Veimerking: Grei, noen vanskeligheter her og der.
Vær: Grått, trist og overskyet, så pent mot slutten.
I går kveld sovnet jeg sittende på sengen på rommet mitt i Gironella, mens jeg satt og slappet av og skrev ned notatene mine for gårsdagen. Jeg er nok mer sliten enn jeg tror, min lille revitalisering når jeg gikk fra Massanés til Cambrils bare ett lite blaff. Likevel, så holder jeg det gående, jeg har aldri gått så lange dager før som jeg har gjort på denne turen, på de andre langturene mine. I dag følger jeg guideboken til punkt og prikke, jeg går til Lluçà. Ute er det grått, men når jeg tittet ut av vinduet tidligere om natten var det en stjerneklar himmel. Jeg har egentlig ingen forventninger til dagens etappe, så jeg er ikke nevneverdig brydd av det triste været.
I Gironella om morgenen.
Mer brydd blir jeg av å prøve å finne ruten ut fra Gironella, hvorfor skal det alltid være så vanskelig å merke rutene ut ifra byer, selv småbyer som dette? Skyene ser ut til å strekke seg til horisonten i vest, der går grensen, jeg kan se solen skinne på fjellet jeg gikk på igår. Om grensen vil forflytte seg hitover har jeg lite tro på. I min retning er det grått, trist, regn i gjære. Selv en liten scenisk tur gjennom en skog gjør lite på den litt kjedelige starten av dagen fram til Olvan.
Grått vær over der jeg går etter Gironella, men i horisonten kan jeg se sollys over fjellene.
Etter Olvan derimot spiller både landskapet og været bedre på lag. Her forsvinner ruten inn i et åpnere terreng, dominert av store flater av stein. Man er ikke langt fra folk her, men hele terrenget og området har et øde og karrig preg over seg. Veimerkene er malt direkte på steingrunnen. Det går noen strøm-master her, som ellers nok ville ha ødelagt utsikten litt, men som blir borte i dette været. Når buskene og vegetasjonen rundt meg øker i omfang, er det forbi ruten har dukket ned i en smal dal, før den sakte klatrer opp igjen. Det mistrøstige været og mystiske åpne landskapet går som hånd i hanske. Dessverre varer ikke ting for evig.
Etter Olvan går GR1 gjennom et goldt og åpent landskap, med store flater av stein.
Denne delen av turen er fin helt til jeg kommer til en gård, for etter gården stemmer ikke lengre veimerkingen med beskrivelsen og kartet i guideboken. I den skal jeg gå nordover når jeg kommer til en vei, men merkene peker i retning sør. Først blir jeg forvirret, men så forstår jeg at ruten har blitt lagt om. Om det er til det bedre vet jeg ikke, men den nye ruten som jeg følger videre til Sagàs er ikke veldig spennende. Sagàs er en liten og sjarmerende landsby, men etter alt å dømme veldig søvnig. Kirken, Sant Andreu de Sagàs, er fra 11-hundre tallet. Rundt landsbyen blomstrer det hvitt på engene.
Været er grått og delvis dystert, men det passet igrunn fint til terrenget jeg gikk gjennom mellom Olvan og Sagàs, som her.
Utenfor Sagàs kommer jeg til en gård, og min forbipassering setter i gang en kakofoni av hundebjeffing. Så da passer det å si noe om hundene man møter langs ruten og i Spania. For lyden av bjeffing er noe du vil komme til å høre mye og bli lei av hvis du går denne ruten. Stort sett i alle landsbyer man går gjennom vil det være minst ett hus hvor det er en hund, ofte flere hus, og når du kommer vil hundene begynne å gneldre. Det er for øvrig merkbart at dette stort sett bare gjelder hunder som er låst inne i hagene til folk, som er den vanlige måten å benytte vakthunder på, hundene jeg har møtt utenfor har som regel vært rolige. Til nå har jeg ikke hatt noen dårlige opplevelser med hunder, men jeg er lei bjeffingen fra dem.
Sagàs.
Stort mye å si om turen ned til Pont de Vilalta er det ikke. På vei dit begynner skyene å sprekke opp, men det bringer ikke mer interesse av vandringen av den grunn. På hotellet ved siden av broen, Sant Cristòfol, spiser jeg likesågodt en fire-retters lunsj. Suppe med pasta, makaroni med kjøtt, en god kjøttrett med tilsvarende god saus, ost med honning til dessert. Pont de Vilalta broen og Riera de Merles elven danner et værskille for dagen, på vestsiden var det grått og trist, men nå som jeg har krysset over til østsiden er det sol og blå himmel.
Å passere forbi en gård med fem hunder vil gi deg muligheten til å høre en hunde-symfoni av bjeffing. Alt oppstyret hundene lagde gjorde at jeg måtte ta et bilde av dem. Gutten som bodde her kom ut og lurte på hvorfor jeg tok bilde av dem.
Øst for Riera de Merles er derimot landskapet først noe rotete, men når jeg stiger i høydemeterne blir det bedre. Utsikten kan ikke sies å være veldig utfordrende, men landskapet føles mer åpnere og vandringen opp langs åsen er hyggelig. En kan også se Lluçà fra åsen, selv om det ikke er lett å se hvor grensen til grenden egentlig går, det er en grend hvor husene ligger godt atspredt fra hverandre. Det bor under 20 personer her. Hvis noe skal kalles for sentrum av Lluçà så vil nok det være der klosteret ligger. Ovenfor ligger en kolle hvor ruinene av Castell de Lluçà hviler på toppen av. Man passerer en stor masia på den siste strekningen ned.
Før Pont de Vilalta var det ikke like spennende, men denne lille og korte turen mellom trærne var en behagelig vandring, selv på vei.
I Hostal Fonda La Primitiva er det ingen tilstede når jeg kommer, men det gjør lite, jeg kan sette fra meg sekken utenfor og slappe av ved bordene og stolene som står der. Noe jeg ikke gjør for lenge, kirken til klosteret, Monasteri de Sant María de Lluçà, er åpent og når jeg kommer inn åpnes også selve klosteret for meg. Inne i klosteret er gamle veggmalerier utstilt, sammen med malerier som kirketjeneren selv har laget, en merkelig kombo. Kin, som driver Fonda La Primitiva, dukker opp og ønsker at jeg sjekker inn. Hun er sliten og vil hvile litt, foran seg har hun en lang kveld. Det er konsert der i kveld. Jeg ble advart om det, men jeg ser bare fram til det. Jeg får med meg en lokal artisan-øl på rommet, NAPA, New Anarchy Pale Ale.
Utsikt over Lluçà. På toppen av kollen i midten av bildet ligger ruinene av Castell de Lluçà, Hostal Fonda La Primitiva og klosteret kan sees rett nedenfor kollen til høyre.
Før kvelden starter får jeg sett mer på klosteret. Ute er det nå fint, men det ligger en rand av skyer lengre bak i distansen. Det er noe litt absurd at det er et kloster på et så knøtt lite sted som dette, men da klosteret ble bygget var dette sikkert et veldig øde sted og munkene liker seg jo som kjent i slike steder. Klosteret har en hyggelig, men liten klostergård. Jeg kunne ha tenkt meg å ha tatt turen opp til borgen ovenfor, men har ikke ork til å gjennomføre det.
Klostergården i Monasteri de Sant María de Lluçà.
Kvelden blir en av de aller beste på GR1. Så er også Fonda La Primitiva et veldig trivelig sted, selv om jeg og lurer på hvordan det overlever på et sted som dette. Jeg har ikke akkurat tro at det står vandrere på GR1 i kø for å overnatte her (eller noen andre steder), da det ikke akkurat virker som at det er mange som går ruten. Digresjon. Kvelden blir som sagt flott. Først serveres det en syv-retters middag, ja, du leste rett. 7 retter. Og maten smaker fortreffelig, jeg tror også jeg får litt mer mat enn resten av gjestene, av den enkle grunn at jeg går GR1 og har gått langt (og fortsatt har noe igjen, selv om jeg nærmer meg slutten). Desserten spiser jeg sammen med bandet som skal spille og noen venner av dem. Det har stort sett vært ganske så ensomme middager på meg på denne turen, så dette føles kjærkomment.
Fra konserten i Fonda La Primitiva, Lluçà.
Etterpå starter konserten. Hvor jeg bare kan sitte og slappe av med en flaske hvitvin og nyte musikken. Kin sa at det ville være brasilianske rytmer, det stemmer, men mer korrekt så er det faktisk jazz med brasiliansk innslag. Det er en bra konsert og artig å få med seg, ikveld savner jeg ikke teltet mitt. Likevel, uansett hvor bra det er, så er Ole Lukkøye en vanskelig utfordrer og jeg må til slutt erkjenne at jeg er nødt til å legge meg, selv om jeg gjerne skulle fått med meg hele konserten. I en pause mellom noen av låtene sier jeg farvel til vennene av bandet og vinker farvel til bandet, som stopper opp og sier farvel tilbake. Når jeg kryper inn under dyna, kan jeg fortsatt høre bandet, men dette er ikke bråkete og jeg siger fort inn i søvnen. Kvelden her i Lluçà har uten tvil vært høydepunktet for dagen, en glemmer fort litt kjedeligere vandringer når dem tar en til slike finaler. Knapt en uke igjen til jeg er framme.
<- GironellaRipoll ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar