Kjentmannsmerket: Bronsealderrøysene på Risfjellet og Stovivollen - Ståvisetra

Det er en fotball-vm fri dag, så i savnet av vuvuzela-støyen er det godt å komme seg ut i naturen. Om det bare hadde vært en vuvuzela-fugl. Når sant skal sies så har jeg ikke sett så veldig mange kamper. Og denne helgen hadde jeg i utgangspunktet tenkt å ta en telttur i Krokskogen for å finne noen kjentmannsposter der, det ble det ikke noe av. Istedet ble det kles- og husvask, så lite vm på meg uansett (Tysklands maltraktering av Argentina gikk i bakgrunnen men). Som plaster på såret dro jeg vestover for å finne noen gamle gravrøyser og en gammel seter (det var ikke Tysklands seier som ga meg det såret).

Bronsealderrøysene på Risfjellet.

Fint vær var det ihvertfall, men om alle var enig med meg om det var ikke like sikkert. På bussen på vei til Skui passerte vi en dame som gikk med regnjakke og paraply, jeg kunne ikke se en eneste regnsky på himmelen. Hovedsaklig blå himmel med noen få skyer på. Bedre føre var vil vel noen kanskje si.

Borte-vekk.

Som sagt, det er vestmarka det er snakk om og første post er noen gravrøyser fra bronsealderen på Risfjellet. Opp i lia med meg og ikke lenge etterpå står jeg ved den ene gravrøysen. Her er det fin utsikt over Bærum, man skulle begraves med stil da og. Kollene røysene ligger på kalles for Røverkulåsen, få poeng for å gjette grunnlaget for det navnet.

Stovivollen (posten).

Jeg skal videre sørover, men det er ingen stor tur jeg har lagt ut på denne første søndagen i juli. Jeg kom inn på røysene fra nordvest, sør for røysene går det en sti som jeg ser for meg at vil gå ned til den blå-merkete stien rett sør for meg. Men det blir med antagelsen, for den vender til slutt mer mot øst og i retning Risfjellkastet. Til slutt så lar jeg stien fortsette uten meg og jeg tar meg ned lia og over Urdselva til stien med de blå merkene. Ved Peters Klev tar jeg stien som går sørover og i retning av neste post. Jeg passerer en gammel Milorg-hytte som bærer navnet Borte-vekk, selv om den vel kalles for Langåshytta.

Stovivollen - Ståvisetra.

Og med ett befinner jeg meg ved åstedet for neste post, nemlig Stovivollen, eller Ståvisetra som den også blir kalt. På vollen står det nå to hus, men bare det ene er opprinnelig fra den gamle seteren. Det skal ha vært dyrket korn her fra år 750. Stort område, og selve posten er da ikke plassert rett ved husene for å illustrere dette. Det er fint her, så jeg setter meg på trappen opp til størhuset for å slappe litt av og nyte lunsjen min. Jeg fornekter meg ikke, jeg har med meg te og.

Rolighølet.

På vei ned igjen passer jeg en liten hytte som virker som at ligger litt forlagt til, men med det givende navnet Rolighølet. Den tøffeste delen av turen kommer faktisk når jeg trer ut av vestmarka og dukker opp igjen i sivilisasjonen, selv om jeg jo aldri har vært virkelig langt unna. Her går stien ned en trolsk ravine hvor man nesten er dekket av mosegrodde steiner på hver side. På slutten av turen får jeg med meg litt norsk kulturlandskap fra Bærum.

Kulturlandskap i Bærum.