(GR1 Sendero Historico) Dag 46: Sant Joan de les Abadesses - Oix

Lengde: 31.1km (1342.5km), tid brukt: 8:52.
Veimerking: Stort sett god, men endring av ruten før Sant Pau de Segúries.
Vær: Hovedsakelig fint, regn om kvelden.

Parque naturel de L’Alta Garrotxa, dette var et navn som gjorde at forhåpningene mine var høye når det gjaldt omgivelsene jeg ville komme til etter Sant Pau de Segúries. Området er kjent for sine kjegleformede fjell, ruinene av eldgamle vulkaner. Forventninger oppfylles ikke alltid og i dag gjorde de at en ellers fin tur føltes verre enn det den igrunn var. Det må sies at forventningen mine, i møtet med fantasier om ildsprutende vulkaner, var fundert på feil grunnlag. I løpet av dagen fikk jeg også et sjokk av et annet slag, men det var ikke noe lava som sto bak det.

En vandring under en pastellfarget himmel om morgenen etter Sant Joan de les Abadesses.

Ett eller annet gikk feil når jeg sjekket rutetidene for bussen tilbake til Sant Joan de les Abedesses, for når jeg ville av gårde skulle det ikke gå en buss, men når taxien jeg bestilte kjører ut på veien ut fra Ripoll, er det en rutebuss den legger seg bak. Bortkastede penger. Morgenen over den flotte broen og småbyen bringer med seg en himmel full av pastell-farger, blant slørene av skyer som driver over den, det nærmeste jeg kommer et vulkanutbrudd denne dagen. Uansett, så er det en fin start på vandringen.

Ruten krysser en nesten tørrlagt elv, med trekubber til å gå på når vannet renner høyere.

Under pastellhimmelen i starten minner ruten om Caminoen, også her går ruten nede i dalen som ut ifra Ripoll, men her er bilveien lengre unna. Det øker trivselen langs ruten betraktelig. Med unntak av den lille forglemmelsen opp i åsene før Sant Joan de les Abadesses, går altså GR1 mellom Ripoll og Sant Pau de Segúries nede i dalen. Ruten følger gamle ferdselsårer, så det er nok årsaken, men det skal sies at tankene søker seg oppover mot fjellene til tider. Utover det så er det en fornøyelig vandring forbi små kulturminnesmerker og smågårder. Når solen stiger på himmelen, fordrives pastellfargene, som erstattes av en blåfarge.

Deler av ruten mellom Sant Joan de les Abadesses og Sant Pau de Segúries minnet mye om Caminoen.

Når jeg nærmer meg Sant Pau de Segúries har ruten blitt lagt om og kryper opp i åsene sør for bilveien i stedet for å følge nordsiden av veien videre, som oppgitt i guideboken. Noe forvirrende i starten, men siden det bringer meg opp i en mer rolig skog enn det den opprinnelige ruten ville ha gjort, virker det som en grei omlegging. Sant Pau de Segúries virker ikke så spennende fra der ruten kommer inn i småbyen, men den gir meg muligheten til å få meg en kaffe, cola og noe smått å spise.

Utsikt over La Vall del Bac.

GR1 fortsetter så inn i L’Alta Garrotxa og La Vall del Bac, omgivelsene blir med ett mye roligere hvor naturen kan puste mer ut. Nå er det enda mer høstligere farger å spore på trærne. Man må gå litt på en tom vei i starten, men etterhvert forlater ruten veien for aldri å returnere til den (bortsett fra å krysse den en gang senere). Det er en stille dal, med noen få gårder her og der, ruten holder seg nede i dalen. Behagelig for øyet, men også med små hint av kjedsomhet.

Tette trær med slyngplanter ligner på en jungel nede i La Vall del Bac.

Der stien krysser Riera de la Vall del Bac elven har en eller flere bønder satt opp innhengninger med elektriske gjerder rundt. Ruten passerer gjennom disse gjerdene via porter ved å hekte av de strømførende ledningene. I en av disse portene får jeg meg en saftig karamell. Idet jeg hekter på igjen håndtaket kvepper jeg til da jeg kjenner et elektrisk støt gå gjennom kroppen, sjokket kommer ut av det blå og er utrolig ubehagelig. Noe er definitivt satt opp galt da jeg bare holdt i gummihåndtaket når jeg fikk smellen. Forbannet går jeg videre.

Ved neste port støter jeg på et annet problem, her er ledningen spent så stramt og kroken på håndtaket bøyd så mye at jeg ikke makter å få av håndtaket. Så her står jeg frustrert på feil side av et strømførende gjerde som ikke vil slippe meg gjennom. Til slutt klarer jeg å røske ut håndtaket ved hjelp av noen solide pinner, jeg slenger driten i bakken, som blir liggende å knitre faretruende. Enda mer forbannet enn tidligere vurderer jeg å la den ligge på bakken og tenker at kommer jeg til en port til vil jeg bryte den ned ved hjelp av grener og trær. Likevel, usikker på hvor lurt det er å la det strømledende håndtaket ligge igjen på bakken, må jeg gå til verks for å få det på plass igjen. Det klarer jeg etter om litt, men også her kjente jeg på hånden at det var en strømspenning på vei til å formes rett før jeg fikk hektet den på igjen. Møkk.

En avsidesliggende gård i en stille dal sett høyere oppe fra.

Om ikke annet, så er jeg lys våken nå, mye som kom på høyspenn der. Ruten klatrer opp av dalbunnen med solen lysende gjennom trærne, for så å følge en skogsvei videre til Llongarriu. En liten grend med noen få hus, det sedvanlige kapellet og tre esler som iakttar meg dovent nysgjerrig. Ruten går over til noen få hus der veien igjen krysses, hvor jeg spiser lunsj på en fin rasteplass ved siden av en liten vannkilde. Derfra går jeg opp i den delen av ruten som behaget meg mest på denne dagen, opp i en ås på en distinkt sti med grener og trær hengende over som en en tunnel. Innimellom utsikt ned mot dalen til små gårder, og videre i retningen dalen går, dekket av trær. På veien kommer jeg til en firkantet søyle som står midt på stien, et alter dedikert til Sant Isidre.

Vandring på en distinkt sti under tunnel av trær.

Merkverdige skulturer og ting i en gårdshage møter meg i Toralles, mellom klipper fortsetter ruten videre forbi inneklemte jorder og åkrer. Der landskapet er komfortabelt, har ikke føttene mine det, på den siste biten inn til Oix, skriker føttene mine. Og på himmelen er det endringer på gang, det ellers fine været trues nå av grå skyer som kommer over fjellene. Oix er en trivelig landsby, men det er stille i gatene. Hostal de la Rovira føyer seg til i rekken av gode overnattingssteder langs ruten, det er et fornøyelig sted med en behagelig atmosfære.

Et alter i skogen dedikert til Sant Isidre.

Utenfor landsbyen ligger det en bro jeg har lyst til å se og jeg har lyst til å se den før himmelen endrer karakter totalt. Ute har det plutselig blitt mørkt og at det vil komme regn vil ikke være overraskende. Pont Romá d’Oix er en tynn høybuet bro fra middelalderen. I henhold til mytene ble broen brukt av den lokalen baronen til å paradere damer som skulle gifte seg, for å bestemme seg om han ville gjøre bruk av sin rett som føidalherre og altså få førsteretten til natten med bruden. The dark ages indeed. Broen er derimot en vakker liten bro, med gangveien på toppen delvis dekket av gress. Fra toppen av broen kan man se opp mot ett stort herskapshus, kanskje der baronen bodde en gang i tiden. I bildet i guideboken kan man se fjellene i bakgrunnen, men nå er det igjengrodd rundt broen og lite sikt. En liten elv med lite vann renner under broen.

Pont Romá d'Oix.

Regnet kommer lett om ettermiddagen og kvelden, men det blir aldri noe stort regnskyll av det. Himmelen føles likevel ganske mørk, så det er hyggelig å sitte inne i den koselige stua på stedet, selv om jeg også tar meg en liten tur i landsbyen om kvelden under lysene fra gatelampene. Det er ikke mange gjester rundt middagsbordene, få gjester på denne tiden av året trolig, men middagen er veldig god. En lokal rett basert på gratinert kjøtt til forrett, salte koteletter til hovedrett og ost med honning til dessert. Også på stedet er en japaner som tidligere har gått GR11, nå går han deler av GR1, men gjør innimellom hopp på ruten via buss og taxi. Vertinnen utfordrer oss til å spise bær fra en lokal busk, hvor det å spise mer enn fire bær fra kan være farlig. Fin dag, selv om noe av vandringen innimellom var litt av det ordinære slaget.

Oix.

<- Sant Joan de les AbadessesBesalú ->

(GR1 Sendero Historico) Dag 45: Ripoll - Sant Joan de les Abadesses

Lengde: 14.0km (1311.4km), tid brukt: 4:11.
Veimerking: God.
Vær: Lettere overskyet.

Noen ganger kommer det idéer som bare tar hold i hjernen din og forblir der, til man går fram og gjennomfører dem. Eller etterlater et slags skuffende tomrom etter seg, hvis ikke. Dette var ikke en stor idé, men det var en god en. Det føles for galt å ikke besøke det kjente klosteret her, Monasteri de Santa Maria de Ripoll, nå som jeg er her og har muligheten. Klosteret åpner ikke før klokken ti derimot. Noe som betyr at jeg ikke når så langt når det kommer til dagens vandring, så nå skal jeg faktisk gjøre det motsatte av i går og tidligere, jeg skal kutte en etappe i guideboken i to, og vil gå til Sant Joan de les Abadesses. Hvor det også er et kloster som det skal være verdt å besøke.

Inne i klosteret i Ripoll, Monasteri de Santa Maria de Ripoll.

Jeg bommer litt og står opp for tidlig, jeg har bedre tid enn jeg tror. Etter frokost på en sedvanlig bar må jeg da dessverre vente en stund på at klosteret skal nå åpningstiden sin. Ventetiden er vel verdt det, dette er kanskje det fineste klosteret jeg har sett i løpet av turen. Eneste skår i gleden er at det som skal være et imponerende inngangsparti er under vedlikehold. Flashback til Olite. Det som slår meg mest er fargetonene inne i kirken, som har en utrolig lillatone i seg. Klosteret ble grunnlagt av Wilfred the Hairy (som hadde alt annet enn mye hår på hodet) i år 880.

Klostergården til klosteret i Ripoll.

Jeg er også så heldig å komme inn før en større gruppe av turister gjør at en ser mer av dem enn selve klosteret. Den to-etasjers klostergården er også utrolig fin, et avslappende sted hvor omverdenen er stengt utefra. Uheldigvis kan man ikke komme opp i tårnet. Over murene kan jeg se åsene og fjellene rundt Ripoll. Spesielt er det også å se de gamle steingravene i krypten under klosteret. Jeg må likevel returnere tilbake til kirken og dens lys og lillatonede solbær-fargede vegger. Uansett utfall av valget mitt, så angrer jeg ikke på det.

Etter Ripoll fulgte GR1 en vannkanal et godt stykke.

Når jeg til slutt kjenner vekten av sekken på ryggen igjen og forlater Ripoll (for denne gang, jeg regner med å returnere hit senere i dag), så er det likevel til en følelse av at en rytme har blitt brutt. Det føles rart å sette av gårde så sent. Førstedelen av turen fra Ripoll er noe kjedelig, som går ved siden av den trafikkerte veien ut av byen. For meg virker den eneste grunnen til at ruten går her, er at den også går langs en gammel vannkanal. For dette kunne ha vært en trivelig vandring, hvis ruten ville ha gått ned gjennom dalen ved siden av kanalen i høstfarger. Bare at den gjør akkurat det, hvor mesteparten av de høstlige brunrøde fargene kommer fra rusten på bilene som passerer forbi. Etter en stund så forsvinner vannkanalen, og etterlater seg bare bilkanalen igjen.

Oppe i åsene mellom Ripoll og Sant Joan de les Abadesses, Ripoll ligger nede i dalen i utsikten, men er her ikke synlig.

Ruten følger veien et godt stykke og så tar den av på en rute som bærer opp i åsene og fjellene ovenfor, til min store glede, kjedsomheten tones ned et godt stykke av den grunn. Været over meg er ubesluttsomt, som om det ikke helt kan bestemme seg om det skal slippe solen fram eller pakke inn landskapet i skyer. Det gjør at de øverste toppene av fjellene ovenfor stort sett er skjult for meg, men uansett så er det en behagelig vandring oppover. Innimellom kan jeg se gløtt av dem, små vinduer med fristelser som lokker en til å forlate ruten og klatre høyere opp. Det er også jegere ute i skogens favn, jeg møter på noen på veien opp. Her og der de familiære synene av ensomme gårder.

Oppe i åsene, med utsikt opp mot fjellene hvor skyene rår.

På det høyeste punktet ruten strekker seg etter på denne seksjonen går jeg blant enger mellom trærne. Det er enkelte punkter med utsikt over dalen nedenfor, jeg kan se dalen Ripoll ligger i, men selve byen er skjult bak en av åsene som reiser seg opp fra dalen. Stien tipper nedover igjen, gjennom skogen og forbi en liten bosetning, Serra del Pradell. Egentlig er det en for kort etappe, men det kan hende at jeg har godt av det, den har vært såpass kort at jeg ikke har kjent noe til smertene i føttene i dag. Oppe i åsene var det avslappende å gå, jeg ankommer Sant Joan de les Abadesses og den flotte broen som leder over til selve småbyen.

En markant kjerrevei oppe i åsene, før ruten beveger seg ned mot Sant Joan de les Abadesses.

I Sant Joan de les Abadesses åpner ikke klosteret, med samme navn som småbyen, før kl 16:00. Det er derimot gresskar-festival og med det mange blide gresskar å se i sentrum. Mange folk også. Det spises gresskar i plenum. Det er dragegresskar og gresskar-konkurranse, med flere merkverdige varianter, den største veier 614,5kg (rekorden i Spania er på 631,6kg), en solid størrelse. Solen gjør mer nytte for seg på himmelen når jeg spiser lunsj på en kafé ved siden av klosteret.

Sant Joan de les Abadesses med den flotte broen som leder inn til småbyen.

Klosteret her er mindre enn det i Ripoll, og kan spores tilbake til det 12. århundre. Det er ingen lilla glød i veggene inne i kirken her, som er mer normal i utforming, og mørkere innvendig, noe som øker effekten av de vinduene som er. Inne i dette klosteret er det et lite kapell som fanger oppmerksomheten min mest, med vegger og tak som minner om en herskapelig hall. Klostergården er mindre, med bare en etasje, men det er en trivelig og avslappet plass med en liten grønn plen i midten. I tillegg til selve klosteret er det et lite museum.

Klosteret i Sant Joan de les Abadesses.

Ikke noe sted å overnatte i her, det ene stedet er stengt og at det andre (et ungdomsherberge) svarer ikke på telefonen, ruten videre følger stort sett nede i dalen og jeg fristes ikke av å prøve å finne noe teltsted der. Så jeg bestemmer meg for å returnere til Ripoll. Mens jeg sitter å venter på bussen, stopper det en bil og jeg får lift tilbake. I Ripoll tar jeg denne gang inn på Hostal del Ripollés.

Inne i et lite kapell i klosteret i Sant Joan de les Abadesses.

Siden det er søndag er det ikke like mange steder åpne som i går, det er mer søvnigere ute i gatene. I går så jeg meg ut et sted for middag, men siden det er søndag, så er matserveringen stengt. Det er likevel et hyggelig sted, så jeg setter meg ned med en lokal artisan øl. Når jeg går glemmer jeg å betale og merker det ikke før litt etterpå, når jeg kommer tilbake viser det seg at de ikke hadde merket at jeg hadde gått. Middag spiser jeg i stedet på en liten street food sjappe, som serverer gode burgere og andre raske småretter.

Gresskarfestival i småbyen, her er det et dragegresskar som begynner å ta form.

En dag med mer kulturelle (noen vil kanskje si mer religiøse, bortsett fra at jeg ikke er religiøs) aktiviteter enn vandring, uansett en fin nok dag på turen. Jeg mistet litt av fremdriften på ruten, men den vil jeg ta igjen i morgen, har bestemt meg for å gå til Oix da.

<- RipollOix ->

(GR1 Sendero Historico) Dag 44: Lluçà - Ripoll

Lengde: 36.7km (1297.4km), tid brukt: 10:37.
Veimerking: God.
Vær: Grått og overskyet, tåke, sol mot slutten.

Jeg sover så godt, at om morgenen må jeg tvinge meg opp, noe jeg må anstrenge meg skikkelig for. Kin er våken når jeg tusler ned, selv etter gårsdagen, og steller i stand en stor og god frokost til meg. All ære til Kin og dette stedet, det er et fabelaktig overnattingssted og oppholdet mitt her har vært fantastisk. Likevel, veien går alltid videre og jeg må fortsette ut i den grå verdenen som venter utenfor dørene. I dag har jeg planlagt å gjennomføre nok en sammenslåing av to etapper i guideboken, jeg hopper over Alpens og går rett til Ripoll.

På vei etter El Castell (til høyre i bildet), ovenfor vokter ruinene av Castell de Lluçà.

Allerede fra morgenen av er det en våt himmel over meg, som meldt. Ikke mye, ett lett duskregn, nok til å konstatere at det ikke er noen utsikt til Pyreneene å få fra en stor og forsterket gård, El Castell. Fjellene i nord skal ellers være toneangivende herfra, utsikten like forlatt som gården. Jeg vandrer rundt kollen, hvor ruinene stikker opp av trærne ovenfor, fordums vakttårn. Øynene fra spøkelsene i tårnet skal vokte over meg en god stund.

En liten oase rett ved Molí de Puig-oriol.

De første timene av dagen er en vandring i et bølgete landskap, blant spredte gårder og knøttsmå grender. Over landskapet hviler det en sørgmodig stemning, melankolske skyer som sakte rives i filler. Sørgmodig og melankolsk høres trist ut, men jeg føler alltid en ro over meg når jeg går i slike omgivelser. Rett ved Molí de Puig-oriol ligger det nok en liten oase, hvor vannet renner ned fra kulp til kulp, på toppen av flate og store steinheller.

Utsikt over et undulerende landskap, under skyene kan en såvidt skimte føttene til Pyreneene.

I horisontene er det grått og melankolsk, blant de undulerende åsryggene siver tynne slør av skyer. Lengst vekk kan jeg så vidt skimte føttene til Pyreneene, det er det nærmeste jeg kommer å se av de flotte fjellene i dag. Jeg har likevel sluppet unna alt av seriøst regn i dag, selv om det kommer noen dråper her og der. Det er ikke å komme i bort fra at vissheten om at jeg om ikke lenge er framme ved enden av vandringen nå ligger og trykker i bakhodet. Med det i bakhodet vet jeg også at jeg nå er på vei ned fra høylandet, jeg er spent på hva det bringer med seg av endringer i landskapet og omgivelsene. Men idag føler jeg det som en oppsving fra gårsdagen og siste delen av turen til Gironella, landskapet er mer sjarmerende i denne seksjonen.

Ruten fortsetter ufortrødent videre gjennom det grønne landskapet med nå grå kontraster rundt. En liten avstikker tar meg opp til et lite kapell med et fint navn, Ermita de Sant Cristòfol de Borrassers, som også huser en liten kirkegård kalt Sepultura de la Coma Homes. Etter noen kilometere til kommer jeg til en gedigen masia med en overveldende fasade vendt mot ruten, El Graell. På innsiden er det et stort rom, høyt under taket, med søyler fra tak til gulv. Et staselig hjem for husdyrene, et nesten kongelig fjøs. En stor gruppe med ungdom i flokk myldrer rundt meg i motsatt retning på den siste delen av vandringen til Alpens, trolig speidere.

El Graell, en imponerende masia.

Å stoppe for dagen i Alpens ville ha vært for tidlig, det er midt på dagen når jeg ankommer landsbyen, tross alt så er det bare en 14km lang vandring fra Lluçà og hit. I midten av landsbyen finner jeg en bar, noen lokale er allerede samlet rundt bordene, jeg bestiller en bocadillo med svinekjøtt og ost, samt noe forfriskende å drikke. Det er godt med en pause, jeg har fortsatt over to mil igjen til jeg vil være framme i Ripoll. Når jeg forlater Alpens går jeg forbi noen artige skulpturer, abstrakte noter og musikere.

Skulptur i Alpens.

Ut fra Alpens møter jeg på det mest seriøse regnet for dagen. Av den irriterende typen, som ikke varer så lenge, men likevel lenge nok til at man bruker tid til å skifte til regntøy. Tulleregn. Det kommer på vei opp i åsene og fjellene ovenfor Alpens. Opp mellom regnskyllene som etter hvert gir seg begir jeg meg inn i tåkeheimen. Tåke skjuler alltid utsikt for ens øyne, men kompenserer som regel alltid ved å bringe en mystisk stemning til omgivelsene man er i, underbevisstheten maner fram tusser og troll skjult i skylagene. Selv med omverdenen gjemt for meg er det en god vandring opp i en skogkledd rygg. Skyene driver gjennom trærne, bringer fram minner fra tidligere turer. Jeg vet det er utsikt her, men nå stirrer jeg ut i en grå evighet, pakket inn av både skyer og klær.

På vei opp i tåken mot Santa Margarida de Vinyoles etter Alpens.

Konturene av en annen enslig vandrer dukker opp foran meg i tåken, og forsvinner igjen bak meg, jeg vandrer langs en buktende sti med trær på den ene siden og skyene på den andre. Over meg kan jeg se konturene av en bygning tre frem fra skodden. jeg har kommet til Santa Margarida de Vinyoles. Man skal kunne se langt i horisontene herfra, men unødvendig å si så gjelder det ikke for denne dagen. Istedet ligger skyene tett rundt kirken og jeg synes det er fabelaktig, selv om jeg skulle likt å sett de reelle omgivelsene til denne kirken langt utenfor allfarvei. De gjør det ikke lett for dem som ønsker å gå til en gudstjeneste i kirken.

Santa Margarida de Vinyoles.

Inne i skyene beveger ruten seg så nedover igjen, forbi en stor og befestet herregård i den lille grenden Sant Marti de Vinyoles (hvor det er grilling på gang av alle ting). En lang, men ikke utrivelig, vandring på en vei følger, jeg passerer forbi en dansende ungjente på vei ned. Guideboken reklamerte for at det ikke ville være noe sted for lunsj mellom Alpens og Ripoll, men nede ved en annen vei kommer jeg til en restaurant, El Cremat. Jeg har spist lunsj, men påspanderer meg en rask café con leche. Etterpå tar jeg feil vei og begir meg et godt stykke opp i en dal før jeg erkjenner at jeg har gått feil.

Mellom masia'er og kultiverte jorder på vei til Ripoll.

Denne omveien må jeg nok ta på min egen kappe, når jeg snur er jeg både irritert over at veimerkingen har ledet meg på et galt spor igjen og at ruten ikke går videre der jeg måtte snu. Jeg likte ruten jeg var på. Tilbake må jeg spise ordene jeg ytret under frustrasjonen min, jeg hadde oversett ett rødt kryss som markerer at ruten ikke går der. Turen videre er ikke like spennende, men bedrer seg etterhvert. Mest markant langs ruten er de store masia’en. Jeg lurer på hvordan det er å bo her oppe i disse gårdene, spesielt om vinteren, mulig de ikke bor her da. Solen titter plutselig fram igjen mot slutten av vandringen, omverdenen kommer på visitt.

Liten plass i Ripoll.

Ripoll er større enn jeg hadde ventet, så bor det og over 10 000 her. Førsteinntrykket er av et litt slitt og fattigslig sted. Jeg bruker litt tid på å finne hotellet som inneholder rommet mitt, det skulle ligge rett ved siden av det kjente klosteret i byen, men i nærheten finner jeg det ikke. Når jeg til slutt har funnet det og fått gjort unna de nødvendige gjøremålene, er det for sent å besøke klosteret, Monasteri de Santa Maria de Ripoll. Istedet finner jeg en liten lokal bar for en øl før jeg går for å spise middag. Inntrykket av Ripoll vokser seg større i løpet av kvelden og jeg tar meg i å like byen, spesielt gjelder det de små plassene og de smalere gatene i gamlebyen.

Skorpion på bakken i en liten plass i Ripoll.

Finner ut at Hostal del Ripollés lager god pizza, tydelig et in-sted, det er mye folk her. Om kvelden går jeg gjennom en liten plass i byen, hvor noe lite og skremmende fanger øyet mitt. På bakken går det en skorpion, en svart liten rakker. Og det på en plass hvor jeg tidligere så barn løpe rundt. Når jeg viser bildet til hotellverten bare trekker han litt leende på skuldrene, de er nok klar over det (håper jeg). En flott dag, til tross for et vær som ikke var flott. Og en fin kveld i Ripoll. En endring av planene for morgendagen begynner å ta form i hodet, men det vil jeg fortelle om i morgen.

<- LluçàSant Joan de les Abadesses ->

(GR1 Sendero Historico) Dag 43: Gironella - Lluçà

Lengde: 30.5km (1260.7km), tid brukt: 8:49.
Veimerking: Grei, noen vanskeligheter her og der.
Vær: Grått, trist og overskyet, så pent mot slutten.

I går kveld sovnet jeg sittende på sengen på rommet mitt i Gironella, mens jeg satt og slappet av og skrev ned notatene mine for gårsdagen. Jeg er nok mer sliten enn jeg tror, min lille revitalisering når jeg gikk fra Massanés til Cambrils bare ett lite blaff. Likevel, så holder jeg det gående, jeg har aldri gått så lange dager før som jeg har gjort på denne turen, på de andre langturene mine. I dag følger jeg guideboken til punkt og prikke, jeg går til Lluçà. Ute er det grått, men når jeg tittet ut av vinduet tidligere om natten var det en stjerneklar himmel. Jeg har egentlig ingen forventninger til dagens etappe, så jeg er ikke nevneverdig brydd av det triste været.

I Gironella om morgenen.

Mer brydd blir jeg av å prøve å finne ruten ut fra Gironella, hvorfor skal det alltid være så vanskelig å merke rutene ut ifra byer, selv småbyer som dette? Skyene ser ut til å strekke seg til horisonten i vest, der går grensen, jeg kan se solen skinne på fjellet jeg gikk på igår. Om grensen vil forflytte seg hitover har jeg lite tro på. I min retning er det grått, trist, regn i gjære. Selv en liten scenisk tur gjennom en skog gjør lite på den litt kjedelige starten av dagen fram til Olvan.

Grått vær over der jeg går etter Gironella, men i horisonten kan jeg se sollys over fjellene.

Etter Olvan derimot spiller både landskapet og været bedre på lag. Her forsvinner ruten inn i et åpnere terreng, dominert av store flater av stein. Man er ikke langt fra folk her, men hele terrenget og området har et øde og karrig preg over seg. Veimerkene er malt direkte på steingrunnen. Det går noen strøm-master her, som ellers nok ville ha ødelagt utsikten litt, men som blir borte i dette været. Når buskene og vegetasjonen rundt meg øker i omfang, er det forbi ruten har dukket ned i en smal dal, før den sakte klatrer opp igjen. Det mistrøstige været og mystiske åpne landskapet går som hånd i hanske. Dessverre varer ikke ting for evig.

Etter Olvan går GR1 gjennom et goldt og åpent landskap, med store flater av stein.

Denne delen av turen er fin helt til jeg kommer til en gård, for etter gården stemmer ikke lengre veimerkingen med beskrivelsen og kartet i guideboken. I den skal jeg gå nordover når jeg kommer til en vei, men merkene peker i retning sør. Først blir jeg forvirret, men så forstår jeg at ruten har blitt lagt om. Om det er til det bedre vet jeg ikke, men den nye ruten som jeg følger videre til Sagàs er ikke veldig spennende. Sagàs er en liten og sjarmerende landsby, men etter alt å dømme veldig søvnig. Kirken, Sant Andreu de Sagàs, er fra 11-hundre tallet. Rundt landsbyen blomstrer det hvitt på engene.

Været er grått og delvis dystert, men det passet igrunn fint til terrenget jeg gikk gjennom mellom Olvan og Sagàs, som her.

Utenfor Sagàs kommer jeg til en gård, og min forbipassering setter i gang en kakofoni av hundebjeffing. Så da passer det å si noe om hundene man møter langs ruten og i Spania. For lyden av bjeffing er noe du vil komme til å høre mye og bli lei av hvis du går denne ruten. Stort sett i alle landsbyer man går gjennom vil det være minst ett hus hvor det er en hund, ofte flere hus, og når du kommer vil hundene begynne å gneldre. Det er for øvrig merkbart at dette stort sett bare gjelder hunder som er låst inne i hagene til folk, som er den vanlige måten å benytte vakthunder på, hundene jeg har møtt utenfor har som regel vært rolige. Til nå har jeg ikke hatt noen dårlige opplevelser med hunder, men jeg er lei bjeffingen fra dem.

Sagàs.

Stort mye å si om turen ned til Pont de Vilalta er det ikke. På vei dit begynner skyene å sprekke opp, men det bringer ikke mer interesse av vandringen av den grunn. På hotellet ved siden av broen, Sant Cristòfol, spiser jeg likesågodt en fire-retters lunsj. Suppe med pasta, makaroni med kjøtt, en god kjøttrett med tilsvarende god saus, ost med honning til dessert. Pont de Vilalta broen og Riera de Merles elven danner et værskille for dagen, på vestsiden var det grått og trist, men nå som jeg har krysset over til østsiden er det sol og blå himmel.

Å passere forbi en gård med fem hunder vil gi deg muligheten til å høre en hunde-symfoni av bjeffing. Alt oppstyret hundene lagde gjorde at jeg måtte ta et bilde av dem. Gutten som bodde her kom ut og lurte på hvorfor jeg tok bilde av dem.

Øst for Riera de Merles er derimot landskapet først noe rotete, men når jeg stiger i høydemeterne blir det bedre. Utsikten kan ikke sies å være veldig utfordrende, men landskapet føles mer åpnere og vandringen opp langs åsen er hyggelig. En kan også se Lluçà fra åsen, selv om det ikke er lett å se hvor grensen til grenden egentlig går, det er en grend hvor husene ligger godt atspredt fra hverandre. Det bor under 20 personer her. Hvis noe skal kalles for sentrum av Lluçà så vil nok det være der klosteret ligger. Ovenfor ligger en kolle hvor ruinene av Castell de Lluçà hviler på toppen av. Man passerer en stor masia på den siste strekningen ned.

Før Pont de Vilalta var det ikke like spennende, men denne lille og korte turen mellom trærne var en behagelig vandring, selv på vei.

I Hostal Fonda La Primitiva er det ingen tilstede når jeg kommer, men det gjør lite, jeg kan sette fra meg sekken utenfor og slappe av ved bordene og stolene som står der. Noe jeg ikke gjør for lenge, kirken til klosteret, Monasteri de Sant María de Lluçà, er åpent og når jeg kommer inn åpnes også selve klosteret for meg. Inne i klosteret er gamle veggmalerier utstilt, sammen med malerier som kirketjeneren selv har laget, en merkelig kombo. Kin, som driver Fonda La Primitiva, dukker opp og ønsker at jeg sjekker inn. Hun er sliten og vil hvile litt, foran seg har hun en lang kveld. Det er konsert der i kveld. Jeg ble advart om det, men jeg ser bare fram til det. Jeg får med meg en lokal artisan-øl på rommet, NAPA, New Anarchy Pale Ale.

Utsikt over Lluçà. På toppen av kollen i midten av bildet ligger ruinene av Castell de Lluçà, Hostal Fonda La Primitiva og klosteret kan sees rett nedenfor kollen til høyre.

Før kvelden starter får jeg sett mer på klosteret. Ute er det nå fint, men det ligger en rand av skyer lengre bak i distansen. Det er noe litt absurd at det er et kloster på et så knøtt lite sted som dette, men da klosteret ble bygget var dette sikkert et veldig øde sted og munkene liker seg jo som kjent i slike steder. Klosteret har en hyggelig, men liten klostergård. Jeg kunne ha tenkt meg å ha tatt turen opp til borgen ovenfor, men har ikke ork til å gjennomføre det.

Klostergården i Monasteri de Sant María de Lluçà.

Kvelden blir en av de aller beste på GR1. Så er også Fonda La Primitiva et veldig trivelig sted, selv om jeg og lurer på hvordan det overlever på et sted som dette. Jeg har ikke akkurat tro at det står vandrere på GR1 i kø for å overnatte her (eller noen andre steder), da det ikke akkurat virker som at det er mange som går ruten. Digresjon. Kvelden blir som sagt flott. Først serveres det en syv-retters middag, ja, du leste rett. 7 retter. Og maten smaker fortreffelig, jeg tror også jeg får litt mer mat enn resten av gjestene, av den enkle grunn at jeg går GR1 og har gått langt (og fortsatt har noe igjen, selv om jeg nærmer meg slutten). Desserten spiser jeg sammen med bandet som skal spille og noen venner av dem. Det har stort sett vært ganske så ensomme middager på meg på denne turen, så dette føles kjærkomment.

Fra konserten i Fonda La Primitiva, Lluçà.

Etterpå starter konserten. Hvor jeg bare kan sitte og slappe av med en flaske hvitvin og nyte musikken. Kin sa at det ville være brasilianske rytmer, det stemmer, men mer korrekt så er det faktisk jazz med brasiliansk innslag. Det er en bra konsert og artig å få med seg, ikveld savner jeg ikke teltet mitt. Likevel, uansett hvor bra det er, så er Ole Lukkøye en vanskelig utfordrer og jeg må til slutt erkjenne at jeg er nødt til å legge meg, selv om jeg gjerne skulle fått med meg hele konserten. I en pause mellom noen av låtene sier jeg farvel til vennene av bandet og vinker farvel til bandet, som stopper opp og sier farvel tilbake. Når jeg kryper inn under dyna, kan jeg fortsatt høre bandet, men dette er ikke bråkete og jeg siger fort inn i søvnen. Kvelden her i Lluçà har uten tvil vært høydepunktet for dagen, en glemmer fort litt kjedeligere vandringer når dem tar en til slike finaler. Knapt en uke igjen til jeg er framme.

<- GironellaRipoll ->

(GR1 Sendero Historico) Dag 42: Sant Lleïr de la Vall d'Ora - Gironella

Lengde: 32.4km (1230.2km), tid brukt: 10:19.
Veimerking: Hovedsakelig god.
Vær: Noe overskyet i starten, så fint.

I enden av dagens vandring venter nok et større sted. Gironella, som vil være det største stedet jeg har vært i siden Graus, med unntak av Oliana som jeg jo bare gikk gjennom for noen dager siden. I Masia el Pujol så de litt rart på meg når jeg sa at jeg planla å gå dit, de så det nok som en lang tur. Noe det og er, også guideboken deler turen til Gironella opp i to deler, men jeg ønsker nok engang å slå to fluer i en sekk og bypasse L’Espunyola som overnattingssted. Det skulle gi en flott første halvdel med en fin vandring på en rygg, og en kjedelig andre halvdel gjennom et flatere skogs- og åker-landskap.

Utsikt ned mot klipper og dalbunner fra stigningen opp etter Sant Lleïr de la Vall d'Ora.

Frokosten var stor og når den var ferdig inntatt bar det ut i skyene, som i går lå de og dekket over den blå himmelen. I sør var det til og med lettere bekmørkt. Starten på dagen lignet en god del på starten av gårsdagen, opp fra Sant Llorenç de Morunys. Som da var det skyene som dempet størstedelen av humøret, men som lyste opp under ferden oppover. Stigningen opp består av en jevn del sti og jevn del uryddig grusvei, som snor seg oppetter fjellsiden til plutselige utsiktspunkt over klippene i dalen nedenfor. På vei opp er det som at himmelen våkner opp og prøver å riste av seg skyene, lys slipper inn over fjellene.

Solstråler i skogen på vei til Taravil.

Når den fine stigningen er gjennomført, venter en skjønn tur gjennom en skog meg. Solen har nå våknet opp fra morgendvalen sin og gjennom trærne filtreres solstrålene av bladene og grenene. Lyset er utsøkt, den naturlige spot-belysningen forflytter seg etter hvert som jeg går. Jeg kommer ut til en eng som ser nesten hvit ut i lyset fra solen. Her oppe er himmelen blå og bakken grønn, i dalbunnene nedenfor ligger skyene.

Utsikt nordover fra Serra dels Tossals.

Oppe ved Taravil kryr det av sopplukkere, så mange at jeg lurer på om det er den nasjonale soppdagen eller noe liknende, jeg møtte på noen få i går og på vei ned fra Sant Pere de Graudescales. Fra Taravil leder Sendero Historico opp i en fjellrygg ovenfor, Serra dels Tossals. Denne gangen vil ruten holde seg oppe i høyden en stund. Eneste jeg klager på i starten er at man går på sørsiden av ryggen, hvor utsikten ikke er like spennende som mot nord. I sør ligger det et litt flatere parti som begrenser utsikten videre noe.

Serra dels Tossals.

Like fullt så er vandringen av det slaget som gjør en lett til sinns. Med innslag av trangen til å klatre opp på toppen av enkelte klipper og koller som ruten passerer forbi. Etter en stund med øynene vendt som sør, får jeg det som jeg vil, ruten vris over til nordsiden og til utsikt over fjell og daler. Jeg prøver å se om jeg gjenkjenner ruten fra i går, men klarer det ikke. Stien fortsetter over ryggen på en åpen steinslette med skrukkete og forvridde trær.

Santuari dels Tossals.

GR1 beveger seg aldri ned langs eller på utsatte partier, men mot slutten av Serra dels Tossals går ruten over den eneste utsatte seksjonen, i hvert fall i henhold til guideboken og selv den beskriver passasjen i en lettere ironisk tone. I fjor, på den Lykiske veien, ble jeg noe lettere skuffet når jeg kom til den vanskelige nedstigningen mellom Kaş og Liman Agizi, i dag tvilte jeg mye på at jeg ville komme til å få problemer på denne traversen. Og jeg har rett, den utsatte delen kan knapt kalles for utsatt. Vandringen over ryggen fullføres når jeg kommer til ruinene av Santuari dels Tossals. En kirke høyt oppe på pynten av ryggen, nedenfor bølger skyene mot åssidene.

Barranc de Salt Sallent.

Å komme ned til Capolat føles litt som å komme til samme sted som en kom fra (Taravil). Også her er det sopplukkere i aksjon. Det er en kort, stille og fredfull vandring før ruten går ned fra fjellet igjen. Høydepunktet på veien ned er Barranc de Salt Sallent, en foss som renner ut fra en klippevegg. Lite vann der nå, men tøft likevel, og utsikten er fin. Ved L’Espunyola er man nede i lavlandet igjen, den siste strekningen ned var noe vond å gå. Før man har begynt på turen videre, merker man det markante skillet. Jeg spiser lunsj på en restaurant i landsbyen, noe som egentlig er litt teit, jeg har glemt baguetten jeg som jeg bærer med meg i sekken. Bacon og ost tostadaen smaker uansett godt.

På vei til Avia.

Helt fra starten av er det klart at den andre delen av turen til Gironella ikke vil være på langt nær like fin som den første delen. Å endre omgivelser byr jo på variasjon, men ikke alltid til det bedre. Som nå. Mye skogsvandring og turer langsmed dyrket mark, kan være fint det, men nå ikke veldig spennende. Fineste delen var da ruten gikk forbi en liten terrassert foss hvor vannet rant ned i en liten kulp. Fint lys og en rad av trær ledet den lille elven til fossen. En liten oase. Jeg kommer til Avia, som jeg bare går rett igjennom.

En liten oase på veien.

Fra Avia er det heller ikke noe mer spennende, men føttene mine begynner etter hvert å verke. Kjappe vonde stikk i sidene. Noen små kapeller passeres, både kjente og ukjente, som Sant Vicenç d’Obiols. En stund føles det litt som å gå og gå, uten å lee seg av flekken. En kort strekning langs elva før Gironella er den mest spennende delen på denne siden av vandringen. En liten sti, type forglemt, gjennom både en naturlig og unaturlig tunnel i vegetasjonen, under en port av noe som en gang har vært en bygning. Så avbrytes den korte gleden ved at man går gjennom et slitt og skittent industriområde. Går forbi noe som virker som leiligheter, det ser stusseligt ut.

På en forglemt sti langsmed elven før Gironella.

Framme i Gironella er jeg sliten og føttene gjør vondt, det blir ikke bedre at jeg tar feil vei på jakt etter Hostal 1888, hvor jeg skal overnatte. Jeg får sett mer av byen, som kirken og høydedraget ovenfor resten av byen, men det er ikke hva jeg ønsker meg først og fremst nå. Jeg bruker lang tid på å finne stedet, selv med hjelp. Og i tillegg tar det en stund før vertene kommer og åpner opp, men når jeg først er inne og har fått dusjet og slappet av litt er ting greiere. Jeg stavrer meg opp til en bar for å ta meg en øl, de ser noe rart på meg der jeg går rundt i mine badesko, noe jeg bryr meg lite om.

I Gironella.

Spiser tapas til middag på en restaurant, noe som passer meg ypperlig i dag. Jeg tror kanskje at jeg ville ha opplevd Gironella som hyggeligere, hadde det ikke vært for at er jeg er så sliten og har vondt i føttene. Flott første del, kjedelig andre del. Det tar på, så lange turer som dette.

<- Sant Lleïr de la Vall d'OraLluçà ->