Bakgårdssalg på Tronsmo

Så var det igjen tid for nytt bakgårdssalg på Tronsmo (26.08-28.08), noe som tilsvarer muligheten for å gjøre et bokkupp. Men i like stor grad er det artig å gå og titte på alt det rare man kan finne av bøker der. Mye interessant, mye som ikke er like interessant og en del man kunne tenkt seg å kjøpe. Det er et populært salg for man må nesten gå i kø rundt bordene med bøkene og de største godbitene går først unna.


Forrige gang endte jeg opp med The Wild Trees av Richard Preston og The Brief History Of The Dead av Kevin Brockmeier. To valg jeg var veldig godt fornøyde med, men de to bøkene er det ikke dette innlegget skal handle om. I år skulle jeg forsyne meg grådigere av bokfatet.

Etter endt bakgårdssalg sitter jeg igjen med følgende fangst. The Sea Of Trees av Yannick Murphy om en jente som vokser opp i en fangeleir på Singapore under den japanske invasjonen, 10 kroner for boken. En stilfullt innbundet bok av den japanske forfatteren Kenzo Kitakata, Ashes, om en yakuza i 40-års krise. Aftermath av Brian Shawver, både ukjent bok og forfatter. Omhandler ettereffektene etter et slagsmål som får uante virkninger for flere enn de involverte i slagsmålet. Daniel Kehlmann er kjent for boken Oppmålingen Av Verden, på salget hadde de Me And Kaminski til en billig penge.

Av ikke-fiksjons bøker plukket jeg med meg en bok om livet på Smith Island i Chesapeake Bay av Tom Horton, An Island Out Of Time. I samme slengen og sjangeren havnet On Persephone's Island av Mary Taylor Simeti også blant fangsten, den omhandler livet på Sicilia. Ellers er jeg spent på å lese om Timothy O'Gradys reise gjennom USA og hans observasjoner av det amerikanske folket i Divine Magnetic Lands.

Til sist havnet The Lost City Of Z av David Grann blant fangsten, denne hadde jeg uansett tenkt å lese fra før. Forteller historien om Oberst Percy Harrison Fawcett sin ekspedisjon for å finne El Dorado. I skrivende stund er denne boken under utvikling for å bli til en film, med Brad Pitt i hovedrollen.

Jeg kom også over American Vertigo av Bernard-Henri Levy, men siden jeg ikke bestemte meg for å kjøpe den med engang måtte jeg se den slippe mellom fingrene. Når jeg kom tilbake var begge eksemplarene i salget borte.

Listen over bøker jeg skal lese ble plutselig mye større.

Jeg kan se bergenstoget i det fjerne, en grå tur rundt Jøkulen

Kjeldebu - Finse

Jeg våkner nok en gang tidlig om morgenen, men denne gangen må jeg bite i det sure eplet og stå opp. Ute er det like grått som det var når jeg la meg, ikke den mest lystige utsikten for en tur estimert til 9 timer. Jeg misunner litt turfølget fra igår som kan sove videre. Fra Finse går det imidlertid et tog jeg helst bør nå, jobben venter imorgen, så det er ingen nåde.

En våt men blid vandrer på broen over Leiro (nede ved Sysenvatnet).

Under frokosten letter været, men når jeg står klar til å gå utenfor hytten har det tetnet til igjen. Humøret er likevel på topp når jeg går tilbake i retning Sysenvatnet, jeg skal endelig gå innover dalen jeg har ønsket å gå så lenge. Ved stiskillet der ruten går videre til Rembesdalseter ser jeg meg tilbake og tar så innpå stien i retning Finse. Det er lett regn i luften og tåken sperrer for den fine utsikten jeg ble belønnet med innover dalen igår. Tungt å gå, stien er veldig gjørmete.

Leiro renner ufortrødent videre under det gråe skylaget.

Jeg passerer et telt hvor det kort tid etterpå stikker et hode ut ifra, nedenfor kammen til Nordre Gjerenuten ved Leirbotn. Andre mennesker møter jeg ikke på før jeg kommer til Finse skal det vise seg. Sauer derimot har jeg møtt på støtt og stadig i starten.

Først ved Skåltjørna begynner været å lette så smått, selv om skyene ligger som et tungt teppe over landskapet. Synd, for jeg får se små gløtt av det flotte landskapet her og jeg skulle så gjerne ha sett mer. Jeg skimter Hardangerjøkulen over meg. Når jeg begynner å gå bratthenget opp mot Helvetes-nutane, er det imidlertid ting som tyder på at det letter. Jeg benytter anledningen til å innta lunsj i oppholdsværet ved det lille vannet nedenfor Helvetes-nutane. Blå himmel titter innimellom ned mot meg, men når jeg fortsetter å gå videre ser været imidlertid ut til å tykne til igjen.

Ved Skåltjørna letter det littegrann.

Stien går langs det lille vannet helt nede ved kanten og enkelte partier må jeg faktisk steingå langs vannkanten. Når jeg beveger meg gjennom det som kalles Helvetesgilet har jeg gått lenge, men har fortsatt et godt stykke igjen å gå. Nedenfor Helvetesgilet går stien over helårssnø og is, nederst ligger det åpent vann etter at deler av isen har smeltet. Kjedelig å få seg en sklitur ned isen og ut i det vannet. Jeg begynner å få litt mer utsikt her nå, selv om det er grått vær. Et grått slør ligger over landskapet, men jeg kan se ryggen som skjuler rallarvegen og jernbanen for mitt åsyn.

Lunsjen inntas i oppholdsvær ved det lille vannet nedenfor Helvetes-nutane.

Ved Brattefonnvatnet er det på nyere kart avmerket at man må vade over bekken nær osen på østsiden av vannet, det er det ikke på mitt noe eldre kart. Det går fint å steingå over bekken, så markeringen må nok være satt der i tilfelle det er mye vann. Jeg går rundt knollen på nordsiden av vannet og der, i det fjerne, kan jeg se bergenstoget kjøre ute fra Finse stasjon i retning Bergen. En hvit linje som beveger seg gjennom den grå bakgrunnen. Fortsatt noe å gå. Lengre nede kommer stien fra Krækkja inn på stien. Det er et lite opphold i været, men jeg vet at regnet før eller senere vil innhente meg når jeg nærmer meg Finse.

Finse sees i det fjerne, dekket av regn.

Og som sagt, etter å ha gått den siste delen og jeg nærmer meg demningen på østsiden av Finsevatnet faller det tunge dråper på jakken. Ved stien opp til blåisen ved jøkulen møter jeg for første gang mennesker på turen, telterne unntatt. Jeg er framme i god tid før toget går.

Ved stien inn til Finsehytta møter jeg fire av de andre gjestene som var på Rembesdalseter. Artig. Vi har gått på hver vår side av Hardangerjøkulen og møtes akkurat utenfor Finsehytta, selv om de startet turen fra hytten idag og jeg igår. Hyggelig og det blir til at jeg tar et par øl med dem på hytta før jeg må ta toget hjem til Oslo igjen. De er litt urolige for at noen jenter som også var på hytten ikke ser ut til å ha kommet fram ennå, jentene startet en time før dem og de har gått i tykk tåke. Jeg får dessverre ingen mulighet til å vite hvordan det går da jeg må sette meg på toget hjem.

En av armene til Hardangerjøkulen strekker seg nedover fjellsiden under drivende skyer.

Togturen hjem blir en ganske så sigen affære og jeg er ikke i hus for over midnatt. Da har jeg fått meg en fin tur på fjellet, hvor jeg har møtt hyggelige folk. Det har vært vekslende vær. Simadalen var flott å se. Imorgen tidlig venter hverdagen.

Mot Kjeldebu i bedre vær enn antatt, en trussel om 40mm regn

Rembesdalseter - Kjeldebu

Jeg våkner tidlig om morgenen at vinden hyler utenfor hytten og at det pisker regn på vinduet. Mye tyder på at værgudene lar værmelderne få viljen sin, det har var meldt regn hele denne dagen. Godt jeg kan sove litt til, så jeg kryper ned i lakenposen igjen. Synd da at været ikke har endret seg når jeg til slutt må stå opp, det virkelig uler utenfor. I stuen må jeg navigere meg mellom de som ankom seint til hytten og måtte sove på madrasser. Det blåser etterhvert så mye at den ene søppelkassen utenfor hytten blåser over ende og alt innholdet (øl og metallbokser for det meste) blir spredt ut over alt utenfor. Jeg og en en av de nederlandske gjestene må ut for å plukke opp boksene igjen.

Utsikten i retningen vi skal gå tidlig om morgenen, vind og regn er den dystre sannheten.

Kvelden før hadde jeg snakket med et par, Kjersti og Einar, som skulle videre til samme hytte som jeg. Det ble fremmet en tanke om å slå følge, nå er spørsmålet først og fremst om vi skal legge ut på turen i det hele tatt. Det blåser heftig og vi skal opp en bratt bakke i starten, som kan være veldig glatt. Vi ser likevel tegn til at det skal lette litt, så vi bestemmer oss for å ta beina fatt. En vandring i vente av 40 mm regn, som en annen gjest hadde lest var meldt. Her lukter det nok en komma-feil tenker vi og legger ut på veien mot Kjeldebu.

Den første delen av stien er kronglete å gå, man beveger seg opp og ned mellom store stein. Over oss har været skiftet til det bedre betraktelig og vinden har løyet en god del. Over Rembesdalsvatnet kan jeg i horisonten se toppen av lia jeg gikk ned igår før jeg satte øynene mine på vakre Simadalen. Med været som det er nå føler jeg at det var et godt valg å gå (sannsynlig hadde staheten min gjort at jeg hadde gått likevel), men Kjersti har vondt i leggen og mer usikker blitt. Forståelig da man er usikker på om man vil gjøre vondt verre ved å gå videre. Eneste aberet er at man er langt fra alt og er prisgitt av beinet blir bra ved å hvile. Hun velger til slutt å gå videre, vi får bare gå roligere og ta tiden til hjelp.

Været letter og gjør de dystre utsiktene til skamme. Flott vær når vi setter ut fra Rembesdalseter.

Heldigvis regner det ikke og vinden er definitivt roligere i kastene nå, det er faktisk blå himmel over oss og solen stryker sine stråler i ansiktene våre. Likevel, det er mørke skyer i horisonten. Vi får likevel gått i fred fra været opp den bratte bakken. Her har nok isen ligget for mangfoldige år siden og nesten slipt fjellet når den har trukket seg tilbake, for fjellet er rundt i kantene. Godt oppe fortsetter vi turen nedenfor Skytjedalsfjellet og ovenfor de bratte skrentene ned mot Skytjedalen. I horisonten i vest kan jeg se der Simadalen starter som et gap midt i fjellene.

På vei opp lia med utsikt opp mot Rembesdalskåka.

Det tunge regnværet lar vente på seg, og dermed må ruten ta tak for å gjøre oss våte. Vi slipper ikke unna å måtte vade over en elv med iskaldt vann på turen, men når varmen tar tak i beina igjen etterpå er det en god følelse. Det er imidlertidig litt surt i vinden og vi finner oss ly bak en stor stein når vi tar lunsj. Forrige gang jeg gikk denne ruten var det tåke og regn, og nå er det første gang jeg får tatt naturen rundt i skikkelig åsyn, det er flott her.

Helårsbroen over Isdølejuvet, tidligere måtte vi vade over en iskald elv.

Til slutt må oppholdsværet kapitulere og det starter å regne, men det ligner ikke mye på mengden 40 mm regn vil gi. Når vi kommer til kanten av Storaberget har regnet lettet og Sysenvatnet brer seg ut nedenfor oss. Heftige skyer driver over vannet og sperrer for utsikten til den andre siden der den store demningen ligger. Nedenfor demningen går veien og 'sivilisasjonen'. Her går stien relativt bratt nedover, men det veies fint opp av den flotte utsikten. Litt blått titter og fram fra skylaget. Til venstre for oss nedenfor er det et flott parti som jeg alltid har hatt lyst til å gå. Strekningen som går fra Leirvatnet og følger Leiro ned til Sysenvatnet kan nesten kalles for en oase, der trær står opp rundt det klare blåe vannet. Imorgen skal jeg endelig ta turen.

Utsikt innover den flotte dalen som følger Leiro oppover mot Leirbotn.

Vi nærmer oss Kjeldebu og det er bare den litte seige strekningen opp fra Sysenvatnet som gjenstår. Det skyer til igjen og når vi ankommer hytten regner det igjen, det er godt å komme fram. Slitne, men fornøyde, og det har gått greit med beinet til Kjersti. På Rembesdalseter er det 18 sengeplasser og vi var ca 21, her er det 51 sengeplasser og med oss er det bare 7 her nå. Litt forskjell.

Mens det mørkner ute og regnet fortsatt faller blir det en hyggelig kveld på hytten. Til alt overmål blir jeg spandert middag på av Einar og Kjersti som disker opp med spaghetti carbonara. Det smaker veldig godt og nok unektelig bedre enn hva jeg selv hadde disket opp med fra proviantlageret på hytta. Det ble en hyggelig tur med hyggelig følge. Imorgen er det opp tidlig for en lang tur opp til Finse.

Sysenvatnet med drivende skyer over vannet.

En fortsettelse på en avbrutt tur

Liseth - Rembesdalseter

En regnfull sommer for tre år siden gikk fjellturen min over Hardangervidda, målet var Finse. Jeg hadde startet på Haukeliseter, og i hovedsaklig grått vær gikk ruten min forbi Middalsbu, Litlos, Hadlaskard og Hedlo. Neste stopp var Liseth, men da jeg gikk ned lia ned mot riksvei 7 sklei jeg på den våte steinen og slo kneet mitt. Planen var å gå videre til Rembesdalseter neste dag og så til slutt til Finse, men kneet var vondt og jeg avbrøt resten av turen.

Jeg leker turist ved Vøringsfossen.

Jeg har noe uoppgjort her oppe i nærheten av norges kanskje mest kjente foss. Så da jeg måtte skrinlegge en lengre tur i Jotunheimen for en kortere tur, kom tankene om å fullføre det jeg startet på den sommeren istedet. Likevel, med en endring i ruten. Jeg hadde gått turen mellom Finse og Rembesdalseter før. Min plan var derfor istedet å gå til Kjeldebu og så til Finse derfra. Det skulle gi meg tre lange og håpefullt fine dager i fjellet. Men først ville jeg leke litt turist, så da menger jeg meg med besøkende fra andre land og knipser bilder av Vøringsfossen.

En krasafaren steinbu. Den lille seteren Smyttet blir passert, hvor steinlåven nesten er falt i sammen.

Morgenen gryr på Liseth og jeg gjør meg klar til å dra. Det er et grått og trist vær ute. Det regner ikke, men likevel er buksene gjennomvåte etter kort tid da stien går gjennom høyt grass som er rimelig vått. Så skifte av bukser før turen fortsetter på den våte og gjørmete stien langs Tysviko opp i retning Vetle Ishaug. Store Ishaug skimtes gjennom det tykke skylaget. Det er surt når jeg ankommer den lille seteren Smyttet, hvor den lille steinlåven (?) er nesten falt sammen. Jeg ser at stien har blitt lagt om, for på kartet mitt går ikke stien innom seteren.

Det jeg er mest spent på på denne turen er Simadalen, som skal være spektakulær. Med det gråe været er det også spenning i om jeg i det hele tatt får sett noe. Min frykt viser seg å ikke være ubegrunnet i starten når jeg nærmer meg nedstigningen til Skytjedalen, som ligger ovenfor de bratte veggene i Simadalen. For der er det ikke annet enn grå vegg av skyer foran meg, ingen utsikt å se. Men som man sier, vi har ikke annet å frykte enn frykten selv, for mens jeg beveger meg nedover den glatte stien letter skyene og gradvis kommer det bratte fjellvegger fram fra tåken. Fantastisk.

Gjennom tåkehavet kan en skimte Rembesdalsvatnet og Rembesdalseter.

Brått er det en revne i fjellene omtrent, i revnen bukter Simadalen seg flott nedenfor meg. I vest ser jeg Eidfjorden og nord for meg over dalen og det oppdemmede Rembesdalsvatnet ser jeg hytten. Far away, so close. Mens jeg står og nyter utsikten over dalen flyr et helikopter opp fra dalen og lander rett bortenfor meg, det plukker så opp noen folk og flyr så ned igjen. Litt ekstravagant kanskje. Lenger nede i dalen er altså det som er tenkt som starten på de rimelig diskuterte strømmastene gjennom Hardanger.

Utsikt over den spektakulære Simadalen.

Det er tid for lunsj, så jeg finner meg et passende sted ved Skytjedalsvatnet. Ved plassen kommer det to litt eldre tyske turister bort og lurer tydeligvis på om det er mulig å gå rundt dalen. De snakker bare tysk og ikke engelsk, og jeg kan ikke tysk. Så jeg tar fram kartet og viser dem at det ikke er mulig, de må nok gå tilbake der de gikk opp (den bratte stien opp fra Simadalen). Men så ser vi en liten sti som går nedover fra stien rett nedenfor Storhaugen. Jeg er likevel litt skeptisk i å sende dem nedover den stien, men hvordan forklare det. Så da blir det fram med Derrick-tysk, 'achtung achtung' og peke bratt nedover med hendene. Samt si 'nicht' og lage et T-tegn med hendene. Det forstår de som 'nicht markering' og det blir utslagsgjørende. De snur og går etterhvert tilbake der de kom.

Den glade vandrer poserer ovenfor Simadalen.

Jeg beveger meg videre og langs ryggen som går oppover i retning Rembesdalsvatnet. Været det skifter og blir bare finere og finere, så turen blir avbrutt av flere stopper for å nyte både vær og den fine utsikten. Noen steder skal man ikke gå langt før man bare har luft under seg og en lang vei ned. Rembesdalseter kan jeg flere ganger se fra der jeg går over ryggen, gjennom kameraet kan jeg se at det er aktivitet ved hytta. Alene på hytta blir jeg ikke. Jeg kommer inn på stien fra Kjeldebu og nå troner Hardangerjøkulen fint over meg. Over Rembesdalskåka ser jeg Demmevasshytta ligge, snart på tide å starte med klatring. For den hytta har jeg hatt lyst til å besøke lenge.

Ved hytta henger det klær, turutstyr og soveposer på en snor utenfor, noen har hatt en våt tur. Inne sitter det noen tyskere og nederlendere, de fyrer og noen sitter pakket inn i tepper. De letter litt på øyet etter at jeg har vasket meg i bekken nedenfor hytten og tilbringer resten i kvelden i shorts (men sånn som de fyrer blir det for meg ganske så varmt der inne etter hvert). Utover kvelden kommer det flere og flere, og til slutt så er alle sengeplassene opptatte. Tre stykker må sove på madrasser på gulvet. Til middag lager jeg pizza uten pizzabunn, med ananas og pasta til. Ute bringer det fine været oss en nydelig solnedgang, med håp om flott vær neste dag. Noe vi vet ikke er meldt. Det blir en hyggelig, men litt hektisk kveld på Rembesdalseter.

Rembesdalskåka.

Det som startet som en grå og litt trist tur utartet seg etterhvert til å bli en flott tur. Utsiktene for å oppleve Simadalen på sitt beste var ikke store, men i forhold til været som var meldt kunne en ikke være mer heldig.

Solnedgang ved Rembesdalseter.

Mostly other people do the playing: Oslo Jazzfestival 2010

Tok som ifjor også i år en sving innom Oslo Jazzfestival. Det førte meg ut på en variert løype, og skjønt jeg syntes programmet ifjor var mer spennende var jeg godt fornøyd med årets valg. I tillegg fikk jeg en titt på den nasjonale jazzscenen Viktoria, som jeg ikke hadde vært på før.

Stone Temple Pilots er ikke et band man forbinder med jazz, ei heller The Killers. Men for The Trio Of Oz så er ikke det noen begrensning, snarere tvert imot. Sammen med familien min besøkte jeg Nasjonal jazzscene Viktoria for høre på trioen fra samme sted som en kjent trollmann. Og til tider så var trioen ganske så mye trollmenn (trollkvinner?) innenfor jazz, det svingte godt av trekløveret. Artig med jazz tolkninger av nevnte Stone Temple Pilots, The Killers, New Order og andre, selv om ikke alle tolkningene fungerte like bra. Trioens gode humør smittet også over på publikummet. Når Mike Mainieri og Bendik Hofseth kom opp på scenen og gjestespilte var konserten godkjent uten tvil.

Slugfield (foto: Vegar Berger Vannebo).

Shining leker litt med sjangerblandingen black-jazz, som jo er derivert fra black-metal. Kan man da si at Slugfield leker litt med sjangerblandingen noise-jazz / støy-jazz? Jeg er likevel ikke sikker på om man helt kan kalle det Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love og Maja Ratkje spiller, for jazz. Selv om de klart befinner seg innenfor et felt som er viktig for jazzen og, nemlig improvisasjon. Krevende er det ihvertfall, mest av alt i starten av konserten. Litt vel krevende, selv for meg. Men når de roer det hele ned og sakte og sikkert begynner å bygge opp en suggerende groove blir det bra. Støyrytme groove. Et sammenhengende sett, litt i for mye fri flyt, men godkjent.

Ingen jazz festival i Oslo uten en tur på Herr Nilsen som sagt før, på denne tok jeg et besøk for å høre på Mats Eilertsen Quartet med Alexi Tuomarila. Kvartetten spilte et tradisjonelt Herr Nilsen repertoar. Ikke dermed sagt at det er noe galt med det, men man vet hva man får. Fin konsert med god stemning blant publikum.

