En ny topptur står for dagen, lurt på vei av de tre engelske gutta jeg møtte. Nei, i hovedsak så er det vel meg selv som lurer meg opp. Ute er det klar himmel. Fra Vizzavona kan man ikke se toppen av Monte d'Oro, men bak ligger toppen og venter på meg.
Stien gjennom skogen rett ovenfor Vizzavona begynner å virke kjent nå. For en kort stund, så står skiltet som peker vei opp mot toppen og Bergerie de Puzzatelli og leder meg vekk fra kjente trakter. Ruten opp alternerer mellom sti og traktorvei opp gjennom skogen. I gløtt gjennom trærne kan jeg se ned på jernbanestasjonen og Hôtel I Laricci. På andre siden av dalen ligger GR20 sør og venter.
Vizzavona sett fra oven, på vei oppover mot Monte d'Oro gjennom skogen. Hôtel I Laricci til venstre i bildet.
Jeg driver oppover fjellsiden gjennom skogen, i kappløp mot skyene. Den klare himmelen er på vikende front, fra øst fronter værgudene et massivt skyangrep. Ruinene av Bergerie de Puzzatelli dukker fram i en klarning, overgrodd. Ovenfor hyller nå tåken inn toppene. Et lite glippe av blått gir meg et lite håp. Nedenfor forsvinner dalen i skylaget. Fly langt avgårde høres ut som torden.
Skyer driver oppover fjellet i likhet med meg på vei opp La Scala.
Ovenfor meg ligger den bratte veien opp La Scala. Det er noe i meg som spør om hvorfor jeg ikke snur. Det er ikke akkurat gode odds på at jeg får se noe fra toppen. Sannheten er vel den at jeg er ganske så sta av meg. Ovenfor La Scala kommer jeg opp på en forblåst liten gresslette, et enslig og lite skilt merket med 'Source' virker merkelig ute av tid. Skyene driver gjennom gresset, stien forsvinner opp i det grå havet. Tar meg en pause og nyter utsikten, hvilket ikke eksisterer. Vinden er sur.
En forblåst gresslette, med et skilt til en vannkilde i nærheten. Tåke skjuler toppen ovenfor.
Så forsvinner jeg i lag med stien inn i skylaget. Følger de gule merkene oppover og oppover, det er brattere nå. Etter en stund så bratt at det begynner å gå opp for meg at jeg har påbegynt den siste klatringen opp mot toppen av Monte d'Oro. Klatringen opp er relativ enkel. Jeg kommer opp i tåkehavets indre, grått hav så langt man ser (som jo, ikke er så veldig langt).
Toppen av Monte d'Oro skjult av skyene. Grått på alle kanter.
Beundrende kan jeg konstatere at jeg og Monte d'Oro er beleiret på alle kanter av skyene. Surt og litt kaldt er det og. Godt jeg lot meg lure opp tenker jeg og smiler til værgudene. Jeg har ihvertfall vært på toppen (ihvertfall så er jeg ganske så sikker på det der og da). Setter kursen ned igjen. Når jeg har kommet ned fra klatrepartiet på toppen tar jeg en siste titt opp mot toppen. Det grå skydekket har en liten anelse av blått.
En åpenbaring når skylaget åpner seg sakte opp og konturene av landskapet bak dukker fram.
Jeg klatrer opp igjen. Og puster ut. Det er fortsatt grått. Setter meg på en stein for å slappe litt av. Og så åpner skylaget seg. Sakte, men sikkert trer konturer fram fra tåken og det skjulte landskapet fortoner seg sakte for meg gjennom skyene. Som en åpenbaring. Vakrere kan det nesten ikke bli der jeg står og ser dalene, skogene og fjellsidene nord for toppen komme til syne under meg. Flekker av blå himmel dukker opp, tinder strekker seg i været i horisonten. Det er en ubeskrivelig følelse å stå der.
Utsikt fra Monte d'Oro.
Mot sør derimot ligger skylaget fortsatt like tett. Jeg er i et skille i min lille verden for øyeblikket. Når jeg klatrer ned igjen fra toppen, må jeg ta et valg. Enten å gå tilbake til Vizzavona fra der jeg kom opp fra, eller gå over til Bocca Muratello og så følge GR20 igjen tilbake til Vizzavona. Jeg velger det siste, selv om det betyr å gå forbi Cascades des Anglais for tredje gang.
Skyene bølger mot ryggen nedenfor toppen.
Her går stien på sørsiden av ryggen og det betyr at jeg nok engang er mer eksponert for skyene, de bølger mot fjellsidene. I ett parti gjør tåken det vanskelig å finne de gule merkene, noen av dem går i ett med mosen på steinene. Noen sti er det ikke mulig å skille ut mellom steinene. Jeg kommer likevel rett fram og dukker opp igjen på ryggen med flott utsikt ned mot l'Onda og videre mot Petra Piana.
Utsikt fra d'Oro ned mot den lille gressletten som jeg passerte på vei opp.
Bocca di Porco.
Når jeg kommer inn på GR20 igjen kan jeg se Monte d'Oro nesten fritt for skyer på toppen. Vandrere dukker fram igjen. Nede ved Cascades des Anglais er alt som før. Jeg tar inn på hotellet for natten, jeg får utlevert en blå nøkkel. Tiden løp fra meg, E Capanelle og GR20 sør får vente til i morgen. Stille i Vizzavona på kvelden. Hotellet serverer en omelett som forrett til middagen igjen.
Jeg legger meg med en fortreffelig topptur bak meg. For mange ville det nok vært flottest med klar himmel på toppen, men for meg var åpenbaringen som jeg fikk fantastisk. La oss kalle det for det, en åpenbaring, uten å trekke inn noe religiøst.
Utsikt fra Bocca di Porco ned mot Refuge de l'Onda og videre mot Refuge de Petra Piana. Langt bak troner Paglia Orba og Monte Cinto.
<- VizzavonaE Capanelle ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar