Jeg våkner tidlig om morgenen at vinden hyler utenfor hytten og at det pisker regn på vinduet. Mye tyder på at værgudene lar værmelderne få viljen sin, det har var meldt regn hele denne dagen. Godt jeg kan sove litt til, så jeg kryper ned i lakenposen igjen. Synd da at været ikke har endret seg når jeg til slutt må stå opp, det virkelig uler utenfor. I stuen må jeg navigere meg mellom de som ankom seint til hytten og måtte sove på madrasser. Det blåser etterhvert så mye at den ene søppelkassen utenfor hytten blåser over ende og alt innholdet (øl og metallbokser for det meste) blir spredt ut over alt utenfor. Jeg og en en av de nederlandske gjestene må ut for å plukke opp boksene igjen.
Utsikten i retningen vi skal gå tidlig om morgenen, vind og regn er den dystre sannheten.
Kvelden før hadde jeg snakket med et par, Kjersti og Einar, som skulle videre til samme hytte som jeg. Det ble fremmet en tanke om å slå følge, nå er spørsmålet først og fremst om vi skal legge ut på turen i det hele tatt. Det blåser heftig og vi skal opp en bratt bakke i starten, som kan være veldig glatt. Vi ser likevel tegn til at det skal lette litt, så vi bestemmer oss for å ta beina fatt. En vandring i vente av 40 mm regn, som en annen gjest hadde lest var meldt. Her lukter det nok en komma-feil tenker vi og legger ut på veien mot Kjeldebu.
Den første delen av stien er kronglete å gå, man beveger seg opp og ned mellom store stein. Over oss har været skiftet til det bedre betraktelig og vinden har løyet en god del. Over Rembesdalsvatnet kan jeg i horisonten se toppen av lia jeg gikk ned igår før jeg satte øynene mine på vakre Simadalen. Med været som det er nå føler jeg at det var et godt valg å gå (sannsynlig hadde staheten min gjort at jeg hadde gått likevel), men Kjersti har vondt i leggen og mer usikker blitt. Forståelig da man er usikker på om man vil gjøre vondt verre ved å gå videre. Eneste aberet er at man er langt fra alt og er prisgitt av beinet blir bra ved å hvile. Hun velger til slutt å gå videre, vi får bare gå roligere og ta tiden til hjelp.
Været letter og gjør de dystre utsiktene til skamme. Flott vær når vi setter ut fra Rembesdalseter.
Heldigvis regner det ikke og vinden er definitivt roligere i kastene nå, det er faktisk blå himmel over oss og solen stryker sine stråler i ansiktene våre. Likevel, det er mørke skyer i horisonten. Vi får likevel gått i fred fra været opp den bratte bakken. Her har nok isen ligget for mangfoldige år siden og nesten slipt fjellet når den har trukket seg tilbake, for fjellet er rundt i kantene. Godt oppe fortsetter vi turen nedenfor Skytjedalsfjellet og ovenfor de bratte skrentene ned mot Skytjedalen. I horisonten i vest kan jeg se der Simadalen starter som et gap midt i fjellene.
På vei opp lia med utsikt opp mot Rembesdalskåka.
Det tunge regnværet lar vente på seg, og dermed må ruten ta tak for å gjøre oss våte. Vi slipper ikke unna å måtte vade over en elv med iskaldt vann på turen, men når varmen tar tak i beina igjen etterpå er det en god følelse. Det er imidlertidig litt surt i vinden og vi finner oss ly bak en stor stein når vi tar lunsj. Forrige gang jeg gikk denne ruten var det tåke og regn, og nå er det første gang jeg får tatt naturen rundt i skikkelig åsyn, det er flott her.
Helårsbroen over Isdølejuvet, tidligere måtte vi vade over en iskald elv.
Til slutt må oppholdsværet kapitulere og det starter å regne, men det ligner ikke mye på mengden 40 mm regn vil gi. Når vi kommer til kanten av Storaberget har regnet lettet og Sysenvatnet brer seg ut nedenfor oss. Heftige skyer driver over vannet og sperrer for utsikten til den andre siden der den store demningen ligger. Nedenfor demningen går veien og 'sivilisasjonen'. Her går stien relativt bratt nedover, men det veies fint opp av den flotte utsikten. Litt blått titter og fram fra skylaget. Til venstre for oss nedenfor er det et flott parti som jeg alltid har hatt lyst til å gå. Strekningen som går fra Leirvatnet og følger Leiro ned til Sysenvatnet kan nesten kalles for en oase, der trær står opp rundt det klare blåe vannet. Imorgen skal jeg endelig ta turen.
Utsikt innover den flotte dalen som følger Leiro oppover mot Leirbotn.
Vi nærmer oss Kjeldebu og det er bare den litte seige strekningen opp fra Sysenvatnet som gjenstår. Det skyer til igjen og når vi ankommer hytten regner det igjen, det er godt å komme fram. Slitne, men fornøyde, og det har gått greit med beinet til Kjersti. På Rembesdalseter er det 18 sengeplasser og vi var ca 21, her er det 51 sengeplasser og med oss er det bare 7 her nå. Litt forskjell.
Mens det mørkner ute og regnet fortsatt faller blir det en hyggelig kveld på hytten. Til alt overmål blir jeg spandert middag på av Einar og Kjersti som disker opp med spaghetti carbonara. Det smaker veldig godt og nok unektelig bedre enn hva jeg selv hadde disket opp med fra proviantlageret på hytta. Det ble en hyggelig tur med hyggelig følge. Imorgen er det opp tidlig for en lang tur opp til Finse.
Sysenvatnet med drivende skyer over vannet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar