Veimerking: Stort sett god, men endring av ruten før Sant Pau de Segúries.
Vær: Hovedsakelig fint, regn om kvelden.
Parque naturel de L’Alta Garrotxa, dette var et navn som gjorde at forhåpningene mine var høye når det gjaldt omgivelsene jeg ville komme til etter Sant Pau de Segúries. Området er kjent for sine kjegleformede fjell, ruinene av eldgamle vulkaner. Forventninger oppfylles ikke alltid og i dag gjorde de at en ellers fin tur føltes verre enn det den igrunn var. Det må sies at forventningen mine, i møtet med fantasier om ildsprutende vulkaner, var fundert på feil grunnlag. I løpet av dagen fikk jeg også et sjokk av et annet slag, men det var ikke noe lava som sto bak det.
En vandring under en pastellfarget himmel om morgenen etter Sant Joan de les Abadesses.
Ett eller annet gikk feil når jeg sjekket rutetidene for bussen tilbake til Sant Joan de les Abedesses, for når jeg ville av gårde skulle det ikke gå en buss, men når taxien jeg bestilte kjører ut på veien ut fra Ripoll, er det en rutebuss den legger seg bak. Bortkastede penger. Morgenen over den flotte broen og småbyen bringer med seg en himmel full av pastell-farger, blant slørene av skyer som driver over den, det nærmeste jeg kommer et vulkanutbrudd denne dagen. Uansett, så er det en fin start på vandringen.
Ruten krysser en nesten tørrlagt elv, med trekubber til å gå på når vannet renner høyere.
Under pastellhimmelen i starten minner ruten om Caminoen, også her går ruten nede i dalen som ut ifra Ripoll, men her er bilveien lengre unna. Det øker trivselen langs ruten betraktelig. Med unntak av den lille forglemmelsen opp i åsene før Sant Joan de les Abadesses, går altså GR1 mellom Ripoll og Sant Pau de Segúries nede i dalen. Ruten følger gamle ferdselsårer, så det er nok årsaken, men det skal sies at tankene søker seg oppover mot fjellene til tider. Utover det så er det en fornøyelig vandring forbi små kulturminnesmerker og smågårder. Når solen stiger på himmelen, fordrives pastellfargene, som erstattes av en blåfarge.
Deler av ruten mellom Sant Joan de les Abadesses og Sant Pau de Segúries minnet mye om Caminoen.
Når jeg nærmer meg Sant Pau de Segúries har ruten blitt lagt om og kryper opp i åsene sør for bilveien i stedet for å følge nordsiden av veien videre, som oppgitt i guideboken. Noe forvirrende i starten, men siden det bringer meg opp i en mer rolig skog enn det den opprinnelige ruten ville ha gjort, virker det som en grei omlegging. Sant Pau de Segúries virker ikke så spennende fra der ruten kommer inn i småbyen, men den gir meg muligheten til å få meg en kaffe, cola og noe smått å spise.
Utsikt over La Vall del Bac.
GR1 fortsetter så inn i L’Alta Garrotxa og La Vall del Bac, omgivelsene blir med ett mye roligere hvor naturen kan puste mer ut. Nå er det enda mer høstligere farger å spore på trærne. Man må gå litt på en tom vei i starten, men etterhvert forlater ruten veien for aldri å returnere til den (bortsett fra å krysse den en gang senere). Det er en stille dal, med noen få gårder her og der, ruten holder seg nede i dalen. Behagelig for øyet, men også med små hint av kjedsomhet.
Tette trær med slyngplanter ligner på en jungel nede i La Vall del Bac.
Der stien krysser Riera de la Vall del Bac elven har en eller flere bønder satt opp innhengninger med elektriske gjerder rundt. Ruten passerer gjennom disse gjerdene via porter ved å hekte av de strømførende ledningene. I en av disse portene får jeg meg en saftig karamell. Idet jeg hekter på igjen håndtaket kvepper jeg til da jeg kjenner et elektrisk støt gå gjennom kroppen, sjokket kommer ut av det blå og er utrolig ubehagelig. Noe er definitivt satt opp galt da jeg bare holdt i gummihåndtaket når jeg fikk smellen. Forbannet går jeg videre.
Ved neste port støter jeg på et annet problem, her er ledningen spent så stramt og kroken på håndtaket bøyd så mye at jeg ikke makter å få av håndtaket. Så her står jeg frustrert på feil side av et strømførende gjerde som ikke vil slippe meg gjennom. Til slutt klarer jeg å røske ut håndtaket ved hjelp av noen solide pinner, jeg slenger driten i bakken, som blir liggende å knitre faretruende. Enda mer forbannet enn tidligere vurderer jeg å la den ligge på bakken og tenker at kommer jeg til en port til vil jeg bryte den ned ved hjelp av grener og trær. Likevel, usikker på hvor lurt det er å la det strømledende håndtaket ligge igjen på bakken, må jeg gå til verks for å få det på plass igjen. Det klarer jeg etter om litt, men også her kjente jeg på hånden at det var en strømspenning på vei til å formes rett før jeg fikk hektet den på igjen. Møkk.
En avsidesliggende gård i en stille dal sett høyere oppe fra.
Om ikke annet, så er jeg lys våken nå, mye som kom på høyspenn der. Ruten klatrer opp av dalbunnen med solen lysende gjennom trærne, for så å følge en skogsvei videre til Llongarriu. En liten grend med noen få hus, det sedvanlige kapellet og tre esler som iakttar meg dovent nysgjerrig. Ruten går over til noen få hus der veien igjen krysses, hvor jeg spiser lunsj på en fin rasteplass ved siden av en liten vannkilde. Derfra går jeg opp i den delen av ruten som behaget meg mest på denne dagen, opp i en ås på en distinkt sti med grener og trær hengende over som en en tunnel. Innimellom utsikt ned mot dalen til små gårder, og videre i retningen dalen går, dekket av trær. På veien kommer jeg til en firkantet søyle som står midt på stien, et alter dedikert til Sant Isidre.
Vandring på en distinkt sti under tunnel av trær.
Merkverdige skulturer og ting i en gårdshage møter meg i Toralles, mellom klipper fortsetter ruten videre forbi inneklemte jorder og åkrer. Der landskapet er komfortabelt, har ikke føttene mine det, på den siste biten inn til Oix, skriker føttene mine. Og på himmelen er det endringer på gang, det ellers fine været trues nå av grå skyer som kommer over fjellene. Oix er en trivelig landsby, men det er stille i gatene. Hostal de la Rovira føyer seg til i rekken av gode overnattingssteder langs ruten, det er et fornøyelig sted med en behagelig atmosfære.
Et alter i skogen dedikert til Sant Isidre.
Utenfor landsbyen ligger det en bro jeg har lyst til å se og jeg har lyst til å se den før himmelen endrer karakter totalt. Ute har det plutselig blitt mørkt og at det vil komme regn vil ikke være overraskende. Pont Romá d’Oix er en tynn høybuet bro fra middelalderen. I henhold til mytene ble broen brukt av den lokalen baronen til å paradere damer som skulle gifte seg, for å bestemme seg om han ville gjøre bruk av sin rett som føidalherre og altså få førsteretten til natten med bruden. The dark ages indeed. Broen er derimot en vakker liten bro, med gangveien på toppen delvis dekket av gress. Fra toppen av broen kan man se opp mot ett stort herskapshus, kanskje der baronen bodde en gang i tiden. I bildet i guideboken kan man se fjellene i bakgrunnen, men nå er det igjengrodd rundt broen og lite sikt. En liten elv med lite vann renner under broen.
Pont Romá d'Oix.
Regnet kommer lett om ettermiddagen og kvelden, men det blir aldri noe stort regnskyll av det. Himmelen føles likevel ganske mørk, så det er hyggelig å sitte inne i den koselige stua på stedet, selv om jeg også tar meg en liten tur i landsbyen om kvelden under lysene fra gatelampene. Det er ikke mange gjester rundt middagsbordene, få gjester på denne tiden av året trolig, men middagen er veldig god. En lokal rett basert på gratinert kjøtt til forrett, salte koteletter til hovedrett og ost med honning til dessert. Også på stedet er en japaner som tidligere har gått GR11, nå går han deler av GR1, men gjør innimellom hopp på ruten via buss og taxi. Vertinnen utfordrer oss til å spise bær fra en lokal busk, hvor det å spise mer enn fire bær fra kan være farlig. Fin dag, selv om noe av vandringen innimellom var litt av det ordinære slaget.
Oix.
<- Sant Joan de les AbadessesBesalú ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar