fredag 10. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 37: Sapdangryeong - Daegwanryeong

Lengde: 26.8km (629.2km), tid brukt: 10:25 (312:06).
Høyde (start / slutt / høyest): 700moh / 800moh / 1238moh.
Vær: Pent i starten, så tåke, så regn og tåke.


Det er en kald morgen som møter en morgentrøtt vandrer, til en dag hvor værgudene gjør litt narr av en med tanke på vannsituasjonen. Skal en dra noe positivt ut av det, så er det at jeg ikke trenger å bruke mye tid på å lage frokosten om morgenen, og kan nyte den uten å måtte karre meg ut av mitt lille krypinn. Teltet er vått av all fuktigheten i luften. Fra telt-restauranten på andre siden av veien kommer det lyder, musikk av et slag, men det er ingen der. En vandrer passerer i mørket, jeg ser bare et lite lys som ser mot teltet og som så forsvinner inn i skogen.

God sti å vandre på rundt Deulmijae, hvor ruten og gikk i et åpent landskap.

Fra Sapdangryeong går ruten over til Dangmokryeong, men dit er det ikke den lengste og hardeste vandringen, så jeg ser for meg at jeg fortsetter videre derfra til Daegwanryeong. Været viser seg fortsatt fra sin beste side i starten av dagen, selv om soloppgangen forsvant bak trærne. På en liten strekning før og etter Deulmijae vandrer jeg over et landskap med åpen utsikt til området rundt. Det er et landskap som har senket seg litt fra tidligere på ruten, det er ikke like undulerende daler og rygger i sikten her. En skal ikke la seg lure, det vil nok være noen bratte partier idag.

Nok ett merkverdig funn på Baekdudaegan, to anatomiske benker oppe i fjellene.

Ved en topp på 988moh møter jeg på nok et merkverdig funn på Baekdudaegan, der står det utplassert to anatomisk utformete benker. Jeg må vokte meg for ikke å sitte for lenge i dem, så jeg ikke sovner. Når jeg står på Seokdubong (995moh) er tiden for klar himmel over, etter å ha klatret opp den lange trappen som ledet opp til toppen danser skyene en rolig dans på himmelen. Vandreren som forsvant inn i mørket idag tidlig er her på toppen og har en pause.

Opp til toppen av Seokdubong har man likesågreit bygget en trapp.

Hwaranbong (1069moh) oppholder seg ikke på selve ruten og selv om jeg ikke vil være istand til å se noe fra toppen føler jeg meg likevel kallet til å ta turen opp. Det er 130m å gå. Toppen ligger tynget ned av skyene, en liten stele puster tungt i luften og noen har satt opp en slags flaggstang på noen klipper, hvor et gult og slitt flagg blafrer i vinden. Ned mot Dangmokryeong begynner det å regne og det er en grå verden som venter meg ved kyllingnakke-passet.

På toppen av Hwaranbong, ingen utsikt i en grå verden.

Trivelig kan oppholdet her ved passet knapt kalles, det regner kontinuerlig, og er grått og surt. Selv om jangseung-pålene smiler til meg, så klarer jeg ikke helt å smile tilbake. Jeg finner heldigvis ly i en bunkers-lignende struktur her, som fungerer fint som skjul. Vannplanen min har ikke lykkes fullstendig, på veien hit røyk den og jeg drakk mer enn jeg burde. Så jeg er nødt til å gå på vannjakt, ikke det at det ikke er manko på vann ute nå. Drikkevann derimot, er jeg nødt til å finne på en av de nærliggende gårdene. Det var ikke regn jeg hadde i tankene når jeg tenkte på at jeg trengte vann.

Utsikt ned mot Dangmokryeong fra noen knauser med knudrete trær rundt.

Så jeg er nødt til å sette ut i regnet langs veien, på de første gårdene og husene jeg kommer til er det ingen. Jeg får napp på et lite hus etterhvert, hvor jeg spør så pent jeg kan om mul (vann). Utenfor huset er det en kran jeg kan tappe vann fra. Hun som bor i huset kommer med en maiskolbe til meg og snakker til meg på koreansk. Jeg kan fint lite gjøre annet enn å svare unnskyldende at jeg ikke kan snakke koreansk. Etter en liten stund blir det tydelig på kroppspråket at audiensen min er over, jeg har fått fylt på vann og er således fornøyd. Vandrer opp igjen til det lille og isolerte passet hvor jeg setter meg ned inne i bunkersen for å spise lunsj. To andre vandrere har dukket opp ut fra regnet og spiser ved sanshingaken.

En forseggjort trapp på veien ned mot Dangmokryeong, kyllingnakke-passet.

En liten stemme inne i meg luftet idéen om å gi seg her og komme meg ned til et sted, men jeg lar stemmen forsvinne i tåken og regnet. Det dyrkes kål her også, det dyrkes sikkert kål overalt i Korea. Så bare går jeg, lite annet å gjøre, la seg fortape i den grå verdenen med ett mål. Å bevege seg videre. På denne siden av passet er benkene av tre byttet ut med benker av metall, som lager et merkverdig klokkespill. Gorupogisan (1238moh) er det høyeste jeg kommer opp idag.

Grått og trist vær ved Dangmokryeong.

Rundt en gedigen varde (doltap) nedenfor Neunggyeongbong (1123moh) er det bygget opp en plattform av tre, varden kalles for lykkens steintårn og er nesten for Baekdudaegan sin Cruz de Ferro å regne. Man plasserer en stein på varden når man passerer for hell og lykke. Rett før Daegwanryeong ankommer jeg den første vannkilden på en god stund, ut av munnen på en drage renner det vann fra en oransje slange.

Vandring gjennom skog i tåke, i et lite opphold i regnet.

Tåke omslutter det gedigne Cheon-Ji-In monumentet på Daegwanryeong, den massive skilpadden ser og litt nedbrutt ut i dette været. Uansett, så er dette kanskje det tøffeste synet for dagen. Å gå over plassen nedenfor monumentet føles nesten som å gå over en vidde i null sikt, bare med asfalt som underlag. Jeg har ingen anelse om hva min retning fører meg til, jeg prøver å gå i henhold til hvordan jeg husker det fra bildet i guideboken. Det lille vindmøllemuseet dukker fram fra skodden, og er kjærkomment nok åpent. Sniker meg til å skifte inne i museeet før jeg tar en titt på det. Det er et hyggelig lite museum.

Lykkens steintårn nedenfor Neunggyeongbong. En stor doltap som det er bygget en plattform av tre rundt.

Været har om ikke annet gjort dagen til en begivenhetsrik affære, men den mest surrealistiske opplevelsen oppstår først når jeg prøver å ordne meg transport ned til et sted for å overnatte. Prøver å få resepsjonisten i museet og noen andre gjester til å hjelpe meg å ordne taxi til nærmeste plass. Mye frem og tilbake. Enden på visa er at jeg kjøres ned til en liten by i nærheten som heter Honggyeri i en politibil. Jeg sitter bak i bilen der de som har blitt arrestert vanligvis sitter. Det føles litt absurd, men det er vitterlig gøy. Eneste såret i gleden er at kameraet dugger igjen hele tiden, så jeg får ikke tatt et bilde av det. De setter meg av ved siden av ett hotell i hovedgaten, jeg takker dem og så kjører de videre. Skulle likt å si med fulle sirener og blålys, men det gjorde de ikke.

Det gedigne Cheon-Ji-In monumentet ved Daegwanryeong, innhyllet i tåke.

Det enkleste er ofte det beste, så istedet for å surre rundt tar jeg inn på hotellet jeg står utenfor. Mitt første hotellbesøk så langt på ruten. I Honggyeri opplever jeg omtrent det motsatte av hva jeg ellers har opplevd når det gjelder bestilling av mat til middag, jeg blir pent nødt til å bestille bulkogi til min store glede. Orker ikke ta meg tid til å utforske byen for mye, tar meg en liten runde bare og så kjøper jeg meg inn noe snacks å kose meg på om kvelden. Mens klærne tørker på det varme gulvet, slapper jeg bare av etter dagens våte vandring.

<- SapdangryeongNoinbong ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar