lørdag 29. april 2017

Kjentmannsmerket: Klevkollen 529

Å ski eller å ikke ski. Det ble beina og fottur i våt og råtten snø, men først buss. Til Sollihøgda. Lurte først om det fortsatt var mulig for en skitur herfra, men det så ikke slik ut. Snø var det. En god del. Våt og råtten. Det gjør at man ikke går så fort. Synker fort nedi. Det er likevel bare i første halvdel av turen jeg vet den vil plage meg, men til den turen kunne jeg nesten likesågodt ha bragt med meg skiene.

Snødekt dam ved Damtjern.

Spor i snøen, ser tilbake på mine egne spor gjennom skauen, å finne meg vil ikke være vanskelig.

Går fra Sollihøgda, delvis på skogsbilveiene, men hovedsaklig på blåstien. Setter spor for andre. Det går stort sett greit fram til Sørsetra og Jørgenhytta, hvor ingen er. Derfra overtar snøen alt, det store spørsmålet er hvor lenge skoene holder stand, de befinner seg stort sett under overflaten hele tiden. Bak meg kan jeg se de tydelige sporene etter meg selv. Følger blåstien og skisporene som går forbi Finneflakseter og vest for Geitstigen.

Nesten jomfrusnø på blåstien og skisporene som går vest for Geitstigen.

Utsikt i retning Gyrihaugen. Ingen spor i snøen foran meg.

Når jeg vasser opp gjennom snøen til første mål (post) for dagen, er skoene gjennomvåte. Og føttene iskalde. Litt trist da at det ikke er noen utsikt som venter meg på toppen av målet, Klevkollen. Kanskje jeg har brukt for lang tid opp, brukt for lang tid på å presse meg fram i snøen. Måtte nok ha kommet opp hit for utallige år siden, skulle det ha vært noe håp om utsikt. Likevel, på gamle kart finner man siktelinjer til kjente utsiktspunkter, så her oppe må man ha kunne sett langt før. Nå lukkes kollen inne av trær. Likevel så står det en varde på toppen. Jeg stempler i boken, synker ned i snøen og fortsetter videre mot et sted man vet at man får utsikt fra.

Klevkollen 529.

Kongens Utsikt, mer snø enn ventet på det utsiktspunktet.

Ute ved Kongens Utsikt ligger det merkverdig nok fortsatt snø. I horisontene og, det er ikke uventet. Blefjell og Norefjell har hvite rander. Jeg setter meg ned, tar av sokkene, ofrer en ullgenser som jeg putter føttene i og spiser så lunsj. Her blir man ikke alene. Det hadde jeg vært til nå. Før jeg går, vrir jeg opp sokkene og tar dem på igjen.

Utsikten til Kongen. Snø på fjellene i horisonten.

Langs Den Bergenske Kongevei.

Så venter den lange Bergenske Kongeveien meg. Noen synes at den er lang og kjedelig, men det er noe ved den som tiltrekker meg. Kanskje det akkurat er lengden og at strekninger føles tomme for innhold, men så dukker de gamle husmannsplassene innimellom opp. Plassene til folk, til hun Bente for eksempel (andre rundt er Tore og Mattis). På tørr grunn går jeg fort varmen inn i føttene igjen. Går fortere, men tar fortsatt tid. Kommer ned til Lommedalen på samme sted som før. Buss hjem. Tørre sokker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar