(Camino Primitivo) Dag 14: Melide - Arca O Pino

Lengde: 32.0km (338.0km), tid brukt: 9:27 (107:14).
Vær: Pent.

Vi merker fort forskjellen fra den rolige vandringen på Camino Primitivo. Ut fra Melide er det en fin strøm av pilgrimer, vi ser mer folk på en time enn vi gjorde i løpet av en hel dag på den primitive veien. Dagen betyr også litt mer for meg, det er med en spesiell følelse jeg vender tilbake på ruten som startet mine eventyr på langdistanseruter. Jeg er og spent på hvor mye av ruten jeg husker fra forrige gang.

Soloppgang i Melide, første dagen på lenge hvor det ikke har vært skyer og tåke om morgenen.

Den franske veien hilser meg ihvertfall velkommen med en blå himmel om morgenen, i motsetning til den grå som jeg har blitt vant til. Douglas og jeg stiller oss inn i køen av pilgrimer på vei mot graven til Apostelen Jakob. Det er ikke så ille, selv om det er en overgang. Jeg kjenner straks igjen den første kirken vi kommer til, broen over en liten bekk som består av store runde steiner; og den lille boden med frukt og vann hvor man betaler i en tillitsboks. El Pequeño Oasis, som nå har fått sitt eget stempel i tillegg. Kø for å stemple.

Om morgenen i Melide. Siste del av ruten før den slår seg sammen med Camino Frances.

Ribadiso do Baixo, sist jeg var her regnet det. Et nydelig herberge med en fin beliggenhet rett ved elven Iso.

Jeg husker vandringen på denne strekningen som trivelig, og det er den fortsatt. Selv om det nå er mer lyd, det er kanskje den største omveltningen fra primitivo, det er ikke stille lengre. I Castañeda tar Rafael og Lucas oss igjen, som et hurtigtog på Caminoen, og haster videre (de hadde gått fra As Seixas grytidlig idag morges). Jeg er nødt til å ta en pause i Ribadiso do Baixo, for minnenes skyld. Dette er vitterlig en av de triveligste herbergene på den siste strekningen av Caminoen. Stedet ligger nydelig til rett ved elven Iso.

Kø av pilgrimer utenfor herberget i Arzua, klokken har akkurat passert tolv og folk er ferdige med å gå. Vi hadde litt vansker med å forstå dette.

Arzua var også en liten by som jeg og min far bare gikk gjennom, nå er det midt på dagen (rundt kl 12) når jeg og Douglas ankommer byen og allerede er det en lang kø utenfor det offentlige herberget her. Rafael og Lucas sitter i køen, det vil si, Lucas sitter i køen for dem. Rafael er og tar seg en øl vil jeg tippe. Jeg har litt vansker for å forstå det å rushe til neste sted for å være framme så tidlig, og så sitte utenfor i lang tid å vente. Resten av dagen regner jeg med går med til å drikke øl. Et privat herberge åpner opp bak der jeg og Douglas står og bivåner pilgrimene. At ikke noen bare tar sekken sin, går inn og betaler de få ekstra euroene for tidligere å kunne gjøre seg fortere ferdig med de nødvendige ærendene fortstår jeg heller ikke.

Caminoen etter Arzua, vandrende mellom maisåkre.

Vi vandrer videre, strømmen av pilgrimer har avtatt betydelig etter Arzua. Store deler av ruten er som jeg husker den, fortsatt behagelig. En ny bar har dukket opp, og ett digert sår går tvers over ruten der en ny motorvei bygges. Ved en bygning henger det en lang rekke med papirlapper med utsagn og visdomsord på, 'Not all those who wander are lost' (Tolkien) blant annet. Ved inngangen til Calle er det skrevet 'No hell below us, above us only sky' på en søppelbøtte, jeg mener å huske å lese det samme for fire år siden. Jeg stopper for lunsj i den hyggelige baren her, som sist, og tar meg en øl med det passende navnet Peregrina.

Peregrina øl i den trivelige baren i Calle.

Utover dagen blir det varmere. Og antallet pilgrimer har tatt seg opp igjen. Ved Santa Irene, som jeg hadde en stund i tankene å gå til, har herberget blitt pusset opp siden sist og det har kommet en bar ved siden av. Nå virker det mer forlokkende å overnatte her enn det gjorde forrige gang.

Rose i glorie. Calle.

Jeg fortsetter videre de to og en halv kilometrene til Arca O Pino, eller O Pedrouzo (her varierer guidebøkene og skiltene veldig på hva stedet egentlig heter). Litt ovenfor hovedgaten finner jeg herberget for natten, Otero, som virker helt greit, men ikke så veldig mye mer. Jeg har rukket å vaske klær og tatt meg en øl før Douglas ankommer senere. Mens hans gjør sine nødvendige ærend tar jeg meg en runde på stedet, besøker kirken igjen som forrige gang, som mot formodning er åpen denne gangen.

Grønne maisåkre.

Hvor enn bedre å sove for pilgrimer enn rett på Caminoen, skyggefullt var det ihvertfall.

Vi møter ingen andre kjente her. De fleste hadde ikke tenkt å gå lengre enn til Salceda, utenom Pol, men han kunne vi ikke se noe sted. Det ble en liten overgang å møte ett betydelig antall flere pilgrimer enn før, men i alt så var det lite som la noen demper på turen. Selv om jeg lurer på hvordan det er å ferdes med så mange over lengre tid enn det vi har gjort. Å være tilbake på Camino Frances var og en god følelse. Imorgen venter Santiago de Compostela (igjen).

Inne i kirken i Arco O Pino, legg merke til kamskjellet bak alteret.

<- MelideSantiago de Compostela ->

(Camino Primitivo) Dag 13: San Roman da Retorta - Melide

Lengde: 28.2km (306.0km), tid brukt: 8:47 (97:47).
Vær: Overskyet og lett regn, så overskyet, før lett overskyet om kvelden.

Det er med en litt merkelig følelse jeg våkner opp om morgenen, idag er det siste dagen på en 'ren' Camino Primitivo. I Melide følger den primitive ruten samme vei som Camino Frances inn til Santiago de Compostela. Fra der kan jeg vente meg et betydelig antall flere pilgrimer. I San Roman da Retorta er det i så måte vesentlig roligere om morgenen. Frokosten står klar nede når vi våkner, og den er heller ikke sparsommelig av seg, stort pluss for den.

Mørke skyer om morgenen på den romerske veien fra San Roman da Retorta.

Regn ute, det drypper fra trærne. Fra herberget går Caminoen på det som en gang var en romersk vei, Via Romana. Det er lite som minner om romerne langs veien, men det får gå. Det er en morgen- og regn-trøtt verden å gå i. Ved et stikryss er jeg og Douglas forvirret om hvilken vei som er den rette, selv om det står ett skilt merket med Via Romana på, den peker mot en vei som vrir seg mot samme retning som vi kom fra. Vi gjør det vi aldri skal gjøre, men som alltid blir gjort, i en skrekkfilm og splitter lag. Via Romana-retningen er den rette. Jeg lager en pil på bakken for å hjelpe eventuelle pilgrimer som kommer etter oss.

Gul pil viser vei mot blomst.

Dette er kanskje den mørkeste vandringen så langt på vandringen min. Der det før var mange skyer og tåke, er disse nå mørke i tillegg. Humøret er derimot ikke mørkt. Jeg vandrer, sammen med Douglas, forbi landsbyer hvor vi lurer på hva innbyggerne overlever av, forbi landskap i tåke, forbi mine egne høye forventninger. I Ferreira tar vi en pause, mens vi for en kort stund observerer sollys.

San Jorge de Aguasantas.

Horreo og gamle bygninger rett før As Seixas.

As Seixas, jeg liker navnet, bare smak på det. Hit ville jeg egentlig ha gått til, på lik linje med Cadavo Baleira. Det er er derimot mye hyggeligere her, i tilegg til å være mye mindre. Mot en grå bakgrunn kan jeg se klippene stige fram fra åsene jeg har gledet meg til å komme til i hele dag. Det moderne herberget her ser fint ut, det sitter allerede en utenfor og venter på at det åpner. Vandringen hit har vært bra, men vi skal videre. Douglas og jeg stopper for en pause i baren på stedet, Casa Goriños, et hyggelig sted. Pablo, Rocio, Pol og Caty (som jeg først møtte igår i O Candido) har også tatt pause her.

Landskap ovenfor As Seixas.

Når jeg kjenner regndråpene på hodet idet jeg og Douglas beveger oss opp fra As Seixas, merker jeg at jeg igjen føler meg litt skuffet. Jeg fikk oppleve Hospitales-ruten i flott vær, men både høyden over El Acebo, Hospital de Montouto og nå landskapet ovenfor As Seixas som jeg har gledet meg til har vært i tåke og grått vær. Jeg rister fort av meg skuffelsen. Regnet varer bare en kort stund og landskapet forsvinner ikke i været heller.

Veimerkestein utbrodert med regnbuens farger ved Hospital das Seixas.

Ovenfor As Seixas klatrer ruten opp i åsene, ovenfor presser noen stein- og klippe-formasjoner seg opp av bakken, det er for meg vakkert. Dessverre vet jeg at denne delen av ruten ikke varer for lenge, så vi går sakte for å nyte den mens vi kan. Ruten fortsetter videre oppover forbi Hospital das Seixas, knapt en grend i tiden, og opp mot rutens høyeste punkt for dagen, nedenfor Monte do Hospital. Ett skilt beveger seg sakte i vinden, Concello de Toques, det er rustent og har flere kulehull. På hver sin side av passet går det veier videre opp i det bare landskapet. Vår vei vender nedover igjen.

Nedstigningen fra Monte do Hospital, Melide i horisonten.

Gjeting og slitte bygninger i Vilouriz.

Vi kommer ut av skogen til mer ødelignende utsikter, i horisonten kan vi se Melide. Fra nå går ruten mer på vei, som er hyggelig den første delen ned fra åsene, men som blir mer kjedeligere når den kommer ned på flatmarken før Melide. Man går gjennom de sedvanlige små landsbyene. Pause i baren i Villamor, men lokalbefolkningen tilstede lager så mye støy at vi fort fortsetter videre.

Nok ett eksempel på ett hus som har blitt forlatt for å forfalle, fortsatt til salgs vel og merke. I Villamor.

I Melide har vi plasser i Albergue Alfonso II, det er et fint og rent herberge. Og vi har nå ankommet strømmen av pilgrimer på Camino Frances. Det merkes, i byen kan man ikke hvile øynene ett sted uten å se en pilgrim. Man passerer grupper med pilgrimer som forteller de samme historiene, historier om vandring i mørke, om de gule pilene og om hvordan Caminoen tar vare på deg. Når jeg gikk Camino Frances for (snart) fire år siden, gikk jeg og min far bare gjennom Melide. Jeg får sett litt mer av byen nå.

Middag i Melide sammen med pilgrim, Rocio, Pablo, Pol, Caty og Maribel.

Jeg spiser middag sammen med Pablo, Rocio, Pol, Caty, Maribel og en annen pilgrim i en av de mest kjente pulperiaene (restaurant som spesialiserer seg på pulpo, blekksprut) i byen, Garnacha. Jeg kan dog ikke spise blekksprut, men de har andre godsaker på menyen. Fin dag idag, jeg er spent på hvordan livet på Caminoen nå blir framover, når jeg blir dratt inn i dragsuget til den franske veien.

<- San Roman da RetortaArca O Pino ->

(Camino Primitivo) Dag 12: Castroverde - San Roman da Retorta

Lengde: 40.6km (277.8km), tid brukt: 12:36 (89:00).
Vær: Tåke, etterhvert sol, blå himmel og veldig varmt.

Etter at linsen min gikk i stykker og jeg valgte å stoppe i Tineo, har jeg ligget en dag etter planen min. Siden jeg ønsker å gå Camino Finisterre og til Muxia etterpå er jeg nødt til å gå minst en lang dag for å komme tilbake til min opprinnelige tidsplan. Valget sto mellom å gå 40km siste dagen til Santiago de Compostela, å gå 45 kilometer i morgen eller å gå 40 kilometer idag. Jeg ønsker å ha litt tid i Santiago når jeg først har gått dit og å gå fire og en halv mil frister ikke.

I morgentåken etter Castroverde, vandrende over en åker.

Jeg har istedet valgt å ikke overnatte i Lugo, som de fleste andre, men heller gå videre til San Roman da Retorta. Når jeg vandrer ut av Castroverde i den sedvanlige morgentåken, sammen med Douglas og Francis, har jeg fire mil foran meg. Douglas har valgt å slå følge med meg, noe jeg er glad for. Vi har bestilt plass i det private herberget der, O Candido, noe som var enklere sagt enn gjort. Alle telefonnumrene vi fant i de forskjellige guidebøkene førte ingensteds hen, til slutt klarte hospitaleroen på herberget å oppdrive nummeret.

Kors ved Souto de Torres.

At skyene ligger tykt langs bakken gjør ikke mye for utsikten, men jeg går med en følelse at det ikke gjør stort mye fra eller til. Mesteparten av de 22 kilometrene til Lugo er en vandring jeg ikke klarer å mønstre den største entusiasmen for. Det er stort sett en hyggelig rute fram til Santa María de Gondar, passerende forbi kulturlandskap og små landsbyer, men den store opplevelsen uteblir. Etterpå ble opplevelsen tynnet ut med flere og lengre strekninger på kjedelige veier.

Castiñeiro da Corredoira, et stort kastanjetre langs omveien ved Soutomerille.

Det mest spennende med vandringen kom derimot på en avstikker fra Caminoen, før Gondar kom jeg til et skilt som pekte inn mot en vei som ledet inn i skogen og vekk fra ruten. Skiltet viste også tydelig hvordan man kunne komme tilbake til Caminoen uten å måtte returnere tilbake samme vei. Gule piler leder meg inn i det ukjente og gjennom hyggelige tunneler av trær i skogen. Jeg kommer til noen ruiner av noen gamle bygninger (Casa - Torre de Arriba), et gedigent kastanjetre (Castiñeiro da Corredoira) og en gammel og slitt kirke hvor veggene inni har begynt å bli grønne av mugg (Igrexa Parroquial de San Salvador de Soutomerille).

Inne i Igrexa Parroquial de San Salvador de Soutomerille, veggene er grønne av muggsopp. Jeg tror ikke denne kirken benyttes så ofte.

Jeg ankommer Lugo under en himmel hvor det ikke finnes en eneste sky, ikke eneste en, de forduftet sporløst. Synet av de gamle romerske bymurene gjør at jeg stiller meg selv spørsmålet om det er en god idé å gå videre, de er flotte. Gjenforeningsfest er ellers det første ordet som slår meg, jeg tar igjen Klaus, Douglas og Frank på vei inn i byen. Ved porten inn til gamlebyen møter jeg gledelig igjen Axel, som til slutt har tatt seg en hviledag. Og utenfor herberget er det mange kjente fjes, Lucy, Madi, Rafael, Lucas og Elke. Joe, Annie og Francisca dukker også opp, de kom hit igår etter å ha gått omtrent fem mil.

Santa Maria katedralen i Lugo som ble påbegynt i 1129.

Jeg og Douglas er i Lugo i omtrent tre og en halv time, for å få med oss noe av byen. Vi spiser en stor lunsj, hvor vi etterpå møter Frank som ikke virker helt fornøyd med å ha valgt å bli. Vi besiktiger katedralen, Santa Maria, og går en liten vandring på toppen av bymuren. Bymuren er den største gjenlevende romerske muren i verden, strekker seg 2km rundt byen, er 8.5 meter høy og inneholder 85 runde tårn. Det er nesten en liten synd å gå videre. Jeg gjør ikke noe forsøk på å skaffe meg en ny linse.

Vandring på toppen av bymurene til Lugo, to kilometer med gjenlevende romerske murer.

Fra Lugo er det varmen som alt dreier seg om. Solen steiker på himmelen og jeg lengter nesten (men bare nesten) tilbake til den litt mer kjølige vandringen i skyene tidligere. Det er litt mer vandring på vei nå, men der hjelper den blå himmelen til, utsikten er bedre enn tidligere. Heldigvis passerer ruten tre barer på veien til San Roman da Retorta, jeg fyller på drikke både i meg og i vannflasken min i baren i O Burgo do San Vicente.

Puerta de Santiago med katedralen i Lugo bak, Caminoen forlater gamlebyen til Lugo gjennom denne porten.

Romersk bro i utkanten av Lugo som krysser elven Río Miño.

Til tross for veien så er det en relativ lettgått rute, noe føttene mine nok er fornøyde med. Likevel er jeg sliten og glad for å være fremme da jeg kommer til San Roman da Retorta, stedet er ikke stort. Det er en liten bar her og jeg ser frem til å få satt fra meg sekken. Istedet blir jeg presset videre av en lokal person, herberget ligger noe utenfor. En kilometer utenfor faktisk. Selv om det ikke er så langt, vet jeg ikke helt om det frister å gå tilbake hit igjen for å spise.

Kirken i O Burgo do San Vicente, det var ikke vanskelig å finne baren ved siden av den.

Stor er dermed gleden når herberget dukker opp, det er et stille sted i skogen som jeg faller pladask for. Utenfor sitter til min enda større glede, Pol, Pablo og Rocio. Når det i tillegg viser seg at herberget og har alt man trenger ellers, mat og drikke, så er det perfekt for en sliten pilgrim. Douglas ankommer noe senere enn meg, ganske sliten han og. Jeg velger skinke med melon til forrett, som blir servert som en stor tallerken med skinke med en stor melon på toppen (DIY mat). Senere kommer Joe, Francisca og Annie, de valgte å gå hit de og.

O Candido herberget i San Roman da Retorta, et stille sted midt i skogen.

Nå har jeg forlatt noen for godt, møtt igjen folk jeg trudde jeg ikke ville se igjen, forlatt noen av dem igjen og møtt nye folk. Slik er livet på Caminoen, pilgrimer kommer og går.

<- CastroverdeMelide ->

(Camino Primitivo) Dag 11: Padron - Castroverde

Lengde: 31.3km (237.2km), tid brukt: 8:56 (76:24).
Vær: Tåke, etterhvert sol og blå himmel.

Klokken halv tre om natten går alarmen på en mobil av i rommet jeg sover i, men det er ingen som gjør noen mine til å skru den av, den fortsetter å ule til den stopper av seg selv. Ikke mange timene etterpå står Lucas og Rafael, som jeg deler rom med, opp. Senere kan jeg høre stemmene deres utenfra og se små lys bevege seg i mørket. De stresser virkelig med å komme seg tidlig avgårde.

Nok en vandring i tåke om morgenen.

Været gjentar seg selv, ute er det et grått lag med lett våte skyer som okkuperer luften. Etter en initiell vandring langsmed skog og åkre i tåken, begynner ruten å bevege seg opp i landskapet. Det virker ikke som om skyene helt klarer å bestemme seg for om de skal lette eller tykne til ytterligere, ruten opp mot og fra Montouto byr på sporadiske utsikter gjennom dem. Den lille grenda fortoner seg som nok en tidsreise.

Utsikt tilbake fra Montouto, skyene gir små blikk i omverdenen nedenfor.

Høydepunktet for dagen, både i høydemetere og opplevelse, er det lille pilgrims hospitalet Hospital de Montouto fra 1360. Fjellet bak hospitalet ligger skjult i tåken som bukter seg rundt de gamle steinbygningene og underbygger den mystiske auraen som omkranser stedet. Et lite kapell står ved siden av, hvor en av trepålene som sperrer inngangen til kapellet er revet løs, sannsynligvis en som har gjort det for å søke ly inne i det. Francis føler det som at han nesten er tilbake på det skotske høylandet. Det er et nydelig sted, og tåken gjør det som sagt ikke mindre atmosfærisk å være der.

Montouto, en aldrende landsby.

Dessverre er det noen som har funnet det for godt å gjøre fra seg på baksiden av hospitalet. Her snakker vi om en bygning fra 1300-tallet og folk har ikke mer respekt for det enn å bruke det som do (det er mer enn nok plass til å gjøre sitt fornødne lengre unna). Jeg, Douglas og Francis rister bare oppgitt på hodet.

Hospital de Montouto, grunnlagt i 1360 og i bruk så sent som i tidlig 20. århundre.

Ned fra Montouto går stien gjennom en litt mer beskjeden skog uten høydepunkter til vi kommer til Casa Meson, en pilgrimsvennlig bar ifølge guideboken. Det serveres noen gedigne bocadillos der, så store at Francisca gir meg en del av sin. Typisk for Caminoen er det og slik at disse stedene blir store samlingspunkter for pilgrimer, så det er mange her og eieren av stedet er stresset (jeg føler litt for han). Det tar så lang tid å få bestilt meg en kopp kaffe at jeg istedet tar sekken på ryggen og går til en bar nede i Paradavella.

Landskap rundt Hospital de Montouto, de flyktige skyene bidro til atmosfæren på stedet.

Den baren har vunnet en pris for den beste kaffen i Galicia tre år på rad visstnok, og det er vitterlig en god kaffe de serverer. Det er lite på den resterende delen av ruten som kan måle seg med atmosfæren rundt Montouto, men det er likevel en fin vandring etterpå. Skyene fant det til slutt for godt å gi seg for dagen og det blir varmt utover dagen. Ruten alternerer med å vandre på stier og langs veien. Ett nytt kongledyr ser dagens lys.

Gjennom skogen før O Couto.

Når jeg og Douglas ankommer Cadavo Baleira og herberget der, har vi passert flere hyggelige og små landsbyer, med utsikt over en grønn verden med en blå himmel over. I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å overnatte her, men den planen har endret seg. Både jeg og Douglas har tenkt å fortsette videre mot Castroverde. Vi stopper for å spise lunsj her og lar det bli med det. Selve byen er ikke stort å snakke om, men navnet klinger bra, det skal den ha. Douglas innrømmer at det sannsynlig var hans mobilalarm som gikk av i løpet av natten, innstillt for lenge siden og glemt å skru av.

Douglas venter på å få en kopp café con leche i baren i A Lastra.

Det er en fin tur etter Cadavo Baleira, selv om det er litt stigning i varmen i starten. Over mot Vilabade går ruten på en trivelig vei gjennom skogen, med så blå himmel og så grønt som det er nå bades øynene i kontraster. Vilabade er en nydelig landsby, som og virker veldig velstelt. Kirken der har et imponerende inngangsparti. Jeg tror at både jeg og Douglas hadde blitt værende, hadde det vært et herberge her.

Ruten ned mot Cadavo Baleira.

Utenfor herberget i Castroverde sitter Madi og Lucy. Vi er spente på å høre hvordan de hadde hatt det om natten, de gikk videre fra Padron for å overnatte i hengekøyene sine. Det hadde vært en litt småvåt affære, grunnet luftfuktigheten, utenfor herberget ligger utstyret deres til tørk. De er noen tøffe damer, så de klarer seg fint.

Vilabade, kirken på stedet hadde en imponerende inngangsparti og det lille stedet var rent og velstelt.

Castroverde er en hyggelig by. Jeg spiser middag sammen med Douglas, Isabelle, Olivier, Valery, Marine og Klaus. Plato combinado bestående av ett stort stykke kjøtt, to skiver med bacon, pommes frites og en grønnsakspaté, alt for 6 euro. Og samtidig den siste middagen sammen med Olivier, Isabelle, Marine og Valery; imorgen har jeg en veldig lang dag foran meg og vil ikke komme til å møte dem igjen.

Middag i Castroverde sammen med Olivier, Isabelle, Marine, Valery, Douglas og Klaus (ikke på bildet).

<- PadronSan Roman da Retorta ->

(Camino Primitivo) Dag 10: Grandas de Salime - Padron

Lengde: 26.5km (205.9km), tid brukt: 9:23 (67:30).
Vær: Tåke, sol og kveldståke.

Om morgenen er jeg glad for at jeg kapret den siste sengeplassen på herberget, jeg sov godt i den luftige underetasjen under herberget. Noe som ikke kan sies om de som måtte sove på madrasser i spisestuen ovenfor, hvor det var en som hadde blitt syk i løpet av natten og kastet opp.

Vandring under lave skyer etter Cereixeira (i midten av bildet).

Det er et gjentagende faktum at skyene ligger lavt om morgenene, men de har også blitt mer og mer tettere for hver dag. Når jeg forlater Grandas de Salime er det også ett lett regn i luften. Det er lite trolig at dette været vil løfte seg innen jeg kommer opp til det høyeste punktet på dagens rute, El Acebo. Istedet vandrer jeg og Jeroen nede under skydekket gjennom skog og over åkre. Det er en stille stemning i luften, så det er en behagelig vandring, uten utsikt.

Chao de San Martín, en forhistorisk bosetning nylig ekskavert i nærheten av Castro.

Ovenfor Castro kan man se restene av en forhistorisk bosetning, Chao de San Martín, bare fundamentene er igjen. Før ruten forsvinner inn i tåken når jeg begynner stigningen opp mot El Acebo, har jeg gått ifra Jeroen. Istedet møter jeg på Isabelle og etterhvert Olivier. Stigningen på veien virker som en evighet i skyene. Peñafuente dukker fram fra tåken og forsvinner like fort igjen, det pusses opp i kirken. Glimt av landskap og hus kan skimtes innimellom.

Vandrende gjennom skogen dukket denne kirken midt iblant trærne.

Opp den siste stigningen mot vindmøllene på toppen av ryggen er det et lite tegn til at det letter, en får se litt mer av dalen nedenfor. Jeg tar igjen tre eldre damer som jeg, nok noe slemt, døper for sneglene. De beveger seg ikke så fort og bærer omtrent runde sekker på ryggene sine. Etter at jeg er ferdig med stigningen kommer jeg til en rekke med steiner som ligger som en grense over stien, ved siden av markerer en stein at jeg har krysset inn i Galicia. Galicia er kjent for sitt mer ustødige vær, så at utsikten er borte overrasker ikke.

Stigningen opp mot El Acebo og vindmøllene på toppen av ryggen som forsvant inn og ut av skyene.

Innhyllet i drivende skyer kommer jeg til baren ved El Acebo; Francis, Robin og Kasper er her. Det gir en slags stille ro i sjelen og sitte med en kopp cafe con leche, mens vinden og skyene puster deg i ansiktet og innehaveren spiller Bob Dylan (...the answer my friend, comes blowin' in the wind). Jeg vet ikke helt hvordan vi kom inn på samtalen, men på ett punkt så nevner jeg for Robin møtet mitt med spanske mannen forleden dag. Noe som medfører at Robin bryter ut i en forbløffet latter og nesten knekker sammen, 'You met him you too??'.

Baren i El Acebo. Tonene til Bob Dylan fløt videre i lag med skyene over ryggen.

Tydeligvis så var det ikke bare jeg han hadde gått og spurt om masturbering. Vi ler omtrent så tårene triller, mens Francis ser litt perpleks ut. Vi har ikke fått forklart hele opptrinnet for Francis, før Kasper kommer styrtende ut av døren. 'You met him you two as well??'. Tydeligvis så hadde mannen gått og spurt alle pilgrimene han hadde møtt, helt fantastisk, han gikk sikkert og lo hele veien til baren. Vi gikk videre og lo hele veien inn i tåken.

Inne i baren på El Acebo.

Fra El Acebo virker det øde, tåken vil ikke gi slipp på den ene siden og jeg må ut på en avstikker ovenfor baren. Der kan jeg se ut over landskapet under skyene og såvidt skimte ryggene videre i horisonten. Madi og Lucy, som jeg har såvidt begynt å bli litt kjent med, passerer meg der jeg på sedvanlig vis beveger meg i sakte film når jeg er i ett landskap jeg liker. Min imaginære ødemark slutter der ruten kommer til en bilvei.

Utsikt under et skydekke ovenfor El Acebo.

Fra veien er det en mindre spennende vandring, selv om været nå begynner å lette. Jeg ankommer A Fonsagrada uviss om jeg ønsker å bli der eller å gå videre til Padron. Byen minner meg litt om Melide, muligens fordi det er nok en by som virker som at består av en lang rekke med bygninger på hver sin side av den ene gaten som der. Jeg møter igjen Madi og Lucy foran kirken og vi går til en bar for å spise litt. Francis dukker opp, men er bestemt på å finne et sted med pulpo (blekksprut). Jeg bestemmer meg for å gå til Padron.

Gamle steinhus i Fonfria.

Det er derimot ikke noe mat å få på herberget der, så jeg må inn og handle mat til middag (pasta) og frokost. Padron ligger bare en kort tur utenfor A Fonsagrada, og er knapt nok for ett tettsted å regne. Herberget derimot virker veldig hyggelig og til min glede så møter jeg igjen Elke der. Hadde ikke ventet det. Hun hadde gått om Pola de Allande, etter å ha blitt anbefalt det av David (hospitaleroen på Bodenaya) av helseårsaker. På herberget er det og en hel del med andre pilgrimer som jeg blir litt kjent med, Joe, Annie, Francisca, Rafael og Michal.

Fra tapas-festen i A Fonsagrada, concurso de tapas A Fonsagrada.

I A Fonsagrada er det en tapas-fest om kvelden, Concurso de tapas A Fonsagrada, og flesteparten på herberget har tenkt å gå opp til byen. Jeg er litt delt, for jeg kunne egentlig godt tenkt meg bare å ha slappet av på det hyggelige herberget og stedet. Det blir til at jeg blir med og lar middagen min bli til gratis-mat for noen pilgrimer som kommer hit senere. Det var ikke et dårlig valg likevel og jeg angrer ikke. Man får utdelt et ark med en liste over rundt 18 steder i byen, man kan bestille en tapas til 1.5 euro på hvert sted og så får man et stempel (de har det med stempler her) for hvert sted man spiser på. Spiser man en tapas på ti steder eller mer kan man være med å kåre en vinner, hvert sted har bare en tapas på menyen.

De delte the Way, de delte maten, de delte navnet. Joanna og Joanna fra Polen. Fra tapas-festen i A Fonsagrada.

Kvelden blir minnerik, vi går rundt i byen og prøver forskjellige tapas, totalt fem stykker (tapasene var ikke små) rekker vi over. Tapasene bærer fantasifulle navn som 'Isto non é o que parece' (Dette er ikke hva det ser ut som). Over alt møter vi lokale folk og andre pilgrimer. På vei tilbake til Padron og herberget har tåken omsluttet byen igjen og driver gjennom gatene som om skyene er på jakt etter tapas.

<- Grandas de SalimeCastroverde ->