Høyde (start / slutt / høyest): 434moh / 770moh / 1244moh.
Vær: Overskyet, så klart.
Jeg våkner til Koreas nasjonaldag, den feires av himmelen med grått og trist vær om morgenen. Herskapelig frokost idag, potetkaker som jeg kjøpte igår, varme nudler, eple, cider og eplejuice. Før jeg går blir jeg nok engang overøst med epler og eplejuice av eieren av minbaken, og sekken veier nok fra før. På vei opp mot Buseoksa, vil vakten ved tempelet gi meg ett eple og. Jeg donerer noen av eplene til tempelet, ved å gi dem til en som sitter inne i Muryangsujeon. Jeg legger så det majestetiske tempelet bak meg og følger stien opp til den stengte inngjerdingen, hvorfra jeg så tar fatt på den bratte tilbaketuren til Galgotsan og Baekdudaegan.
På vei opp forbi en steinpagoda forlater jeg majestetiske Buseoksa og tar fatt på den bratte stien tilbake til Baekdudaegan.
Etter en time er jeg sliten tilbake i Baekdudaegans spirituelle favn. Fra Galgotsan er det en kort tur ned til Neujeunmogijae, et pass som markerer slutten på min tid i azaleanes Sobaeksan. Nok en bratt klatring opp mot Seondalsan, men på god sti. På toppen (1236moh) er det ingen utsikt å snakke om, bare et grått skydekke som viser verden. Himmelen åpner seg og skylaget sprekker opp på vei ned. Ut trer en fin skog fram, høstens fargerike gjør sitt inntog. I horisonten ligger det et vann, Murya-dammen, et sjeldent syn.
Utsikt fra Baekdudaegan i retning Murya-dammen.
Når jeg ankommer Bakdalryeong, bjørkepasset, er det blå himmel og sol. Jeg har sett fram til dette øyeblikket, å stige ut av skogen til noe man har gledet seg å se. Øyeblikket skuffer ikke. Bakdalryeong er et flott pass som ligger noe øde til, selv om en fjellvei krysser passet. Det er en nydelig stele her, en flott sanshingak, en paviljong av tre man kan sitte inne og spise i, og de sedvanlige informasjonstavlene fra Korea Forest Service. I tillegg er det en skravlende infostolpe her, som med jevne mellomrom forklarer verden rundt seg noe på et språk jeg ikke forstår. Den går av idet jeg åpner døren til sanshingaken, noe som får meg til å tro at jeg setter igang en alarm.
Ett tre sprer sine grener majestetisk til værs over stien.
Mr. Cho Geon Hyung og kona hans ankommer før jeg skal spise, så vi setter oss ned inne i paviljongen og spiser lunsj sammen. Han jobber innenfor finans og kona er lærer på en videregående skole. Vi slår følge fra Bakdalryeong, jeg videre og de tilbake mot Doraegijae som de har gått fra. Det føles godt å endelig gå under sol og klar himmel igjen, oppkvikkende. Langs stien er det satt opp små treskilt som angir hvilken plante eller tre man ser.
Bakdalryeong. Et vidunderlig pass på en avsidesliggende fjellvei.
Mr. Cho Geon Hyung og hans kone inne i paviljongen i Bakdalryeong.
Vi ankommer toppen av Okdolbong (1244moh), hvor selve toppunktet ligger litt skjult blant trærne. Men det finnes noen fine steiner i nærheten jeg kan klatre ut på for å speide utover landskapet nedenfor. De har nå satt seg fore å ordne et sted å sove for meg i natten, etter at jeg nevnte at jeg ikke hadde gjort noe forsøk på å bestille plass. Min tanke var mer å komme meg til Doraegijae og så se om jeg kom meg ned derfra til et sted, hvis ikke bli der. Det er lite dekning her, så de jobber en del med saken, selv om jeg sier at de ikke trenger å gjøre det.
Flagrende bånd feirer toppen av Okdolbong.
Utsikt fra en av klippene på Okdolbong.
Det er noe merkelig å møte på ett hvitt stakittgjerde midt oppe i fjellheimen, det er noe egenartet med det. Innenfor gjerdet står det en over 550 år gammel cheoljjuknamu, ett kongelig azalea tre. Det er et knudrete og vridd tre som vrir sine grener til alle kanter. Det hvite stakittgjerdet minner vagt om hjemme. Nedover igjen, går ruten gjennom en blomstertunnel, men det er lite med blomstring nå.
Cheoljjuknamu, ett over 550 år gammelt kongelig azalea tre. Gjerdet inne av ett hvit stakittgjerde.
Doraegijae er et noe anonymt pass, med ikke så mye mer spennende enn en naturbro som går over veien. De kjører meg så ned til Seobyeokri, hvor vi etter litt leting finner en minbak. Eieren av minbaken vil kjøre meg opp til Doraegijae igjen imorgen tidlig. Jeg sier farvel til Mr. Cho Geon Hyung og kona som reiser videre. Mens jeg dusjer banker noen på døren og en ung gutt overrekker meg en pose. I posen er det en stor flaske med energidrikk (Sunny Blast) og en stor pakke med sjokoladekjeks, samt en lapp med 'Please eat deliciously. Have a good time. Cho Geon Hyung.'
En av flere små informasjonsplaketter av tre som viser hvilke blomster og trær man ser langs stien.
Det er ganske så overveldende all den maten og hjelpen jeg får langs ruten. Som er veldig hyggelig, men det er og noe som av og til får meg til å føle meg litt som en naiv turist. Tenker jo litt på om alt ting hadde gått så bra som det igrunn har, hvis ikke. Så er dette nok noe av problemene en må regne med å møte når en ikke kan språket til landet man skal bruke så lang tid i.
Seobyeokri er nok en landsby som har sett sine bedre dager, det er en del slitne bygninger og hus her. Likevel så virker de fleste folkene jeg ser her fornøyde. Eieren av minbaken driver også en butikk og en restaurant. Og selv om de og himler litt og smiler med øynene når jeg bestiller kjøtt, får jeg det som jeg vil. Jeg føler meg ganske så tynn på dette tidspunktet. Går hjem til minbaken fornøyd og veldig mett. Det er omtrent ikke en sky på himmelen nå, over meg lyser det fra stjernetegnene på denne siden av jordkloden.
Seobyeokri.
<- BuseoksaHwabangjae ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar