I drift mot...

Det hele starter med, nei, det hele starter vel på Grua. Og det i en vinter som mildt sagt kan kalles sporadisk, noen vil vel knapt kalle det for vinter. Ihvertfall sett med sentrums øyne, men på Grua er det snø. Og kallet det er jo ugjendrivelig. Dette kallet om å drive gjennom skog og mark, med hvitkledte trær og busker rundt seg, på ski mens vinden blåser rundt deg. Det er et kall, men det er unektelig en frihetsfølelse i det. Idag var det likevel mest slit...

I drift over Bislingen.

Tilbake til kallet, for noe må man ha når man står på bussholdeplassen i byen. Blå himmel og sol, de første folkene som har tatt på seg shortsen har dukket opp. Og jeg står midt iblant dem iført skidressen min, det føles rimelig malplassert ut. På toget til Grua derimot, føler jeg meg ikke så alene lengre. Her står det ski plassert ved siden av dørene. Det er nok av snø i marka fortsatt, det bare virker så lite sannsynlig når man befinner seg i våren som har ankommet sentrum. Det er nok en del som har gitt opp vinteren, og skiene. La våren komme. Det er noe i meg som er enig, men så er det dette kallet da...

Utsikt fra Bislingen. Klar blå himmel. Helt i sør kan Tryvannstårnet skimtes.

Et slit i starten (skøyting tar på), men når man står på toppen av Bislingen med hele nordmarka under blå himmel mot sør foran seg, så er det fort glemt. Langt i sør kan en se Tryvannstårnet peke mot himmelen, og imellom fortsatt kilometere med spor. Og sikkert en og annen skiløper i tillegg. Nei, skisesongen er på langt nær ferdig, selv om man fortsatt er overrasket over at det gikk an å gå rett fra Grua. Våren har jo startet angrepet sitt, så en er spent på hvor lenge vintermarka holder stand...

Slikker sol i solveggen på Tverrsjøstallen, påskestemning, man trenger ikke å legge bort kvikk-lunsjen og appelsinen ennå. I sentrum sitter nok de første ute og nyter en utepils. Med en 'normal' vinter (for hva er en normal vinter egentlig nå?) hadde nok flere av de vært ute i marka, det hadde nok myldret mer idag. Ikke det at det ikke er folk ute, eller her på Tverrsjøstallen. Folk smiler, har ristet av seg tristessen fra tiden da Oslo og omegn lå under et grått og trist teppe i dagesvis...

Store Sindera.

En driver videre, følger kallet nedover Sinnerdalen. Ved Spålen passerer jeg Tom Stensaker på vei i motsatt retning, det er en mann med et kall det. Mon tro hvor mange mil han har lagt bak seg denne vinteren. Lurer på hvor stor drittvinter det må være før han ikke tar skia fatt...

Det er et nytt framkomstmiddel som har gjort sitt inntog i løypene i det siste, ned mot Bleiksjøen kommer det en på tjukkassykkel oppover. Passerte to stykker forrige helg og...

Så blir det ett midlertidig stopp da, å flyte over snøen går ikke lengre, ved Fagervatnet har skogsdriften pløyet opp veien og sporene med den. Ikke mye fagert over det. Ett hvitt underlag byttes ut med et brunt, surklende og gjørmete underlag. Uansett ikke lange strekningen før jeg kan sette de nå skitne skiskoene på plankene igjen, og drive videre sørover i marka i retning Løvlia. Skal ikke så langt, tar av mot Nordre Heggelivatn...

Ved broen mellom Nordre Heggelivatn og Skamrek.

Oppkuven går ikke tom for snø på en stund som vanlig, men det gjør jeg. Det vil si, jeg begynner å gå tom for krefter, er sliten. Skulle hatt med telt nå. Funnet seg et fint sted og slått det opp. Fyrt opp bål mot kvelden, blir klar stjernehimmel i natt. I nærheten av toppen av Oppkuven hadde vært fint, klatret opp i tårnet og speidet utover marka under stjernehimmelen. Istedet driver en ned Kjagdalen og så over til Søndre Heggelivatn...

Det hele ender med, nei, det hele ender vel i Skansebakken. Og det i en nyankommen vår, bak meg ligger vinteren og nei jeg er ikke ferdig med den...

Øyungen om kvelden dagen etter. Spor av ski fortsatt på isen, selv om det ikke har vært kjørt opp over vannet (ikke gå på vannet nå).

GR10: Oppsummering, tips og triks

For de som ønsker å gå GR10 og krysse Pyreneene kan det være greit med noen tips. Har her prøvd å gi noen tips og triks som kan være nyttige for vandrere.

Når
Snøen kan sitte lenge i Pyreneene og enkelte pass på ruten kan da være utilgjengelige til et stykke ut i juni. Så hvis en har et ønske om å gjennomføre hele ruten uhindret bør en starte slik at man ikke når disse høyeste passene før snøen har forsvunnet, fra midten av juni kan være et grei tid å starte på hvis man vil være tidlig ute på året. I juli og august er det stor sjanse for at været vil være bra, men i disse månedene kan det i tillegg være veldig varmt og det er ofte i disse månedene det vil være flest ute og går. Noe som betyr at hvis man ønsker å sove inne på et sted, kan overnattingsstedene fylles fort opp. I oktober begynner ofte været å bli dårligere (vær oppmerksom på at man ikke kan påregne en slik tur uten å møte på dårlig vær underveis). Ideelt sett er nok september den måneden som det er mest ideelt å gå i, men å gjennomføre hele GR10 på en måned er uvanlig. Ha også i mente at en del av butikkene i fjellene stenger mot slutten av september og i oktober.

Utsikt fra Col d'Osin (dag 1).

Vekt og utstyr
Alt for tung sekk kan ødelegge gleden ved å gå langt, så ett prinsipp bør være å prøve å holde vekten til et minimum. GR10 er både en lang tur og en tur som inneholder nok stigning og nedstigning til å sette leddene på prøve. Det er fullt mulig å gjennomføre ruten uten å bære med seg et telt, noe som vil redusere vekten betydelig, men samtidig vil et telt gi en betydelig større fleksibilitet.

Kunsten å få en lett sekk baserer seg hovedsaklig på en ting, satt på spissen så er det å bare bære med seg det som er ytterst nødvendig. En annen form for kill your darlings om du vil. Ikke ta med for mye klær for eksempel (klær kan vaskes underveis). Tenk at det stort sett er varmere i Pyreneene enn her i Norge.

Å bære med seg vann er helt nødvendig enkelte steder og dette innvirker også på vekten, da man skal være betydelig mer forsiktig med å drikke vann rett fra naturen i Pyreneene enn det man er vant til her hjemme på berget. Beregn minst to liter vann, noe som jo da tilsier 2kg ekstra på vekten. Det er lurt å ta med seg vannrensetabletter eller andre måter å kunne rense vann på.

Når folk spør meg om hva som er viktigst å tenke på i henhold til en sånn tur så er svaret mitt veldig entydig. Det er alfa og omega å ha gode sko, som er godt inngått. Legg ikke ut på denne turen uten å ha gått inn skoene dine først (typisk er 10 mil innabords).

Når det gjelder gass til brennere, så vil man få tak i dette i de største stedene man passerer gjennom, men på enkelte småsteder og noen få overnattingssteder vil man og kunne få tak i dette. Typisk vil dette være blå CampingGaz-beholdere, både med og uten ventil.

Selv gikk jeg med en sekk som veide rundt 15-18kg, noe som nok er i overkant. Men, så brøt jeg jo selv 'kill your darlings'-regelen med å bringe med meg mitt speilreflekskamera på 2,5kg.

Pic du Midi d'Ossau (dag 12).

Overnatting på GR10
Underveis på GR10 vil man ha mulighet til å velge fra flere typer av overnattingstilbud, og enkelte steder vil man bare ha ett valg. Men først ut litt om telt, telt gir som sagt større fleksibilitet og man blir ikke så bundet til å måtte gå til et bestemt sted. Det er dermed ikke helt fritt frem for å sette opp teltet hvor man vil og når man vil, men generelt sett gjelder regelen om at camping ikke er tillatt (å ligge på en plass over flere døgn) utenom spesifikke angitte plasser, mens å bivuakke (å overnatte ett døgn) blir sett mellom fingrene på.

Det finnes flere hotell langs ruten, da gjerne tilknyttet de større stedene. Mest gjennomgående er de såkalte gîte d'etape's, som kan sidestilles med et vandrerhjem. Disse varierer i størrelse og om de serverer mat eller ikke (gjerne samlet som demi-pension). Typisk så inneholder disse gjerne en eller flere sovesaler, bad og ofte kjøkkenmuligheter. Enkelte tilbyr også rom for færre personer. I tillegg vil man innimellom komme over enkelte betjente fjellhytter (refuge), hvor man kan overnatte og få servert mat i. Disse ligner på Turistforeningens hytter her hjemme, men er ofte langt mer spartanske. Det er fullt mulig å bestille plass (og mat) for mesteparten av disse alternativene, men ofte må man bestille før et gitt tidspunkt hvis man ønsker mat.

I tillegg finnes det flere såkalte åpne fjellhytter rundt omkring i Pyreneene, cabanes eller cayolars, som kan benyttes av vandrere. Dette er spartanske hytter som stort sett ikke består mer av en brisk (noen har slitte senger), et bord med benker til og en ildplass. Disse hyttene kan benyttes uten at man må betale for bruken, men man må bringe alt av mat og det å sove på selv. Ved enkelte av disse hyttene er det rent vann rett ved siden av. Et opphold på en av disse hyttene anbefales veldig hvis man går GR10. Selv overnattet jeg på Cabane d'Aula og Refuge de Tagnarède (må ikke forveksles med en betjent fjellhytte), og begge gangene hadde jeg et hyggelig opphold. Vær oppmerksom på at enkelte ikke er åpne for publikum og brukes av gjetere.

Mat
Man kan holde vekten nede ved å basere seg på å overnatte og spise på de enkelte stedene man kommer til, da behøver man stort sett bare å bære med seg eventuell lunsj til dagens etappe. Men å spise 'ute' betyr også økte utgifter. Stort sett vil man ha muligheter til å få seg middag og frokost på et sted hver dag under vandringen, men man er nødt til å planlegge godt for å få det til å gå opp for hver dag.

Ønsker man å overnatte i telt og å lage maten selv blir logistikken noe annerledes. Man vil passere butikker relativt ofte, men innimellom må man regne med å bære med seg mat for flere dager. Største problemet blir regnet for å være i Ariege'n, men mer om det området senere. Det er jo og fullt mulig å spise på et sted, for så å fortsette videre før man tar kvelden i teltet et sted. Igjen er det nyttig å skaffe seg en oversikt over hvor det er mulig å kjøpe inn mat.

Vanskelighetsgrad
GR10 inneholder ingen deler som krever klatreferdigheter. Ruten inneholder og få om noen luftige strekninger som kan virke skremmende for de med høydeskrekk, som La Corniche des Alhas, denne passasjen er dog sikret med tau. De største problemene en kan møte er å komme over de høyeste passene hvis det er fortsatt snø liggende. Det er i hovedsak lengden på turen og aller mest høydemeterne man må forsere som er utfordringen med ruten.

Vignemale (dag 17).

Navigering
Ruten er stort sett godt merket, med den tradisjonelle merkingen som følger GR-rutene. En rød stripe øverst med en hvit stripe nederst. Men enkelte ganger må man følge nøye med. Ett kart i tillegg vil være til stor hjelp. Man kan få kjøpt kart i både 1:50 000 og 1:25 000, men for hele ruten vil dette bli veldig mye å dra med seg. Jeg vil heller anbefale å anskaffe seg kartbøkene fra La Fédération Francaise de la Randonnée Pédestre (FFRandonnée). For hele ruten trengs det fire bøker, i 1:50 000, som kan kjøpes her. Disse guidene inneholder også navn og kontaktinfo på overnattingssteder langs ruten. Selv skjærte jeg ut kartsidene fra disse bøkene og tok bare med meg de sidene som viser ruten (bøkene inneholder kart for andre ruter i tillegg), når jeg hadde kommet til et sted lot jeg de kartsidene jeg ikke hadde bruk for lengre bli igjen.

Trykkende skyer i Ariege'n (dag 29).

Ariege'n
Dette er området som etter sigende de fleste som går GR10 er mest bekymret for, Ariege'n har et rykte på seg at det er få steder å overnatte og å få tak i mat i der. Dette stemmer bare til dels, men så har også situasjonen der i de senere årene blitt bedre. Planlegger man godt så vil ikke området by på noen problemer. Det største problemet jeg hadde der var det veldig dystre og trykkende været de første dagene.

Ariege'n starter igrunn ikke før Col d'Aueran som man kommer til rett før man beveger seg ned mot Refuge d'Araing, men mange regner uansett med at man må forholde seg til området fra Bagneres de Luchon. Det var nå en liten butikk i Fos, men utvalget der er ikke det største så det er lurt å gjøre innkjøp av mat for de første dagene i Bagneres de Luchon hvis det trengs. Ariege'n er ikke offisielt ferdig før man er ved Coll de Coma d'Anyell, men i Merens er det butikker og overnattingsmuligheter og man har Refuge de Besines kort tid etter.

Ett telt kommer mest til sin nytte her, men du er ikke avhengig av det. Det finnes og flere cabanes her som man kan overnatte i.

Men for å gjøre det enklere vil jeg her beskrive noen av alternativene man har for å gjøre det mulig.

Til Fos er det en lang tur (ca 9h40m), men denne kan stykkes opp ved å gå en kortere tur til Artigue først (ca 2t20m) hvor det også finnes overnattingsmuligheter med mulighet for å få mat. Det finnes og flere cabanes man kan bruke. Fra Fos kan man gå til Refuge d'Araing, har man tid og krefter kan man og fortsette videre til Eylie d'en Haut, istedet for å gå den korte turen neste dag. Fra Eylie d'En Haut kan man gå til Pla de la Lau, men husk at mellom disse ligger Cabane de Besset som er en cabane som er vel verdt en overnatting (ca 5t30m fra Eylie).

Det er og en lang tur til Esbints, men det er vel verdt tiden. En overnatting der anbefales veldig. Fram til Esbints vil man ikke ha passert noen butikker, men mat får man på de forskjellige stedene (de selger og proviant i Esbints). Etter Aunac har man mulighet til å gå ned til Seix, noe som gir en ekstra time til reisetiden, der vil man ha mulighet til å fornye matlageret sitt (og overnatte hvis det ønskes). Fra Aunac (eller Seix) er det en lang tur til neste overnattingsmulighet som tilbyr mat, Rouze. Alternativ kan man handle inn mat i Seix og overnatte i Cabane d'Aula som ligger omtrent midt imellom Aunac og Rouze, som og jeg vil anbefale.

Fra Rouze er det en relativ kort tur til St Lizier d'Ustou (så overnatter man i Cabane d'Aula kan det være et alternativ å gå til). Så følger en passe lang tur til Aulus les Bains. Etter Aulus les Bains har man mulighet til å overnatte i Refuge de Bassies, eventuelt gå videre til Marc eller Mounicou. Husk igjen at Aulus er siste sted med en butikk før man kommer til Merens les Vals (selv om man får kjøpt proviant enkelte steder etterpå).

Fra Mounicou må man til Goulier for å finne første sted hvor man kan overnatte og få mat (det finnes en snarvei, men å ta den vil føre til at man mister synet av Étang d'Izourt). Etterpå følger en kort tur til Siguer. Det er mulighet for å handle inn proviant på Le Petit Gîte der. Etter Siguer må man til Plateau de Beille for å få overnatting med matservering, men det er mulighet for overnatting i flere cabanes på veien. I nærheten av Cabane de Clarans ligger det en annen cabane hvor Fabrice fra Le Petit Gîte selger enkel mat (betaling gjøres til gîte'n eller i Refuge de Rulhe).

Neste sted og siste før man kommer til Merens les Vals og man anser problemene for overstått er Refuge de Rulhe.

Étang de Lanos (dag 39).

Guidebøker
Kan man fransk vil de fire kartbøkene fra FFRandonnée nevnt tidligere holde i massevis, de inneholder alle kartene man behøver for ruten, samt informasjon om de forskjellige overnattingsstedene man passerer på ruten (i tillegg til nærliggende). Jeg hadde i tillegg Cicerone sin GR10 guidebok av Paul Lucia. Denne inneholder detaljerte beskrivelser av ruten (som nok er ganske lik den i de fire kartbøkene), tillegsinformasjon om ruten, kartskisser over ruten og noen anbefalinger til steder og annet. En god guidebok, men som sagt, kan man fransk trenger man ingen andre enn FFRandonnée kartbøkene.

Middelhavet, Banyuls sur Mer (dag 49).

Troll I Eske: Inside Llewyn Davis

Ikke overraskende ble det i innledningen til kveldens troll i eske minnet om den tragiske bortgangen til Philip Seymour Hoffman. Filmen ble presentert som at hvis det var en film av de kommende filmene som skulle være et troll, så ville det være denne. Og det stemte helt og holdent, selv om jeg ikke hadde denne filmene i tankene i det hele tatt, for når det etterhvert ble klar hvilken film det var falt brikkene på plass. Selv tenkte jeg mest i retning av Spike Jonze sin nyeste, Her, men måtte forkaste den tanken da et annet hint presenterte filmen som velklingende.

Det tok og sin tid før jeg gjenkjente hvilken film som ble vist, men til slutt klarte man å gjennomføre det enkle 2+2 regnestykket og kom fram til at det var Coen-brødrenes nyeste som rullet over skjermen, Inside Llewyn Davis. Det er ellers veldig lite i starten av filmen som minner om tidligere Coen filmer, men det kommer en katt og en brumlebass og hjelper til senere.

Inside Llewyn Davis.

Etter sigende har Inside Llewyn Davis fått en strålende mottakelse, men en stund ute i filmen sitter jeg ikke igjen med en følelse av å ha sett noe bemerkelsesverdig. Det er en Coen film på det jevne og betydelig mer voksen i uttrykket enn de tidligere filmene. Det behøver ikke være en dårlig ting, dermed sagt. Dessverre sitter jeg heller ikke igjen med å bry meg nevneverdig med hovedkarakteren i filmen, Llewyn Davis, forøvrig godt spilt av Oscar Isaac.

Llewyn Davis er en folkemusikk-spiller som har høye tanker om seg selv, men befinner seg på stedet hvil. Det brukes mer tid på å finne hvilken sofa han kan bunkre over på enn å komme seg videre i karrieren. Når en venninne av ham, Jean i Carey Mulligans skikkelse, i hemmelighet forteller Llewyn at hun er gravid og muligens tror han er faren og ønsker en abort, så må Llewyn bruke de få ressursene han har til å skrape sammen pengene. I kjølvannet av dette følger vi han både i Greenwich Village (New York) og i Chicago, hvor han som oftest ender med å ta de feil avgjørelsene.

Det begynner nå å gå lengre imellom de virkelige gode filmene fra Coen, hvor de før kom på rekke og rad. Innimellom glimter de til, som med No Country For Old Men, men det er noe som har gått tapt i det siste tiåeret. Det sagt, denne er vesentlig bedre enn ørkenvandringene Burn After Reading og The Ladykillers.

Tromsø Internasjonale Film Festival 2014

Det er tid for Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) igjen, solen har ennå ikke vist seg den korte tiden den har til rådighet på himmelen ennå. Jeg har nå vært her så mange ganger før at det ikke føles som om at jeg har vært borte når jeg er tilbake. Tiden har stått stille føles det litt som. Det er noe eget med TIFF, noe jeg savner blant annet i Film Fra Sør og de andre film festivalene fra hovedstaden. I Oslo er det ikke så mye rundt det, men i Tromsø syder og koker det rundt omkring i byen under festivalen. Man hører snakk om filmene og annet når man beveger seg i gatene eller sitter på en café eller et utested.

På vei til Tromsø, siste rest av solskinn forsvinner i horisonten.

Programmet er som vanlig delt opp i et konkurranseprogram, horisonter, horisonter øst, overdrive, kritikeruka, spesialvisninger og film fra nord. Årets sideseksjoner er filmer med fokus på Kurdistan, basketball og retrospektiv av Nicolas Philibert. Og det å legge opp kabalen for hvilke filmer en skal se, er en del av morroa. Sitte med nesa i programmet og huke av filmer, plotte dag for dag. Så stå i kø for å sikre seg billetter, spent på om man får billetter til de filmene man har plottet ut. Legge ny kabal hvis en film er utsolgt. Stort sett går det bra. Og får man ikke billett kan man prøve seg i rushticket-køen.

Utsikt mot nord fra broen over mot Ishavskatedralen.

Festivalens offisielle åpningsfilm er er Meg Eier Ingen, men for meg er Celestial Wives Of The Meadow Mari av Alexey Fedorchenko åpningsfilmen. En film som markerer starten på en uke hvor jeg ser 26 filmer i alt. Men en skal ikke bare se film hele dagen, jeg legger alltid inn pause for å spise middag og tid til å se meg litt omkring og.

I sør troner fjellene opp av fjorden.

En vanlig festivaldag starter som regel med å stå tidlig opp og spise frokost, før en labber bort i tusmørket for å kjøpe eventuelle billetter. Så er det å sette seg ned for dagens første film. Tonene av Ruthless Gravity av Craim Armstrong lyder i kinosalen, de sedvanlige reklamene avspilles og så starter filmen. Avhengig av plan blir det enten en kort pause fram til neste film, som og oftest benyttes til å bevege seg til et annet visningssted. Slik går det i ett, bare avbrutt av matpause og eventuelle andre gjøremål. Etter filmene blir det gjerne å møtes på festival-caféen (Café Sånn) og ta en pils og snakke om dagens filmer.

Måne over Tromsø.

Det er og obligatorisk med en burger på Blå Rock, Motorhead er og blir en favoritt. Skjønt det kan være lang ventetid der innimellom, på et tidspunkt tok det en time og førti minutt før jeg fikk maten. Og da hadde jeg 20 minutt til min neste film startet. Jeg fikk en gratis øl som plaster på såret. Filmen rakk jeg akkurat, men jeg måtte spise burgeren alt for fort.

Fra Why Don't You Play In Hell av Sion Sono, en av de mer lekne innslagene på Tromsø Internasjonal Film Festival.

Jeg har ellers hatt for vane å ta turen over broen over til Ishavskatedralen, det blåser som regel ganske så surt midt utpå broen, og jeg gjentok turen i år. Det var da godt å nyte en god kopp varm kakao på hyggelige Verdensteateret etterpå. Foajéen på Verdensteateret har forøvrig blitt veldig mye hyggeligere etter at det ble laget en skikkelig café der, i motsetning til de tidligere årene jeg var i Tromsø hvor det var litt nakent og tomt der. Festivalens offisielle café, Café Sånn i kulturhuset, er og et hyggelig sted å tilbringe tiden mellom og etter filmene. God mat og drikke, og hyggelig stemning. Men jo senere ut i festivalen, jo vanskeligere blir det ofte å få bord der.

Fra havnen i Tromsø.

Av filmene jeg fikk med meg i år var jeg veldig godt fornøyd, og jeg fikk med meg de filmene jeg hadde ønsket å se. Favoritten i år ble The Rocket av Kim Mordaunt, en film om en ung gutt fra Laos som siden han er født tvilling er sagt å ville bringe ulykke. Familien blir tvunget til å flytte fra hjemstedet, da det skal bygges en stor dam i området, på veien kommer de over en rakett-festival og Ahlo bestemmer seg for å vinne konkurransen for å bevise at han ikke bringer ulykke. Andre gode filmer jeg fikk med meg var Nebraska av Alexander Payner, Ida av Pawel Pawlikowski og Pretty Butterflies av Salvatore Mereu, for å nevne noen. Det var en bra festival i år.

Tromsø.

Filmene jeg så:

• Celestial Wives Of The Meadow Mari av Alexey Fedorchenko
• The Geographer Drank His Globe Away av Aleksandr Veledinskij
• The First Movie av Mark Cousins
• The Rocket av Kim Mordaunt
• Blue Ruin av Jeremy Saulnier
• Night Moves av Kelly Reichardt
• The Tale Of Iya av Tetsuichiro Tsuta
• Thou Gild'st The Even av Onur Ünlü
• Pretty Butterflies av Salvatore Mereu
• Stemple Pass av James Benning
• Coast Of Death av Lous Patiño
• Living Is Easy With Eyes Closed av David Trueba
• Nebraska av Alexander Payne
• Ilo Ilo av Anthony Chen
• Love Is Blind av Ilmar Raag
• The Shine Of Day av Tizza Covi & Rainer Frimmel
• Bastards av Claire Denis
• The Strange Little Cat av Ramon Zürcher
• Ida av Pawel Pawlikowski
• Journey To The Sun av Yesim Ustaoglu
• The Last Winter av Salem Salavati
• Why Don't You Play In Hell av Sion Sono
• Una Noche av Lucy Mulloy
• Apaches av Thierry de Peretti
• Vic + Flo Saw A Bear av Denis Côté
• Our Sunhi av Sang-Soo Hong

Prisvinnerne:

• Aurora-prisen: The Tale Of Iya av Tetsuichiro Tsuta
• FIPRESCI-prisen: Ida av Pawel Pawlikowski
• Don Quixote-prisen: Jag Stannar Tiden av Gunilla Bresky
• Den Norske Fredsfilm-prisen: Omar av Hany Abu-Bussad
• Tromsøpalmen: Amasone av Marianne Ulrichsen
• Publikums-prisen: Om Hester Og Menn av Benedikt Erlingsson

Whisky-øl på Blå Rock.

Et vinterland, men ikke helt der ennå

Det har snødd bra i det siste, men snøen som har falt har stort sett vært lett og pudderaktig. Og setter seg ikke like godt på bakken, snøen blir fort blåst bort igjen. Men en titt på Skiforeningens sider gjorde det likevel slik at det skulle være mulig å komme seg fra Grua til Sognsvann på ski. Selv uten hjelp av vannene, for flere av vannene i marka er høyst usikre fortsatt og man blir advart mot å gå på enkelte vann. Mildværet tidligere har gjort at isen på vannene ikke har fått sagt seg skikkelig før snøen legger et isolerende lag ovenpå.

Opp mot Svartbekken var sporene dekket av nysnø, pudderet var derimot lett og enkelt å pløye seg gjennom.

Den sene snøen gjør det og vanskelig for løypebasene, og de har nok å henge fingrene i. Fra Grua og opp til Svartbekken var den oppkjørte løypa snødd ned, men lett puddersnø gjorde turen opp overkommelig. Det blåser og innimellom blir ansiktet mitt dekket av et tyng lag med snø.

Det vide bassenget til Gjerdingen, skispor ennå ikke satt sine spor på vannet.

Ovenfor Svartbekken har en skiløper fått hjertestans, det er et trist syn. Redningspersonell er til stede og tar hånd om skiløperen. Det er ingenting jeg kan gjøre, bortsett fra å gå i veien for dem, så jeg fortsetter videre. En får håpe at det gikk bra, men ingen visste hvor lenge han hadde ligget der før han ble funnet. Et søk på nettet i etterkant har ikke ført ikke til noe treff, så kan hende det gikk bra.

Et enslig skipar (mine) utenfor Sandvikshytta på Katnosa.

Det er fine spor fra Svartbekken til Gjerdingen og videre mot Katnosa gård på skogsbilveien. Surt ved Sandvikshytta. Utenfor uler en flokk med hunder, sultne på vaffel. Inne er jeg den eneste, det er færre folk her nå som ikke alle løypene er kjørt opp og enkelte vann ikke er sett på som trygge. Burde vært flere, vaffelen smaker godt.

Surt over Katnosa.

Over Katnosa er det også surt, her har Skiforeningen kjørt over med scooter og kvistet løypa, så isen her er nok regnet som trygg nå. Oppkjørte sporet mot Sandungen og Kikutstua snødd igjen, men tidligere skiløpere gått opp sporet, ikke så hardt i nedoverkjøringene som ventet. Flott vinterland på toppen over Sandungskroktjernene på vei ned mot Kikutstua, hvor det myldret av folk. Et stort rødt bånd advarer mot å gå over Bjørnsjøen.

Vinterland ved Store Sandungskroktjern.

Det går ikke fort, men det går fremover. Mye folk i løypene nå, i motsetning til tidligere. Ned mot Auretjern kan man kjøre slalåm mellom kvistene som stikker opp av snøen. Man må kjøre slalåm mellom folk ned til Sognsvann og. Fin tur, men det mangler fortsatt en god del snø slik at man får en god såle under sporene.

Snøskulpturer langs løypa.

Ett skritt i riktig retning, men ikke helt der ennå

Så kom vinteren til Oslo og Nordmarka og, men i lag med at temperaturen skiftet til det kaldere, skiftet og været fra grått og regn til klart og sol. De sørligere delene av Nordmarka fikk et tynt hvitt lag over seg, men ikke nok til å kunne gå på ski på ennå. Ett skritt i riktig retning, men ikke helt der ennå.

Så skiene ble stående igjen hjemme og istedet kunne jeg følge den nå gråhvite marka fra Sørkedalen til fots. På vei oppover møtte jeg på et par som hadde gått på ski fra Mylla og ned til Sandungen, med en overnatting på Sinnerdammen. De meldte om overraskende bra forhold (til forholdene å være) i nord, men fra Sandungen og videre måtte de ty mer til beina. Når jeg møtte dem var skiene på skuldrene. Det er nok mer ferdsel på sykkel i marka nå enn på ski, likevel er det ikke mange ute. Det er ingen kø ut av døren på Kikutstua ihvertfall.

Bjørnsjøen er stort sett isdekt og solen leker seg over vannet, men en må nok vente litt til før en kan gli over isen. Nedover og forbi Bjørnholt er det snø i terrenget, men det registreres nok ingen snødag der idag. Langs lysløypa mellom Ullevålseter og Sognsvann er det stort sett ikke noe bedre, men det er litt snø på trærne og det gjør det hyggeligere å gå nedover. Men hadde man lagt godviljen til og tatt med seg ett par slite-ski så kunne en nok ha fått seg en tur på ski.

Trær dekket av rim.

Rimnordmark.

Bjørnsjøen.

Bjørnsjøen.

Et iskrystalljuletre.

Månelyst.

GR10 @ 12:00

GR10 @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.

For morro skyld tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg gikk GR10 i 2013. Har nå satt sammen bildene til en film, dette ble resultatet.

En romjulsdrøm

Vinteren lar vente på seg i år. Det kom noe snø, men den forsvant like fort som den kom. Istedet bød julen på regn, kraftig vind og en trist grå paraply på himmelhvelvingen. I år så fortoner en hvit jul seg som en fjern drøm.

Ved Hammeren ovenfor Maridalsvannet.

Men ut må man, selv om man ikke kan spenne på seg skiene og gli innover hvite spor med trær tyngde ned av snø hengende over seg. Ved Hammeren er det helt bart og folk har tydd til syklene istedet. Opp skogen fra Maridalen skole er det og bart. Først oppe når stien flater ut igjen kommer det spor av vinterens verk, her har ikke all isen regnet bort ennå.

Is, men ikke snø på stiene.

Ved Fagervann kommer det små dype sukk fra isen, stemmer lyder over vannet. Noen har tent et lite bål ved bredden av vannet. Men fortsatt er det langt fra vinterens velde her. Det ryker ifra tekoppen når solens siste stråler treffer isen på Fagervann. Underskogen er grønn og lyset fra den synkende solen skinner gjennom de bare trærne. Der skiløypene går over Kamphaug er det nå bare minner fra fordums vintre. Jeg forlater stien der den krysser skogsbilveien og går videre mot Bjørnsjøhelvete.

Fagervann.

Fra Skjærsjøen kommer det dype reverberende ul fra isen, stønnene fra vannet brer seg utover isen. Solen har forsvunnet bak åsen, mørket senker seg og en blir stående og speide utover isen lyttende til dens klagesang. Nedenfor Ullevålseter er det speilblankt og en må passe seg for ikke å forsvinne ut i grøften. Ned mot Sognsvann fortsetter vannenes hule ul i mørket. Jeg venter fortsatt på snøen.

Fagervann.

Fagervann.

Romjulssol.

Skjærsjøen.

Mørket senker seg ved demningen sør i Skjærsjøen.