Etter nok en kald natt våkner jeg til en av de etappene jeg har gledet meg mest til langs GR20, nemlig etappen mellom Manganu og Petra Piana. Teltet er søkkvått og skittent, men ute er det klar himmel. Noe spor av hesten som løp gjennom teltområdet natten før er det ikke. Inne i hytta er det full aktivitet, stolleken for å få sitteplass til frokosten er igang.
På vei opp mot Bocca a le Porte. Fjelltoppene speiler seg i små vann på en liten gresslette ovenfor Refuge de Manganu.
Lettet over det fine været setter jeg ut fra Manganu, hvor stien raskt går over til stigning. Jeg skal nå gå opp til det som er det høyeste punktet på hovedruten til GR20, nemlig Bocca a le Porte, som ligger på 2225moh. Solen har ennå ikke steget opp bak fjellsiden øst for meg, så det er litt småkjølig i morgentimene.
Etter å gå en kort stund kommer jeg opp til en gresslette, her er gresset vått og bløtt å gå på. En liten bekk renner gjennom gressletten, som vel er starten på Ruisseau de Zoicu. Fjellsidene speiler seg i små og dype dammer. Solen lyser opp spirene som strekker seg mot himmelen. Jeg starter på siste, og bratte, stigning opp mot passet. Der oppe lokker sollyset. Høyt oppe ligger det is som har dannet seg etter gårsdagens hagl. Hadde det vært snø, hadde jeg nok ikke latt anledningen gå fra meg og laget en snøball som jeg kunne kaste på noen.
Utsikt fra Bocca a le Porte.
Og for en fantastisk opplevelse det er å komme opp til Bocca a le Porte. Idet jeg klatrer opp på ryggen av passen møter solen meg med sine solstråler og jeg kan føle varmen bre seg over kroppen med en gang. Utsikten er helt fantastisk. Foran meg strekker ryggen seg videre mot en blå horisont av spisse fjell. Monte Ritondu-massivet stikker seg majestetisk opp. Og best av alt, Lac de Capitellu and Lac du Melo. Som to blå glitrende øyne i fjellet ligger de og stirrer opp mot evigheten. Helt ubeskrivelig vakkert.
Utsikten tar helt pusten fra meg og jeg blir nødt til å sitte ned og bare nyte den. Flere folk dukker opp over kanten, og de virker alle like hypnotiserte som jeg. Noen benytter anledningen og varmen til å tørke soveposene sine. Ned fra Punta a e Porta henger det et tau, jeg forkaster idéen om en klatretur til toppen. Istedet er det en annen idé som begynner å ta form hos meg.
Lac du Capitellu og Lac du Melo. Som to juveler i fjellet ligger de og skinner opp mot deg der du beveger deg langs ryggen høyt ovenfor.
Stien videre langs ryggen er en ny berg- og dalbane, med noe småklatring involvert, et parti må jeg klatre ned ved hjelp av en kjetting. Jeg kan ikke hjelpe for å stoppe opp flere ganger og nyte synet av de to flotte vannene nedenfor. Fra der jeg står ser det ikke ut til å være en krusning på vannoverflaten engang. Bak meg ligger passet, med en folkeansamling spredt rundt.
Bocca a le Porte. Det høyeste punktet på hovedruten til GR20. Folk beundrer utsikten.
Jeg ankommer Breche de Capitellu (2090moh) og idéen har overtatt hjernen min. Det er ingen utvei, jeg setter på vei ned mot Lac de Capitellu og Lac du Melo. Og forlater med det GR20, for en stund. Fra Breche de Capitellu går det en merket sti ned mot begge vannene, stien fortsetter så nedover mot Bergeries de Grotelle som ligger øverst i Restonica-dalen. Derfra kan man komme ned til Corte. Så langt går ikke idéen min.
Lac du Capitellu. Nede ved vannet. Fjellsiden går rett ned i det speilblanke vannet.
Nede ved Lac de Capitellu kan jeg speide utover det speilblanke vannet, fra den andre siden går fjellsiden loddrett opp fra vannet. Vannet ligger på 1930moh og er 42m dypt, det kan være fryst i opptil åtte måneder om året. Det ser kaldt ut nå og.
Jeg fortsetter ned mot Lac du Melo. Som ligger litt over 200 høydemetere lengre ned, rettere sagt på 1711moh og er 15,5m dypt. Nede ved vannet spiser jeg lunsj og speider over vannet opp mot fjellsiden som strekker seg opp mot Monte Ritondu høyt ovenfor. Høyt oppe i retningen jeg kom ned fra går GR20, fra der jeg sitter kan en bare la seg imponere av de massive partiene ruten går gjennom. Her nede er det dog betydelig mange flere folk, hovedsaklig turister på dagsbesøk fra Corte.
Lac du Melo.
Men når jeg går ned, så må jeg jo og gå opp igjen. Fra Lac du Melu går det en sti opp til Bocca a Soglia på 2052moh. Oppe ved ryggen og GR20 møter jeg på kjente fjes igjen. Noen rister nok litt på hodet når de hører at jeg gikk ned til vannene. Det var flott å se de to vannene på nært hold, men de mister noe av sitt mytiske preg når en går ned til dem.
Et fjell benytter anledningen til å speile seg i det klare vannet til Lac du Melo.
Skyene har nå meldt sin ankomst, himmelen blir med det dusere. Videre bukter stien seg langs fjellsiden ovenfor Lac du Melo, fjellet tvers over dalen speiler seg i vannet. Oppover mot Bocca Muzzella ligger et annet fint vann nedenfor, Lac du Renosu. På små topper ovenfor går det kyr og beiter. Ved Bocca Muzzella (eller Col de la Haut Route) foregår det kokkelering. Monte d'Oro ligger i horisonten.
Lac du Renosu. Nedenfor strekker Restonica-dalen seg ned mot Corte.
Når jeg ser ned på Refuge de Petra Piana, kan jeg se at det allerede er mange folk på plass. Jeg finner likevel et greit sted å sette opp teltet mitt for den kommende kalde natten, Petra Piana ligger på 1842moh. Stedet ligger oppe på en hylle i fjellsidene nedenfor Monte Ritondu, selve hytta er et lite og merkverdig bygg. Fasilitetene her er ikke akkurat forskjellig fra andre steder, i dusjkøen kan man høre andre puste tungt i det kalde vannet.
Utsikt i retning Monte d'Oro og ryggen som danner den alternative ruten til Refuge de l'Onda.
En kan se utover dalbunnen nedenfor inntil skyene skjuler alt sikt. Regnet setter inn. Inne hos buen til hyttevakten så henger det et værvarsel som sier at jeg kan se fram til fire dager med tordenvær fremover. Så viser det seg at det er et værvarsel fra forrige uke. Puster lettet ut og nyter en Pietra. Middagen blir servert på terrassen utenfor buen og tonen er lystig rundt bordet. Utsikten skifter i takt med skyene som driver forbi.
Mørk horisont fra Petra Piana. Tunge skyer la seg rundt hytta på ettermiddagen.
En flott dag på GR20 er over når jeg i ly av mørket kryper inn mitt 1-kilos telt. Teltet har uforholdsmessig stor plass inne til å være ett 1-2 manns telt. Øynene glir igjen og jeg kan minnes dagen jeg først la øynene på de to vannene, Lac de Capitellu og Lac du Melo.
Hyttevakten på Petra Piana sin bu, med terrassen hvor middagen ble servert utenfor.
<- ManganuMonte Ritondu ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar