Inspirert av disse ordene som er skrevet av Christopher McCandless starter jeg dette lille blogg-innlegget. Dette lille innlegget skal og heller ikke handle om det å bevege seg inn i den store villmarken. For denne turen kan på langt nær sammenlignes med det.
Hakklokrotjernet.Det å komme seg ut i naturen er uansett en måte å bevege seg ut i villmarken på, selv om man er på tur i natur som befinner seg kort vei unna sivilisasjonen. For det å befinne seg i nærheten av en storby betyr ikke at det finnes flotte (og ville) steder. Slik sett er Oslo-folket heldige, som har så store mengder med villmark rett i nærheten.
Og fint er det også på dagens mål, Hakklokrotjernet, som er et hyggelig tjern ikke langt fra allfarvei. Tjernet var også et slippsted for fly under krigen. Det var ikke den beste værmeldingen, det var meldt regn midt på dagen. Uten at det stoppet meg, call of the wild og greier. Likevel skal det sies at jeg ikke er direkte overbegeistret for å sykle i regnvær. Ruten gikk den vanlige veien mot Kikutstua, før den tar av rett før man kommer dit. Så bærer det opp mot tjernet, en kort tur med andre ord.
Været? Det ventede regnværet kom aldri, noen få sporadiske dråper var alt som traff denne syklisten. Det ble faktisk riktig så bra. Så etter å ha funnet posten satte jeg meg ned å nøt litt enkel mat og varm te. Med meg hadde jeg også en ny bok, Into The Wild av Jon Krakauer (herav inspirasjonen), som forteller historien om Christopher McCandless. En gutt som ønsker seg bort fra sivilasjonen og reiser til Alaska hvor han døde i en forlatt buss midt ute i villmarken. Boken er forøvrig filmet av Sean Penn, og er en nydelig film som bør sees.
Hakklokrotjernet.
I det flotte været er det et stille, hyggelig og rolig tjern hvor man kan høre fisken vake. Et lite ekko av en større villmark.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar