søndag 5. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 46: Kudoyama - Kōyasan

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 46. Chōisimichi.
Lengde: 25.4km (1297.4km), tid brukt: 7:27.
Vær: Flott.


Jeg gjør akkurat det jeg sa at jeg ikke skulle gjøre. For å ta turen opp til Kōyasan, det hellige fjellet til Shingon-skolen av Buddhismen, står jeg opp klokken to i midten av natten. Så tar jeg en taxi til Nankai ferge-terminalen i Tokushima, for å ta fergen som går klokken tre over til Wakayama prefekturet på Honshū. Honshū er den største av de fire hovedøyene til Japan. Jeg forlater nå Shikoku, som er den minste av de fire øyene. Fra Wakayama-havnen er jeg nødt til å ta ikke mindre enn tre tog for å komme meg til Kudoyama. Fra Kudoyama vil jeg gå opp til Kōyasan. Dette er akkurat hva Kat Davis gjorde, som har en super blogg om pilegrimsvandringen som jeg hadde lest i forkant av min egen. Når jeg leste om hennes vandring opp til det hellige fjellet, sa jeg til meg selv at jeg absolutt ikke skulle gjøre det på den måten. Alt for tidlig. Nå gjør jeg det på eksakt samme måte. Fortsatt for tidlig.

Kudoyama.

Nå er det derimot en spesifikk årsak til at jeg gjør akkurat dette. I løpet av pilegrimsvandringen min var jeg så heldig å møte på Tomohiro-san, om morgenen før jeg gikk til Irino Matsubara kom han og inviterte meg hjem til seg etter at jeg hadde fullført min pilegrimsferd. For å kunne gjøre det, gå opp til Kōyasan og ha tid til å komme meg tilbake til Tokyo for flyturen hjem igjen, er jeg nødt til å starte klatringen på Chōisimichi-ruten i god tid om morgenen. Den gode tingen med fergen er at den har tatami-matter, så jeg kan rulle ut liggeunderlaget mitt og få noen timer på øyet under fergeoverfarten. Det var merkelig, og også litt trist, å stå i mørket på Wakayama havn mens jeg ventet på toget og se fergen gå tilbake mot Shikoku igjen. Jeg har forlatt Shikoku med alle sine minner, det føltes noenlunde litt for tidlig ut. Senere er det en ulykke på en togstasjon og min tidsplan blir forhindret da noen av togene som jeg skal ta blir kansellert, men ved hjelp av noen vennlige folk kommer jeg meg til Kudoyama. Noe senere enn planlagt, men fortsatt i god tid for hva jeg har i tankene.

Jison-in tempelet.

Kudoyama er startpunktet for en av flere ruter som går opp til Kōyasan, men denne ruten er spesiell. Den heter Chōisimichi og er på Unesco sin verdensarvliste, grunnet de veldig gamle milepælene i stein som står med jevne mellomrom langs ruten. Milepælene kalles for Chōisi og noen av dem er mer enn 1200 år gamle, hver er en stupa som er formet som en gorintô som består av fem lag (som representerer de fem prinsippelementene i det esoteriske buddhistiske universet). De står med en avstand på omtrent en Chō fra hverandre, med en Chō omtrent 109 meter. De var opprinnelig i tre, men ble byttet ut med milepælene av stein som du vil finne nå, av hvor 179 av de nåværende 220 milepælene er de opprinnelige monumentene. Du kan finne et fint oversiktskart over Chōisimichi-ruten her.

I starten av Chōisimichi-ruten, som går gjennom en bambusskog.

Chōisimichi-ruten starter i Jison-in tempelet fra milepæl nummer 180. Nesten beskjedent og omtrent umerkelig, men med en gang du setter føttene dine på stien blir du trukket inn i den eldgamle mystikken som hviler rundt den historiske ruten. Steinmilepælene fascinerer meg helt fra starten av. Hver milepæl skal fortelle meg distansen i Chō til Danjo Garan området på Kōyasan, men jeg vet jo såklart ikke hvordan jeg skal lese nummerne. Hvis man ikke kan lese nummerne, kan man i det minste telle ned for hver steinmarkør som man passerer forbi. Den første delen av klatringen tar meg over dalen gjennom frukthager og bratte åkre. Jeg føler meg ekstremt glad for å være ute og gå igjen. Før stien går inn i skogen etter Amabikiyama-korsveien byr den på flott utsikt over dalen nedenfor, med et utsiktspunkt langs veien som gir en full oversikt over Koyaguchi, Kudoyama og området rundt.

Utsikt over Koyaguchi og Kudoyama fra en frukthage nær ruten.

Utsikt over landskapet i starten av Chōisimichi-ruten.

I skogen blir ruten helt nydelig. Jeg vandrer oppover på den undulerende stien med et vakkert lys fra solen gjennom trærne. Underlaget skifter mellom å være godt å gå på, til klare kandidater for henro-korogashi, men heldigvis så er det tørt under beina idag. For det meste stående rett ved siden av stien følger steinveimerkene meg hele veien, men noen ganger finner jeg dem lokalisert dypere inne i skogen, omtrent skjult. Stille iakttagere av vandringen din. Det er sagt at pilegrimer i gamle dager stoppet ved hver stupa for å be på deres vei.

Vandring på en eldgammel merket rute, noen av disse steinveimerkene er over 1200 år gamle.

Lokale legender og myter blomstrer rundt ruten. Fra toppen av en stein kalt Kayamaki-ishi, skal Kōbō Daishi ha spredt ut frø av japansk muskat (kaya) for å hjelpe de fattige landsbybeboerne av Yamasaki. På en annen stein, Zentsubo-ishi, skal en krigsherre ha puttet penger i en gryte (tsubo) for å betale lønningene til arbeiderne på ruten. Arbeiderne ville alle få det samme beløpet, uavhengig av størrelsen på hendene deres, da munnen på gryten var liten. Å se en hvit slange ved Hakuja-no-iwa steinen (med en torii foran) skal gjøre deg glad. Det rareste synet jeg så underveis derimot var ikke alle disse steinene, alterne og toriiene (jeg gikk forbi en kul tvilling-torii som heter Futatsu-torii), men en golfbane som plutselig dukket opp ved siden av Chōisimichi-ruten. Glad jeg har på meg stråhatten min slik jeg kan avbøye eventuelle golfballer som kan komme flyvende.

Solen skinner gjennom trærne bak en stupa.

Jeg er over halvveis når jeg kommer til Yadate, hvor bilveien opp til Kōyasan krysser stien. Hittil har det vært en rolig og fredelig vandring med få andre folk, men jeg vet at det kommer til å endre seg fra nå av. Det er flere grupper med folk her som forbereder seg på å gå opp til Daimon-porten, etter sigende sluppet løs på gitte intervaller. Det tar ikke lang tid etter at jeg har krysset veien til jeg er tilbake på den vidunderlige stien igjen. Kort tid etterpå møter jeg på den første advarselen om noe som ikke hadde plaget meg på Shikoku. De skremmende og uhyggelige gigantiske japanske vepsene kjent som ōsuzumebachi. Jeg ber en stille sutra om at jeg ikke møter på noen av dem.

Futatsu-torii.

Hakuja-no-iwa steinen, 'den hvite slangens stein', med en torii. Det er sagt at en munk overrasket en hvit slange her som prøvde å komme inn i en åpning i steinen. På veien tilbake fra Nyutsuhime helligdommen fant han den hvite slangen ligge på lur i trærne ovenfor steinen, så han gikk tilbake til helligdommen for å be på nytt. Når han returnerte til steinen var ikke slangen der lengre. Det sies at den hvite slangen lever i steinen og at man vil bli glad hvis man ser den.

At jeg vil returnere til Japan er jeg sikker på, spesielt siden jeg vet at Chōisimichi er en del av Kumano Kodo, en annen super pilegrimsvandring her i Japan (å returnere for å gjøre Shikoku 88 Temples Pilgrimage igjen er såklart også noe jeg har lyst til å gjøre). Den siste delen av vandringen opp til Kōyasan ser ut til å være brattere enn den første delen. Innimellom får jeg utsiktspunkter langs ruten som lar meg se opp på løvverket som ligger drapert over fjellet ovenfor, med høstfargene på vei til å spre seg. Det er en absolutt skjønn tur. Alltid på vei oppover, har jeg mistet tellingen over hvor mange av steinmarkørene som jeg har gått forbi.

Ogo-dammen, ved siden av en golfbane.

Seende opp mot toppen av fjellet, med tegn til at høstfargene er på vei.

Ved inngangen til Kōyasan står den gedigne Daimon-porten, når jeg er nær ved å ankomme porten føler jeg en viss spenning og vet at jeg er omtrent fremme. Det er et ganske så majestetisk øyeblikk å komme ut av skogene for så å stå og se opp på det store og imponerende bygget. Jeg føler en viss æresfrykt over å se den. En av de veldig få bekymringene jeg har rundt Kōyasan er antallet av mennesker jeg vil komme til å møte her. Jeg hadde forventet at det ville være mange folk som flokket seg rundt porten, men det er overraskende få, de må ligge i vent et annet sted. Når jeg går under porten som leder inn til byen som ligger på toppen av Kōyasan føler jeg meg en anelse liten.

Den gedigne og imponerende Daimon-porten som vokter inngangen til Kōyasan.

Når jeg går gjennom gatene blir det fortere klart hvor mange mennesker det er her, det er trafikkork på veien. I midten av byen med alle sine templer, det er er mer enn 100 av dem, kryr det av folk. Mange av templene tilbyr shukubō, som er den vanligste formen for overnatting du finner her. Jeg skal overnatte på et tempel som heter Tentokuin, men jeg går ikke direkte dit. Først vil jeg gå rett til mausoleet hvor Kōbō Daishi sover i evig meditasjon, Okunoin. På veien mister jeg derimot litt tid i utrolige Danjo Garan med sin store Konpon Daito pagoda. Det er templer overalt, og folk, mengder av turister.

En av de gamle milepælene i stein som viser veien til Danjo Garan med kouyou som bakgrunn.

For å komme til Okunoin må man gå gjennom den største steinkirkegården i Japan og den er ikke mindre enn imponerende. Det er en majestetisk avslutning på vandringen og pilegrimsferden. Fra Ichinohashi-broen (første bro) tar den to kilometer lange gangveien deg forbi over 200 000 gravsteiner til Gobyo (mausoleet) med steinlanterner på rekke og rad ved siden av ruten. Gravsteinene kommer alle i forskjellige størrelser og former, avhengig av hvor betydningsfull personen som er begravd var, mange er helt eller delvis dekket av mose. Det sies at det ikke er noen døde i Okunoin, bare ventende ånder. Jeg føler meg definitiv som en ånd som går i et eldgammelt og skjønt sted, da det føles nesten urealistisk være her. Kanskje de andre besøkende her og tror at jeg er en ånd, da jeg mottar en god del blikk fra dem, spesielt fra turistene, når jeg går forbi i min henro bekledning.

Eldgamle gravsteiner i kirkegården før Okunoin.

Å stå foran Gobyonohashi-broen er et annet spesielt og følelsesmessig øyeblikk. Når jeg krysser broen vil jeg være ved Torodo-hallen (Hall of Lamps) med Kōbō Daishi sitt mausoleum (Gobyo) bak det. Å resitere sutraene for aller siste gang er både flott og følelsesfullt, men på samme tid føles det ufullendt. Dette på grunn av alt levenet fra og trengselen av folk rundt meg, det er langt unna fra de stille og fredelige templene på Shikoku. Jeg sliter med å føle den roen som jeg føler øyeblikket fortjener, men likevel, så føles det godt å si en siste takk til Kōbō Daishi. Fotografering er forbudt her, men likevel ser jeg mange som tar bilder, både med mobiltelefonen og kameraer. Så mottar jeg det siste stempelet og kalligrafien for min pilegrimsvandring, min nōkyōchō-bok er nå omtrent full. Jeg vandrer tilbake gjennom kirkegården med ro i sinnet, etter å ha fullført siste steg av pilegrimsferden.

Vandring gjennom den største steinkirkegården i Japan.

Jeg sjekker inn på tempelet jeg skal overnatte i, Tentokuin, som er et fint og beskjedent tempel. I tråd med tradisjonen har de et privat onsen, som er flott. Middagen serveres på rommet mitt og består av en vegetar-rett, som er det vanlige å bli servert. Jeg foretrekker vanligvis å ha litt kjøtt (eller fisk) til maten min, men middagen smaker faktisk veldig godt. Om kvelden tar jeg men tur ut i gatene til Kōyasan, og besøker Danjo Garan og Daimon-porten igjen. Her er kouyou'en nydelig lyst opp i mørket. I likhet med templene. Det er mer rolig og stille også i kveldsmørket.

Konpon Daito, pagodaen til Danjo Garan om kvelden.

Et tempel i Kōyasan om kvelden.

Det er mye følelser i meg nå, og jeg er sliten, så til slutt trekker jeg meg tilbake til rommet mitt for å slappe av, med noe snacks og øl. Jeg vet at jeg burde ha tatt en kveldstur i Okunoin, som skal være en fabelaktig opplevelse, men jeg er bare for sliten. Det har vært en lang og flott dag.

Kōyasan om natten.

<- TokushimaKōyasan ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar