noen sti er det ikke mulig å skille ut mellom steinene. Jeg kommer likevel rett fram og dukker opp igjen på ryggen med flott utsikt ned mot l'Onda og videre mot Petra Piana.

Utsikt fra d'Oro ned mot den lille gressletten som jeg passerte på vei opp.

Bocca di Porco.

Når jeg kommer inn på GR20 igjen kan jeg se Monte d'Oro nesten fritt for skyer på toppen. Vandrere dukker fram igjen. Nede ved Cascades des Anglais er alt som før. Jeg tar inn på hotellet for natten, jeg får utlevert en blå nøkkel. Tiden løp fra meg, E Capanelle og GR20 sør får vente til i morgen. Stille i Vizzavona på kvelden. Hotellet serverer en omelett som forrett til middagen igjen.

Jeg legger meg med en fortreffelig topptur bak meg. For mange ville det nok vært flottest med klar himmel på toppen, men for meg var åpenbaringen som jeg fikk fantastisk. La oss kalle det for det, en åpenbaring, uten å trekke inn noe religiøst.

Utsikt fra Bocca di Porco ned mot Refuge de l'Onda og videre mot Refuge de Petra Piana. Langt bak troner Paglia Orba og Monte Cinto.

<- VizzavonaE Capanelle ->

(GR20) Dag 12: Vizzavona

Hviledag og ingen spesielle planer, så jeg sover lenge. Et eller annet sted i bakhodet lurer det en tanke om å gå over Monte d'Oro og tilbake til l'Onda igjen. Lar den tanken ligge langt bak der i bakhodet.

Hôtel I Laricci i Vizzavona.

Det er stille ute, til forveksling fra kvelden gårsdagen før. Jeg tar meg en rolig tur opp til Cascades des Anglais. Kulpene og fossefallene ligger der fortsatt. Hvis det er noen korsikanske huldre som prøver å friste meg uti vannet, så lar jeg meg ikke lure uti idag heller. Natten i en god og varm seng gjorde meg godt, men forkjølelsen har ikke helt sluppet taket.

Cascades des Anglais.

Jeg slapper mer av og nyter synet av elven mere nå enn igår. På vei oppover passerer jeg flere vandrere som er på vei fra l'Onda. Solen glitrer i det klare vannet. Jeg går nesten opp til broen over l'Agnone Ruisseau, som er navnet på elven som renner gjennom Cascade des Anglais. Fortsatt lurer jeg på hvor Bergeries de Porteto er, jeg kunne ikke finne det igår når jeg gikk nedover heller.

Fossefall i Cascades des Anglais med Punta del Ceppo i bakgrunnen.

Mer rolig tar jeg meg en ny øl og noe mat i baren nede ved starten av fossefallene. Det er mange folk her idag og. Etterpå tar jeg skogsveien som går mot Hôtel Monte d'Oro. Langs skogsveien er det bygget opp en slags parkour-bane, en gruppe er på vei opp i en av rutene. Hotellet er et koselig bygg innslynget med planter, som nesten gir det et litt spøkelsesaktig preg.

Fossene har ikke fått sitt navn bare ved å være en foss.

Vizzavona er regnet for å være skillet mellom nord og sør, det er også et knutepunkt mellom flere busser og toget som traver sakte forbi mellom Ajaccio og Bastia. Et merkelig sted. Flere hus ser ut til å være fraflyttede, mulig det er et sted hvor folk har sommerhuset sitt.

Hôtel Monte d'Oro.

På kvelden møter jeg igjen Matthew, Andrew og Paul, de tre engelske guttene som jeg hadde møtt tidligere. De kunne fortelle om to heftige netter. Paul hadde våknet opp midt på natten av at et telt hadde landet oppå teltet hans. Kraftig vind og mye regn hadde ført til en god del strabaser for folk på Petra Piana og l'Onda. Det har senere kommet meg for øre at det var en som hadde blitt kastet rundt med teltet på Petra Piana, litt bortenfor lå det en skråning. På bunnen lå det flere telt som hadde blåst over kanten i løpet av natten.

Ruinene av Grand Hôtel de la Forêt.

De engelske gutta hadde gått over Monte d'Oro hit og hadde fått en helt fantastisk utsikt på toppen. Jeg begynner nå å angre litt på at jeg ikke tok turen opp. Når jeg kryper inn under dynen så har jeg bestemt meg, jeg endrer planen og legger turen opp mot 1469 meter over Vizzavona.

<- VizzavonaMonte d'Oro ->

(GR20) Dag 11: l'Onda - Vizzavona

Lengde: 11km, høyde start: 1431moh, høyde slutt: 920moh, høyeste punkt: 2100moh.

Jeg våkner opp midt på natten av at det er kraftig vind ute. Stemmer i mørket utenfor. Folk er tydelig ute for å bardunere og sikre teltene sine bedre. Jeg hører et telt som har blitt tatt av vinden fare i full fart imellom de andre teltene utenfor. Mitt telt står fjellstøtt. Jeg kryper inn i soveposen igjen, mer bekymret for kulden enn for vinden.

Neste morgen er det mye aktivitet i leiren. Helt nederst ved den ene gjerdet har teltene som har lekt drager i løpet av natten samlet seg, alle av den typen man kan leie for å overnatte i. Ingen som leide disse denne natten ihvertfall. Vinden har løyet i morgentimene, men det blåser fortsatt friskt.

Opp mot Bocca Muratello fra Refuge de l'Onda.

Så blir min dag blåst over ende, men det er ikke vinden som forårsaker det. Men kameraet mitt, som er dødt. Sjokk. Ord kan nesten ikke beskrive det jeg føler, for meg er det å ta bilder mens jeg er ute og vandrer en måte å bearbeide minner på. Uansett hva jeg gjør, så får jeg ikke liv i kameraet. Det er ihvertfall tydelig at det er batteriet som det er noe feil med. Årsaken kan jeg bare gjette på. Jeg frykter det verste, at det er ødelagt, men håper på at det bare har blitt utladet i løpet av natten (selv om det var nesten fulladet kvelden før).

Minnesmerke over en alpinist som døde da han prøvde å gjennomføre GR20 på ski i april for noen år siden. Han forsvant i skaret ovenfor Refuge de l'Onda, sammen med hunden sin.

Når jeg forlater Bergeries de l'Onda er jeg så frustrert at jeg setter ut i et veldig høyt tempo, jeg trenger å få gått frustrasjonen ut av kroppen. Og dermed går jeg altfor fort forbi det flotte landskapet som åpenbarer seg oppe på ryggen ovenfor hytta. Oppe på ryggen er også vinden merkbart kraftigere, den gir meg noen ekstra løft på veien oppover. Nedenfor strekker dalen seg fint ned mot Bergeries de Tolla som herfra er skjult blant trærne langt der nede. Bak meg bukter noen vandrere seg rundt stien som går over 'le crêtes' til Petra Piana.

Lengre oppe passerer jeg minneskiltet til ære for alpinisten som døde her for noen år siden da han prøvde å gjennomføre GR20 på ski vinterstid. Synd, men mer synd er det å høre at han tok hunden sin med seg i døden. Vinden løfter meg så de siste meterne og jeg kommer opp til passet hvor solen venter med sine varme stråler.

Utsikt tilbake mot Petra Piana og fjellene bakover. Stien over 'le crêtes' tydelig på ryggen.

Humøret er litt bedre når jeg er oppe og kan speide nedover dalen som leder mot Vizzavona, og halvveis på GR20. Solen hjelper og til. Og det er ikke verdens undergang. Men likevel... Det er en abstrakt skygge foran dagens flotte vær. Jeg bruker mobilen til å ta noen bilder, men kameraet på min mobil kan ikke beskyldes for å være av god kvalitet.

Monte d'Oro troner nå enda mektigere øst for meg og de andre vandrerne som er samlet her på passet. Og det er da det kommer. 'It was you', hører jeg noen si bak meg, 'it was you that sat outside our tent last night and talked about the stars!'. Jeg snur meg og der sitter den nederlandske jenta som jeg har blitt litt kjent med tidligere og smiler. Gårsdagen ble en anelse fuktig på kvelden, som endte opp med at jeg og to andre ble sittende ute med en flaske vin, og ja, snakke om stjernene tydeligvis.

Ryggen opp mot Monte d'Oro, med toppen tronende ovenfor. Jeg droppet å ta turen opp, som egentlig var planen. Utsikten ville ha vært formidabel.

Litt gladere til sinns setter jeg på vei ned i dalen, men jeg dropper planen om å gå opp til toppen av Monte d'Oro. Noe i meg ønsker å komme raskt fram for å få sjekket om det bare er batteriet som er flatt. Jeg møter medfølelse på veien ned. Men fjellene på hver sin kant fortoner seg like passive som før. Stien svinger nå på kryss og tvers nedover dalsiden. Trebeltet kommer nærmere og nærmere før jeg kan se blader over meg i tillegg til den blå himmelen.

Seende tilbake opp mot Bocca Muratello.

Elven bryter fram blant hvite og grå steiner, jeg er ved starten av Cascades des Anglais. Det er fristende å hoppe uti, men jeg ser ut til å ha pådratt meg en aldri så liten forkjølelse. At det ikke er langt igjen til Vizzavona blir bekreftet at det nå begynner å bli mange turister langs elven. De engelske fossefallene er et yndet turistmål. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Dalen ned mot Vizzavona, bratt nedover mot skillet mellom GR20 nord og sør.

Fjellkanter på alle sider nede i dalen.

Ved baren som ligger ved starten av fossefallene stopper jeg for en øl (et lite plaster på såret) og noe å spise. Det er nå bare en time igjen ned til Vizzavona og enden på den nordlige delen av GR20. Siste delen tar meg gjennom en skog før jeg setter mine føtter på asfalt atter en gang.

Jeg er i Vizzavona, kan se skiltet som angir henholdvis starten og slutten på sør og nord, veien går nedover mot jernbanestasjonen. Jeg følger den nedover. Et stort og staselig bygg ligger i ruiner, trær vokser i vinduene. Ved jernbanestasjonen ligger det et teltområde for vandrere, men jeg har ikke tenkt å sove i telt nå. Forkjølelsen gjør at jeg trekker inn, så jeg tar inn på Hôtel I Laricci. Det vil si, det første jeg gjør er å se om det går å lade batteriet til kameraet.

Cascades des Anglais med Punta del Ceppo i bakgrunnen.

Lettelsen er ubeskrivelig når jeg ser displayet på kameraet vise at batteriet lades. I Laricci er et sjarmerende lite hotell med knirkende gulv, hver etasje har sin egen farge. Blått i første etasje, rødt i andre. Jeg får utlevert en rød nøkkel. Første varme dusjen siden Haut Asco.

Forfrisket og med humøret tilbake igjen tar jeg en nærmere titt på den store forfalne bygningen. Bygningen har tidligere vært Grand Hôtel de la Forêt, ikke mye igjen av fordums grandiositet. Jeg går ned til jernbanestasjonen og tar en øl sammen med noen engelskmenn jeg har møtt på veien. Det viser seg at den ene av to eldre engelskmenn har kommet ned til Vizzavona med en vond hoste og ser seg nødt til å dra til Corte for å oppsøke en lege.

Ruinene av tidligere Grand Hôtel de la Forêt. Ikke mye som minner om gammel storhet nå.

Sittende ved baren føler jeg meg nå nesten som en veteran fra en typisk amerikansk krigsfilm, der jeg sitter og følger med en gjeng nyankomne vandrere som stiger ut av en buss. Vet at mange av dem nå tenker, 'and now what?'.

Jernbanestasjonen i Vizzavona, skyer dekker toppene ovenfor. På veien til Calvi gikk jeg av toget her og tittet ut. Da tenkte jeg at om en god del dager vil jeg komme ned fra fjellene og komme hit. Nå er jeg her.

Jeg spiser middag på hotellet, som er inkludert i prisen. På kvelden begynner det å regne, mye. Jeg er glad jeg sover inne nå, og ikke ute i teltet. Jeg har tilbakelagt GR20 nord. Imorgen er det en hviledag, det trenger kroppen. Mystiske lys fra skråningen ovenfor hotellet.

<- l'OndaVizzavona ->

(GR20) Dag 10: Petra Piana - l'Onda

Lengde: 11km, høyde start: 1842moh, høyde slutt: 1431moh, høyeste punkt: 1842moh.

Jeg kommer ned fra Monte Ritondu i strålende sol, fortsatt høyt oppe etter toppturen. Ved Petra Piana har gårsdagens vandrerne blitt byttet ut med nye. Etter en pause i solen slår jeg ned teltet og pakker sekken. Fra Petra Piana har jeg nå to veivalg å velge mellom, 'Par la vallée' eller 'Par les crêtes'. 'Par les crêtes' vil ta meg over ryggen til Refuge de l'Onda og er den høyereliggende varianten, dette veivalget lurer med nydelig utsikt fra ryggen stien går over. Det er i tillegg raskere å gå over ryggen.

På vei ned fra Petra Piana. Ruten går ned mot dalen og gjennom skogen før den går oppover igjen mot Refuge de l'Onda.

'Par la vallée' derimot går nede i skogen i dalen nedenfor ryggen, men er også den originale ruten til GR20. Jeg velger å gå nede i dalen. Fra Monte Ritondu har jeg allerede sett utsikten som tilbys i alle kanter, så nå frister det mer med en tur langs en elv gjennom en hyggelig skog.

GR-stimerke nesten grodd igjen.

Og med det legger jeg enda noen høydemetere til det jeg allerede har tilbakelagt nedover fra Monte Ritondu, og jeg kan med trygghet si at det går bratt ned og. Fint da at det på enkelte steder føles som om at stien er bygget opp med et hyggelig steingjerde på den ene siden. Jeg passerer forbi Bergeries de Gialgo, noen andre vandrere passerer forbi meg i motsatt retning. Helt nede i dalen kan jeg se opp mot Petra Piana høyt oppe, men hytta og teltområdet er skjult for mine øyne.

Stien er nesten bygget opp på vei ned mot dalbunnen.

Ruiner av gamle steinbuer flyter forbi der jeg går, deres endelikt fryst i sporene fra fordums tider. Ruisseau de Manganellu bukter seg nedover dalen på min høyre side, trær øker i omfang og størrelse. Til slutt dekker grenene og bladene seg over meg og danner et fargespekter av grønt og blått. Gjennom den fredfulle skogen kan jeg senke skuldrene ytterligere. Tiden flyr stille gjennom solstrålene blant trærne.

Utsikt tilbake i retning Petra Piana, den ligger høyt oppe skjult for mine øyne her nede fra.

Grønne kulper glitrer opp mot meg fra elven. Og til slutt så er det ingen vei utenom. Uti vannet må jeg. Vannet er kaldt, men forfriskende. Etterpå kan jeg sitte på steinene og varme meg i solen. Over meg rasler vinden nesten lydløst gjennom bladene.

Bading i Ruisseau de Manganellu. Elven med sine grønne og innbydende kulper ble for fristende.

Gjennom skogen på vei mot Bergeries de Tolla.

Jeg kommer ned til Bergeries de Tolla. Det er høstfarger på bakken, to hester gresser fritt utenfor hytta. Det er et fredelig lite sted, men det er nok flere folk her om sommeren. Det passer bra å ta en pause, jeg kjøper meg en kald Pietra og spiser noe mat. Hestene stiller seg rett utenfor porten og stirrer forventningsfullt inn, de er nok sultne de og.

To hester på en mark utenfor et lite sommersted. Høstfarger på bakken.

Oppover mot Refuge de l'Onda går det oppover igjen. Her er skogen tettere og gir et mørkere preg. Stien vender seg opp mot fjellene igjen. Jeg kommer opp av skogen og til det inngjerdete teltområdet. Ved l'Onda er det både et herberge og en hytte, selve hytta ligger litt ovenfor teltområdet og herberget. Når hele geiteflokken kommer ned fra fjellet så får man en fin forståelse for gjerdet rundt teltområdet.

Bergeries de Tolla. Her kan man kjøpe typisk korsikansk fjellmat, som ost og pølse.

Jeg spiser middag i herberget. Det serveres suppe til forrett, sauekjøtt med maismelpudding til hovedrett, og så en stram (men god) ost før frukt til dessert. En av de bedre middagene så langt. Det er et lystig lag rundt middagsbordet. Jeg har ikke sett Matthew, Andrew og Paul, de tre guttene fra England, etter at jeg kom til l'Onda. Så under middagen begynner jeg å lure litt på om det har skjedd noe, de burde definitivt ha vært fremme. Senere får jeg vite at de hadde valgt å bli værende på Petra Piana i det flotte været.

Mørke partier gjennom skogen på vei opp mot Refuge de l'Onda.

En flott dag går mot slutten, og den klart lengste dagen på turen så langt. Jeg har et vagt minne om en stjerneklar himmel i det jeg kryper til sengs.

Teltområdet ved Refuge de l'Onda. Geiter omringer teltområdet.

<- Monte RitonduVizzavona ->

(GR20) Dag 10: Monte Ritondu

Lengde: 6km, høyde start: 1842moh, høyde slutt: 1842moh, høyeste punkt: 2622moh.

Over Petra Piana ligger Monte Ritondu, det nest høyeste fjellet på Korsika. Likevel, nede fra hytta kan man ikke se toppen av fjellet. Det er sagt om områdene rundt fjellet at de fra gamle dager av var kjent som skikkelige bandittreder. Selv legger jeg i vei mot toppen for å stjele litt utsikt.

Gresslette med utsikt på vei opp mot Monte Ritondu fra Petra Piana.

Etter en frokost bestående av noen veldig søte loff-skiver med syltetøy og te lar jeg teltet stå oppe og forlater hytta med bare min lille dagstursekk på ryggen. Som før starter dagen med pent vær. Det er oppover som teller og det tar ikke lang tid før man ser ned på Petra Piana fra et fugle-perspektiv. Teltområdet har nå blitt tynnet ut for telt.

Vardene tar meg opp til et lite pass. Fra passet kan jeg nå endelig se opp til toppen av Monte Ritondu. En grå vegg av stein som jeg må opp. Bakover kan jeg se ryggen som den alpine varianten mot Refuge de l'Onda fra Petra Piana går over.

Lavu Bellebone.

Jeg kommer opp til et vann med Ritondu speilende i overflaten, Lavu Bellebone. Dette vannet er fryst mesteparten av året i henhold til sin beliggenhet på 2321moh. Det er et passende sted for en pause før jeg tar fatt på den siste bratte stigningen opp mot toppen.

Utsikt fra Monte Ritondu. Paglia Orba troner til venstre i bildet, Monte Cinto troner til høyre nærmere midten av bildet.

Opp mot Col du Fer de Lance går ruten over ur og større stein. Lavu Bellebone ligger kjølig igjen nedenfor meg, på andre siden av vannet vandrer det en større geiteflokk. Videre byr ruten nå på mer klatring enn før. Når jeg nesten er på toppen, bare noen store steinblokker over meg, kommer jeg til et lite skjul som er bygget på toppen. Det er tomt innenfor, og kjølig.

Lavu Bellebone ligger blått og kjølig nedenfor toppen.

Ruten vrir seg rundt toppen igjen før den siste biten forseres med enkel klatring. Så står jeg på toppen av Korsika igjen. Toppen ligger på 2622moh. Jeg er oppe på toppen såpass tidlig at skyene ikke har rukket å komme inn for å skjule utsikten, som er formidabel. Nordover troner Paglia Orba og Monte Cinto, det er nesten vanskelig å tro at man vil se ned på meg derfra. Langt nede mot øst kan jeg se Corte med sin karakteristiske festning på toppen.

På toppen av Monte Ritondu, 2622moh.

På Bergeries de Vallone ble jeg kjent med tre gutter fra England og de har også tatt turen opp til toppen. Vi blir værende på toppen og nyte øyeblikket. Som meg har de også tenkt seg videre til Refuge de l'Onda etterpå.

På vei ned igjen har geiteflokken rukket å komme seg opp til spiret som har navnet Col du Fer de Lance. De stirrer dumt på meg når jeg kommer klatrende ned fra den ene ryggen nedenfor toppen. Solen er høyere på himmelen nå når jeg er på vei ned og lyser da opp mer av landskapet rundt enn på veien opp.

Et fugleperspektiv av Refuge de Petra Piana.

Nede ved Petra Piana har det allerede kommet folk fra enten Manganu eller Onda. Jeg rister litt på hodet, det er noen som virkelig stresser mye for å komme raskest mulig fram til neste sted. Turen opp til Monte Ritondu er kanskje den fineste toppturen hittil, da det var første gang hvor jeg kunne få se uforstyrret utover Korsika, ingen skyer.

<- Petra Pianal'Onda ->

(GR20) Dag 9: Manganu - Petra Piana

Lengde: 10km, høyde start: 1601moh, høyde slutt: 1842moh, høyeste punkt: 2225moh.

Etter nok en kald natt våkner jeg til en av de etappene jeg har gledet meg mest til langs GR20, nemlig etappen mellom Manganu og Petra Piana. Teltet er søkkvått og skittent, men ute er det klar himmel. Noe spor av hesten som løp gjennom teltområdet natten før er det ikke. Inne i hytta er det full aktivitet, stolleken for å få sitteplass til frokosten er igang.

På vei opp mot Bocca a le Porte. Fjelltoppene speiler seg i små vann på en liten gresslette ovenfor Refuge de Manganu.

Lettet over det fine været setter jeg ut fra Manganu, hvor stien raskt går over til stigning. Jeg skal nå gå opp til det som er det høyeste punktet på hovedruten til GR20, nemlig Bocca a le Porte, som ligger på 2225moh. Solen har ennå ikke steget opp bak fjellsiden øst for meg, så det er litt småkjølig i morgentimene.

Etter å gå en kort stund kommer jeg opp til en gresslette, her er gresset vått og bløtt å gå på. En liten bekk renner gjennom gressletten, som vel er starten på Ruisseau de Zoicu. Fjellsidene speiler seg i små og dype dammer. Solen lyser opp spirene som strekker seg mot himmelen. Jeg starter på siste, og bratte, stigning opp mot passet. Der oppe lokker sollyset. Høyt oppe ligger det is som har dannet seg etter gårsdagens hagl. Hadde det vært snø, hadde jeg nok ikke latt anledningen gå fra meg og laget en snøball som jeg kunne kaste på noen.

Utsikt fra Bocca a le Porte.

Og for en fantastisk opplevelse det er å komme opp til Bocca a le Porte. Idet jeg klatrer opp på ryggen av passen møter solen meg med sine solstråler og jeg kan føle varmen bre seg over kroppen med en gang. Utsikten er helt fantastisk. Foran meg strekker ryggen seg videre mot en blå horisont av spisse fjell. Monte Ritondu-massivet stikker seg majestetisk opp. Og best av alt, Lac de Capitellu and Lac du Melo. Som to blå glitrende øyne i fjellet ligger de og stirrer opp mot evigheten. Helt ubeskrivelig vakkert.

Utsikten tar helt pusten fra meg og jeg blir nødt til å sitte ned og bare nyte den. Flere folk dukker opp over kanten, og de virker alle like hypnotiserte som jeg. Noen benytter anledningen og varmen til å tørke soveposene sine. Ned fra Punta a e Porta henger det et tau, jeg forkaster idéen om en klatretur til toppen. Istedet er det en annen idé som begynner å ta form hos meg.

Lac du Capitellu og Lac du Melo. Som to juveler i fjellet ligger de og skinner opp mot deg der du beveger deg langs ryggen høyt ovenfor.

Stien videre langs ryggen er en ny berg- og dalbane, med noe småklatring involvert, et parti må jeg klatre ned ved hjelp av en kjetting. Jeg kan ikke hjelpe for å stoppe opp flere ganger og nyte synet av de to flotte vannene nedenfor. Fra der jeg står ser det ikke ut til å være en krusning på vannoverflaten engang. Bak meg ligger passet, med en folkeansamling spredt rundt.

Bocca a le Porte. Det høyeste punktet på hovedruten til GR20. Folk beundrer utsikten.

Jeg ankommer Breche de Capitellu (2090moh) og idéen har overtatt hjernen min. Det er ingen utvei, jeg setter på vei ned mot Lac de Capitellu og Lac du Melo. Og forlater med det GR20, for en stund. Fra Breche de Capitellu går det en merket sti ned mot begge vannene, stien fortsetter så nedover mot Bergeries de Grotelle som ligger øverst i Restonica-dalen. Derfra kan man komme ned til Corte. Så langt går ikke idéen min.

Lac du Capitellu. Nede ved vannet. Fjellsiden går rett ned i det speilblanke vannet.

Nede ved Lac de Capitellu kan jeg speide utover det speilblanke vannet, fra den andre siden går fjellsiden loddrett opp fra vannet. Vannet ligger på 1930moh og er 42m dypt, det kan være fryst i opptil åtte måneder om året. Det ser kaldt ut nå og.

Jeg fortsetter ned mot Lac du Melo. Som ligger litt over 200 høydemetere lengre ned, rettere sagt på 1711moh og er 15,5m dypt. Nede ved vannet spiser jeg lunsj og speider over vannet opp mot fjellsiden som strekker seg opp mot Monte Ritondu høyt ovenfor. Høyt oppe i retningen jeg kom ned fra går GR20, fra der jeg sitter kan en bare la seg imponere av de massive partiene ruten går gjennom. Her nede er det dog betydelig mange flere folk, hovedsaklig turister på dagsbesøk fra Corte.

Lac du Melo.

Men når jeg går ned, så må jeg jo og gå opp igjen. Fra Lac du Melu går det en sti opp til Bocca a Soglia på 2052moh. Oppe ved ryggen og GR20 møter jeg på kjente fjes igjen. Noen rister nok litt på hodet når de hører at jeg gikk ned til vannene. Det var flott å se de to vannene på nært hold, men de mister noe av sitt mytiske preg når en går ned til dem.

Et fjell benytter anledningen til å speile seg i det klare vannet til Lac du Melo.

Skyene har nå meldt sin ankomst, himmelen blir med det dusere. Videre bukter stien seg langs fjellsiden ovenfor Lac du Melo, fjellet tvers over dalen speiler seg i vannet. Oppover mot Bocca Muzzella ligger et annet fint vann nedenfor, Lac du Renosu. På små topper ovenfor går det kyr og beiter. Ved Bocca Muzzella (eller Col de la Haut Route) foregår det kokkelering. Monte d'Oro ligger i horisonten.

Lac du Renosu. Nedenfor strekker Restonica-dalen seg ned mot Corte.

Når jeg ser ned på Refuge de Petra Piana, kan jeg se at det allerede er mange folk på plass. Jeg finner likevel et greit sted å sette opp teltet mitt for den kommende kalde natten, Petra Piana ligger på 1842moh. Stedet ligger oppe på en hylle i fjellsidene nedenfor Monte Ritondu, selve hytta er et lite og merkverdig bygg. Fasilitetene her er ikke akkurat forskjellig fra andre steder, i dusjkøen kan man høre andre puste tungt i det kalde vannet.

Utsikt i retning Monte d'Oro og ryggen som danner den alternative ruten til Refuge de l'Onda.

En kan se utover dalbunnen nedenfor inntil skyene skjuler alt sikt. Regnet setter inn. Inne hos buen til hyttevakten så henger det et værvarsel som sier at jeg kan se fram til fire dager med tordenvær fremover. Så viser det seg at det er et værvarsel fra forrige uke. Puster lettet ut og nyter en Pietra. Middagen blir servert på terrassen utenfor buen og tonen er lystig rundt bordet. Utsikten skifter i takt med skyene som driver forbi.

Mørk horisont fra Petra Piana. Tunge skyer la seg rundt hytta på ettermiddagen.

En flott dag på GR20 er over når jeg i ly av mørket kryper inn mitt 1-kilos telt. Teltet har uforholdsmessig stor plass inne til å være ett 1-2 manns telt. Øynene glir igjen og jeg kan minnes dagen jeg først la øynene på de to vannene, Lac de Capitellu og Lac du Melo.

Hyttevakten på Petra Piana sin bu, med terrassen hvor middagen ble servert utenfor.

<- ManganuMonte Ritondu ->