Så over til en reise gjennom Oslo, fra Nordmarka til øyene i fjorden. Bendik Hofseth har komponert et bestillingsverk som har fått tittelen 'Kortreist musikk'. Den kortreiste musikken fremføres i Kulturkirken Jakob og med seg har han navn som Mike Mainieri, Paolo Vinaccia, Alessandro Galati og Mats Eilertsen. Verket skal frembringe følelsen av å reise gjennom de forskjellige delene av Oslo, godt hjulpet av innspilte lyder. Fra fuglekvitter i skogen, stasjons opprop på høytalere fra buss og trikk ('neste stopp Sankthanshaugen'), til måkeskrik fra fjorden. Det fungerer fint, musikken er standard og tradisjonelt fra den norske scene. Melodisk og atmosfærisk med andre ord. Kortreist. Lokalt. Men også som med liknende musikk, byr den på lite motstand. Likevel, en bra konsert.

Musikk trenger ikke alltid være alvorlig og det siste bandet jeg fikk med meg var et bevis på det. Bare bandnavnet i seg selv ga meg lyst til å dra på konserten, nemlig Mostly Other People Do The Killing. Krevende musikk, de presenter et vidt spekter i løpet av hver enkelt låt de spiller. Til tider svinger det skikkelig. Mostly other people do the killing, but we provide the soundtrack er kanskje en passende benevnelse. Tilbake til humor, enkelte av låtene ble presentert som at de ikke hadde funnet på navn på sangene ennå. Og når trommeslageren gir opp å spille, men istedet begynner å kjøre bil med en symbal som ratt, kunne man nesten innføre en ny stilart, standup-jazz.

Kjentmannsmerket: S.R.K. - 1912 - Steinen - Sappo'r Rekrutt Kompani. 1912

Jeg er tilbake etter å ha hatt kjentmannsferie. Og så bærer det ut igjen for å finne steiner, eller rettere sagt en stein. Mellom Bruvoll og Snellingen i romeriksåsen ble det anlagt en kjerrevei av rekrutter fra Hvalsmoen (ingeniørvåpenet). De jobbet en måned hver sommer og for å markere hvor langt de var kommet plasserte de en merkestein. Posten er merkesteinen for hvor langt rekruttene hadde kommet etter sommeren 1912.

S.R.K. - 1912 - Steinen - Sappo'r Rekrutt Kompani. 1912

Fint vær, så jeg lar fjellskoa mine være hjemme. Dog er de lettere trekking-skoene mine helt utslitte, så det blir en tur i joggeskoene mine. Etter en liten tur på stiene finner jeg fort ut at det er bedre å gå på veiene. Mye jobb for å unngå å bli for våt på beina. For å komme til posten må jeg likevel inn på stien mellom Bruvoll og Snellingen, men som sagt så har jo Sappo'rene (ingeniørsoldater med feltbefestningsarbeid, oppkasting av jordgraver, jordvoller og sprengning som spesialfelt) laget det til en kjerrevei. Det betyr greie forhold for fottøy.

Sølvtjernet, som jeg tok en rast ved på ruten min mellom Grua og Harestua.

Etter å ha tatt steinen i øyesyn og stemplet i heftet så gikk turen ned til Sølvtjernet for å slappe litt av i strålene fra solen. Resten av besøket mitt her oppe i den øverste delen av romeriksåsene ble en rolig gåtur langs skogsveiene ned til Harestua. Jeg startet forøvrig fra Grua, hvor jeg gikk forbi inngangen til Nysæter-gruvene i begynnelsen av turen.

Det spartanske venterommet på Harestua stasjon.

På stasjonen på Harestua noterer jeg meg ellers det rimelig spartanske og sterile venterommet. Og som en liten apropos må jeg nevne at jeg nok en gang måtte plukke opp nedfallsfrukt fra 17. mai, denne gang en ballong i form av en hai.
Dette ble et kortere innlegg, men det skjedde heller lite av interesse på denne lille turen langs veien mellom Grua og Harestua. Jeg nærmer meg 40 poster og må vel snart sette kurs for sørmarka.

Nye forskrifter for brann forebyggende tiltak på bålplasser i marka

For å sikre seg at det ikke oppstår brann på de enkelte bålplassene i marka er det nå opprettet nye forskrifter for å forebygge brann på utvalgte bålplasser. Det er nå påbudt med røykvarslere på bålplasser innenfor markas grenser.

Legg merke til røykvarsleren under trestammen.

Jeg kom over den underfundige bålplassen med røykvarsleren etter å ha syklet gjennom et passe kraftig regnvær for så å ta en pause ved Ørfiske. På bålplassen jeg satte meg ned ved lå det en røykvarsler. Underfundig.