Kjentmannsmerket: Kneikafossen I Auretjernsbekken og No 53 Næs Og Udvig 392 Alen 1807 Rodetavlen Ved Benteplassen

Etter ikke å ha klart å komme meg opp for å gjennomføre denne turen dagen før, står jeg nå ved kafeen på Sollihøgda klar for nye kjentmannsmerke-poster. Herfra skal turen gå gjennom Krokskogen og til Sundvolden, som er endestasjonen for turen, planen er å nyte naturen, finne postene og å få meg en god lunsj i det fine været.

Undertegnede ved Kneikafossen.

Jeg kan igrunn ikke huske sist jeg var på Sollihøgda og skogen innenfor, siste vage minnet er en skitur med min far for lenge lenge siden. Det er fortsatt en stund til ski-sesongen starter så jeg lar de røde merkene være røde og tar fatt på den blå-merkede stien i retning Mustadkroken. Mustadkroken er en ubetjent hytte drevet av DNT Oslo, men jeg skal ikke innom den på denne turen. Jeg endrer retning og tar stien som går i retning Toresplassen. Denne stien går så plutselig gjennom et hogstfelt og det byr på noen små problemer med å finne igjen stien. Det ser ut som en del av blå-merkene har blitt høgget ned i lag med tømmeret. Når jeg nærmer meg Niskinnvannet/Holmevatnet (?) får jeg i et kort øyeblikk selskap av noen kuer på beite, som ser smått skeptisk på meg idet jeg passerer dem.

Over Rønningsåsen sliter jeg nok engang med å finne den blå-merkede stien, på et åpent lende stopper merkingen brått og det ser ut til at man hovedsaklig må følge rød-merkene. Det skulle senere vise seg å være rett, men blå-merkene dukket ikke opp før et stykke senere. Nok til at jeg snudde for å forvisse meg om at jeg hadde gått rett. Tilbake på høyden møtte jeg et eldre par som var på tur (som kunne bekrefte at jeg hadde vært på rett vei), av dem fikk jeg også vite at det hadde vært ei gammel bosetning på denne høyden før. Denne bosetningen hadde også vært i drift helt fram til 1950-årene, nå var det omtrent ikke noe spor etter den. Eneste jeg kan tydelig se er det gamle brønnhuset. Så, bom på stien og få litt lokal-lærdom på kjøpet.

I 'sleepy hollow' ved Toresplassen.

Jeg nærmer meg Toresplassen og langs herskapsgården får stien et noe mystisk og spøkelsesaktig preg over seg. Man passerer en oppbygd steinvegg og over en bro som har noe forfallent over seg, sammen med litt tung og overgrodd vegetasjon så bygger dette på under stemningen. I tåke kan jeg tenke meg at det hele blir enda mer som å befinne seg i en spøkelsesfilm. Stemningsfullt. Toresplassen ser forøvrig svært så staselig ut. Jeg får ellers en del assosiasjoner til Sleepy Hollow.

Det er ikke akkurat på stien nord for Toresplassen jeg hadde trodd at jeg skulle møtt på noen kjente, men det er akkurat det jeg gjør. For etter å ha gått et lite stykke på den våte stien så møter jeg av alle naboen som bor under meg der jeg bor. Artig. Etter å ha slått av en prat så fortsetter jeg videre.

Den første posten ligger ikke så langt unna der stien kommer ut ved enden av en grusvei. Den skal ligge ved en foss og der stien kommer ut møter jeg på bekken som danner utspringet til fossen. Jeg finner enkelt posten, men den befinner seg på andre siden av fossen. Vannet dekker ikke hele elveleiet ved toppen av fossen så jeg kan komme meg litt nærmere bredden på den andre siden. Det er mye vann i den siste delen, men jeg tar likevel sats og hopper over den siste biten. Det er forøvrig en fin liten foss som det anbefales å ta en titt på. Her skal det ha ligget en bekkekvern i gamle tider. Lenger nede finner jeg også rester av et gammelt fundament av et slag, men ifølge heftet så kunne de ikke finne noen rester etter et kvernhus der.

Kneikafossen i Auretjernsbekken.

Alt vel så langt, men jeg har en post til på programmet for turen. Og den befinner seg både en del høydekurver høyere og lengre sør-øst for min nåværende lokasjon. I tillegg er det ingen sti eller vei i nærheten som tar meg til nærmeste vei/sti der posten er. Så, bushwhacking it is. Jeg setter kurs gjennom terrenget og stifter bekjentskap med mang en kvist. Til slutt etter å ha
klatret et stykke og trasket gjennom mye våtmark kommer jeg til Midtskogtjerna, derfra er det en kort vei til veien som tar meg til neste kjentmannsmerke-post. Posten finner jeg lett, lokalisert som den er rett ved veien. Og det er jo logisk, for rodetavlene ble brukt til å markere grensene for hvor vedlikehold av veiene var pålagt de forskjellige bøndene i Krokskogen.

Rodetavle No 53.

Nå har jeg gått i en god stund og jeg kjenner (og har kjent en god stund) at det er på tide med lunsj. Jeg inntar lunsjen ved nevnte Midtskogtjerna, men til forskjell fra når jeg gikk derfra til posten så finner jeg en sti som tar meg enklere ned dit. Så da får jeg meg endelig lunsjpausen min, dog så virker det som det skyer over mens jeg nyter min medbrakte mat og te.

Ferdig med lunsjen og det er på tide å sette retning imot Sundvolden. Det går radig langs Den Bergenske kongevei i retning Kleivstua. Hadde vært hyggeligere å gå en sti, men det vil tilsi å bushwhacke tilbake til stien jeg kom fra. Ikke nå.
Ved Kleivstua stopper jeg kort opp for å se på utsikten før jeg begir meg ned Krokkleiva til Sundvolden. Før i tida gikk det en tønneheis herfra og ned (og opp for den sags skyld), hadde vært gøy å få tatt den. Jeg kommer ned i grei tid før bussen går etter en fin tur over Krokskogen.

Midtskogtjerna.