Buss, t-bane, buss og bein for å komme til der skisporene starter, denne gang ved Pipenhus i Sørkedalen. Målet er Løvlia. Og kanskje var det greit at turen ble utsatt, det er finere vær idag og jeg er i tillegg ferdig med julegavene for i år. Men det er kaldt. Jeg er kald på fingrene og må skifte hansker før jeg har kommet til bommen nedenfor Pipenhus (og jeg har ennå ikke startet å gå på disse plankene). Rakk ikke å smøre på feste-smørning hjemme så da blir det på med blå swix ved bommen.
Så ved veien som går til venstre rett ovenfor bommen starter skisporene, så da er det på med skiene og ta fatt på stigningen. For det går hovedsaklig oppover i starten, som det jo vanligvis gjør i marka. Her er det og et godt stykke opp og. Festet er godt, men jeg har noen slipptak innimellom.
På vei opp fra Pipenhus.
Bakkene glemmer man dog fort på en sånn dag som denne. Sør for meg skinner solen og bringer litt varme gjennom det ellers så kalde været. Trærne er dekket av rim. Det går radig oppover, jeg prøver å tenke på det jeg lærte på snøsamlingen for to uker siden (se tidligere post). Men merker at jeg av og til faller litt tilbake til gamle synder. Jeg passerer Lysedammene, rett ved ligger Smedmyrkoia som jeg overnattet på for litt over en måned siden. Da var det også snø her, men ikke nok til at man kunne gå på ski, da måtte man lengre opp (eller litt lengre vestover i marka).
Ved krysset nedenfor Kjagdalen tar jeg sporene som går i retning Heggelivann istedet for å gå opp mot Oppkuven. Når jeg går på sporene på østsiden av Heggelivann tar jeg igjen en annen skiløper. Men når jeg er på vei forbi han så setter han opp farten. Liker tydeligvis ikke at noen går forbi. Men greit nok, da går han i passe tempo, så da legger jeg meg bak han. Og hva skjer så? Joda, nå senkes farten til det var isted. Jeg kjenner at jeg blir irritert, nå må jeg bruke unødige krefter på å gå forbi fjotter i løypene. Så ut på siden igjen, denne gang skifter jeg til å skøyte og får da mer enn nok fart til å legge meg et stykke foran. Jeg holder ihvertfall varmen i det kalde været med dette.
Utsikt fra sporene vest for Kjagdalen.
Ved Heggelia tar jeg løypen som går over vannet. Selv om det har vært kaldt lenge, så ville jeg i utgangspunktet fortsatt vært litt skeptisk til å gå på vannet. Men det har gått folk her før og det er noen som går på sporene foran meg, så da er det nok trygt. (Og leser du dette så er det jo et tegn på at det gikk bra.) Jeg begynner å bli litt sliten nå, så det går litt mer trått de siste kilometerene inn til Løvlia. Det skal bli godt å komme fram og få i seg noe varmt å drikke og noe å spise.
Etter en halvtime på Løvlia setter jeg ut på tilbaketuren. Det er kaldt å starte på igjen, men jeg får fort varmen i kroppen. Bortsett fra på fingrene, jeg sliter alltid med at fingrene blir iskalde etter å ha hatt en pause. Så ved enden av Nibbitjernet må jeg stoppe opp og varmene hendene mine litt før jeg skifter hansker (igjen). Det hjelper, men jeg er fortsatt veldig kald på fingrene når jeg kommer inn på løypen igjen nedenfor Heggelia etter å gått over vannet på vei tilbake. Den ene fingeren min har jeg nesten ingen følelse i, så jeg må varme den på et vis. Det fører til en litt merkelig stav-føring. Men jeg får nå varmen i den etter hvert.
Is over Heggelivann.
Det var mye opp i starten, det blir jo som sagt ned den andre veien. Og godt er det, det er ikke like mye futt i meg nå som i starten. Det går likevel fort nedover mens himmelen sakte, men sikkert mørkner. Jeg kan se månen på himmelen og når jeg nærmer meg den siste strekningen ned til Pipenhus kan jeg se lysene fra skianlegget på Tryvann lyse opp i skumringen. Det er ganske så stemningsfullt med det oransje varme lyset mot den hvite og grå bakgrunnen av snø.
Når jeg kommer ned til slutten på sporene er det ganske så mørkt. Jeg sjekker klokken og ser at jeg har bommet på bussen jeg hadde et lite håp om å rekke. Så nede ved bommen 'pakker' jeg sammen skiene og stavene før jeg skifter klær. Det føles godt å få litt tørre klær på overkroppen. Men det er fortsatt kaldt, så når jeg kommer ned til buss-holdeplassen så er jeg iskald på hendene igjen. Og det er en snau halvtime til neste buss går. Godt da at kaféen i Sørkedalen er åpen, da får jeg meg en kopp varm drikke mens jeg varmer meg.
Ved løypene rett nord for Nibbitjernet.
Vel hjemme tar jeg meg en lang og varm dusj, før jeg kryper under teppet med en kopp te og en bok. Vinterens første skikkelige tur er gjennomført og det er jeg godt fornøyd med. Det fine med å fryse (hvis det finnes), er at du føler deg levende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar