Vær: Tåke, sol og kveldståke.
Om morgenen er jeg glad for at jeg kapret den siste sengeplassen på herberget, jeg sov godt i den luftige underetasjen under herberget. Noe som ikke kan sies om de som måtte sove på madrasser i spisestuen ovenfor, hvor det var en som hadde blitt syk i løpet av natten og kastet opp.
Vandring under lave skyer etter Cereixeira (i midten av bildet).
Det er et gjentagende faktum at skyene ligger lavt om morgenene, men de har også blitt mer og mer tettere for hver dag. Når jeg forlater Grandas de Salime er det også ett lett regn i luften. Det er lite trolig at dette været vil løfte seg innen jeg kommer opp til det høyeste punktet på dagens rute, El Acebo. Istedet vandrer jeg og Jeroen nede under skydekket gjennom skog og over åkre. Det er en stille stemning i luften, så det er en behagelig vandring, uten utsikt.
Chao de San Martín, en forhistorisk bosetning nylig ekskavert i nærheten av Castro.
Ovenfor Castro kan man se restene av en forhistorisk bosetning, Chao de San Martín, bare fundamentene er igjen. Før ruten forsvinner inn i tåken når jeg begynner stigningen opp mot El Acebo, har jeg gått ifra Jeroen. Istedet møter jeg på Isabelle og etterhvert Olivier. Stigningen på veien virker som en evighet i skyene. Peñafuente dukker fram fra tåken og forsvinner like fort igjen, det pusses opp i kirken. Glimt av landskap og hus kan skimtes innimellom.
Vandrende gjennom skogen dukket denne kirken midt iblant trærne.
Opp den siste stigningen mot vindmøllene på toppen av ryggen er det et lite tegn til at det letter, en får se litt mer av dalen nedenfor. Jeg tar igjen tre eldre damer som jeg, nok noe slemt, døper for sneglene. De beveger seg ikke så fort og bærer omtrent runde sekker på ryggene sine. Etter at jeg er ferdig med stigningen kommer jeg til en rekke med steiner som ligger som en grense over stien, ved siden av markerer en stein at jeg har krysset inn i Galicia. Galicia er kjent for sitt mer ustødige vær, så at utsikten er borte overrasker ikke.
Stigningen opp mot El Acebo og vindmøllene på toppen av ryggen som forsvant inn og ut av skyene.
Innhyllet i drivende skyer kommer jeg til baren ved El Acebo; Francis, Robin og Kasper er her. Det gir en slags stille ro i sjelen og sitte med en kopp cafe con leche, mens vinden og skyene puster deg i ansiktet og innehaveren spiller Bob Dylan (...the answer my friend, comes blowin' in the wind). Jeg vet ikke helt hvordan vi kom inn på samtalen, men på ett punkt så nevner jeg for Robin møtet mitt med spanske mannen forleden dag. Noe som medfører at Robin bryter ut i en forbløffet latter og nesten knekker sammen, 'You met him you too??'.
Baren i El Acebo. Tonene til Bob Dylan fløt videre i lag med skyene over ryggen.
Tydeligvis så var det ikke bare jeg han hadde gått og spurt om masturbering. Vi ler omtrent så tårene triller, mens Francis ser litt perpleks ut. Vi har ikke fått forklart hele opptrinnet for Francis, før Kasper kommer styrtende ut av døren. 'You met him you two as well??'. Tydeligvis så hadde mannen gått og spurt alle pilgrimene han hadde møtt, helt fantastisk, han gikk sikkert og lo hele veien til baren. Vi gikk videre og lo hele veien inn i tåken.
Inne i baren på El Acebo.
Fra El Acebo virker det øde, tåken vil ikke gi slipp på den ene siden og jeg må ut på en avstikker ovenfor baren. Der kan jeg se ut over landskapet under skyene og såvidt skimte ryggene videre i horisonten. Madi og Lucy, som jeg har såvidt begynt å bli litt kjent med, passerer meg der jeg på sedvanlig vis beveger meg i sakte film når jeg er i ett landskap jeg liker. Min imaginære ødemark slutter der ruten kommer til en bilvei.
Utsikt under et skydekke ovenfor El Acebo.
Fra veien er det en mindre spennende vandring, selv om været nå begynner å lette. Jeg ankommer A Fonsagrada uviss om jeg ønsker å bli der eller å gå videre til Padron. Byen minner meg litt om Melide, muligens fordi det er nok en by som virker som at består av en lang rekke med bygninger på hver sin side av den ene gaten som der. Jeg møter igjen Madi og Lucy foran kirken og vi går til en bar for å spise litt. Francis dukker opp, men er bestemt på å finne et sted med pulpo (blekksprut). Jeg bestemmer meg for å gå til Padron.
Gamle steinhus i Fonfria.
Det er derimot ikke noe mat å få på herberget der, så jeg må inn og handle mat til middag (pasta) og frokost. Padron ligger bare en kort tur utenfor A Fonsagrada, og er knapt nok for ett tettsted å regne. Herberget derimot virker veldig hyggelig og til min glede så møter jeg igjen Elke der. Hadde ikke ventet det. Hun hadde gått om Pola de Allande, etter å ha blitt anbefalt det av David (hospitaleroen på Bodenaya) av helseårsaker. På herberget er det og en hel del med andre pilgrimer som jeg blir litt kjent med, Joe, Annie, Francisca, Rafael og Michal.
Fra tapas-festen i A Fonsagrada, concurso de tapas A Fonsagrada.
I A Fonsagrada er det en tapas-fest om kvelden, Concurso de tapas A Fonsagrada, og flesteparten på herberget har tenkt å gå opp til byen. Jeg er litt delt, for jeg kunne egentlig godt tenkt meg bare å ha slappet av på det hyggelige herberget og stedet. Det blir til at jeg blir med og lar middagen min bli til gratis-mat for noen pilgrimer som kommer hit senere. Det var ikke et dårlig valg likevel og jeg angrer ikke. Man får utdelt et ark med en liste over rundt 18 steder i byen, man kan bestille en tapas til 1.5 euro på hvert sted og så får man et stempel (de har det med stempler her) for hvert sted man spiser på. Spiser man en tapas på ti steder eller mer kan man være med å kåre en vinner, hvert sted har bare en tapas på menyen.
De delte the Way, de delte maten, de delte navnet. Joanna og Joanna fra Polen. Fra tapas-festen i A Fonsagrada.
Kvelden blir minnerik, vi går rundt i byen og prøver forskjellige tapas, totalt fem stykker (tapasene var ikke små) rekker vi over. Tapasene bærer fantasifulle navn som 'Isto non é o que parece' (Dette er ikke hva det ser ut som). Over alt møter vi lokale folk og andre pilgrimer. På vei tilbake til Padron og herberget har tåken omsluttet byen igjen og driver gjennom gatene som om skyene er på jakt etter tapas.
<- Grandas de SalimeCastroverde ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar