På vei opp i lia knirker det fra trærne som beveger seg sakte i takt med vinden, som om de nesten vil snakke med meg der jeg går og ser opp mot trekronene som troner over meg. Etter å ha krysset veien som går opp mot Kleivstua går stien over til å være mer elv enn en sti. Men om det er vått på bakken, er det lite tegn til regn selv om det er lett overskyet og noen gråe skyer som driver over himmelen.
Mørkganga - Mørkgånga.
På veien passerer jeg der SIS Radiostasjon Ermelin opererte under krigen ved Bukkehøgda, før de måtte flykte fra Gestapo til Sverige. Nå er det stille og fredfylt på Retthella. Det er nok en god del radiosignaler i luften her, men neppe av den sorten som de sendte under krigen. Ruten min går på stien som tar meg langs kanten av åsryggen som går ovenfor østsiden av Steinsfjorden, i retning Mørkganga som er mitt første mål for dagen. Dette er en flott rute hvor en passerer flere steder med flott utsikt over Tyrifjorden, Steinsfjorden og Ringerike.
Utsikt over Steinsfjorden og Ringerike fra Mørkganga.
Et sted der man får en spesiell utsikt over Steinsfjorden og Ringerike er Mørkganga, dette er en kløft som er 2-3 meter bred og hvor det er 20-30 meter høye vegger på hver sin side. I kløften går det en sti ned til fjorden, det er festet en vaier som følger den stien, det er bratt nedover. Og denne severdigheten er belønnet med en post i heftet (forståelig nok), jeg stempler i boken og går ut på kanten av kløften. Utsikten over Ringerike er som sagt upåklagelig, i det fjerne ser jeg Norefjell som allerede har fått et snølag på seg.
Jeg hadde tenkt å muligens innta lunsj her ved Mørkganga, men en gjeng ungdommer skal rappellere ned kløften og de lager en god del lyd. Det blir istedet til at jeg finner meg en fin rasteplass ved Migartjernet, noe magen er fornøyd med for den har protestert en god del den siste timen. En liten øy ligger rett utenfor rasteplassen jeg sitter på og en rekke med steiner ligger plassert til slik at man kan steingå over til den lille øyen. Over tjernet speiles høstfargene på trærne seg i vannkanten.
Rasteplassen ved Migartjernet, med den lille øyen og 'steinbroen' ut til den.
Veien går videre mot Damtjern, jeg dropper å ta turen opp på Gyrihaugen av tidsmessige årsaker. Etter å ha gjort mitt på Damtjern skal jeg tilbake til Sundvollen og det er et lite stykke å gå. Derfor blir det også veien jeg følger etter å ha kommet ned fra stien forbi Gyrihaugsætra. Litt kjedeligere, men det går nok fortere.
I det fjerne kunne jeg ofte se et snødekt Norefjell.
Oppe ved Damtjern går jeg nedenfor demningen og følger så rørgaten nedover, denne rørgaten er lagt på på rullebanetraséen til Kjerraten i Åsa. Dette var et tømmertransportsystem som ble brukt til å frakte tømmer opp fra Steinsfjorden og Åsa til Nordmarksplatået. Hele det teknologiske vidunderet var på 3900 meter og med en høydeforskjell på 389 meter. Tre timer brukte tømmeret omtrent på å bli dratt opp lia fra Åsa. Alt drevet av vannhjul. Ganske så imponerende. Og med denne posten har jeg tatt 40 poster, gullmerke med andre ord (men det er ikke så viktig).
Jeg vender så om og setter kursen tilbake i retning Sundvollen, planen er å gå skogsveien tilbake. Tar likevel stien over Klantefjellet, men etter å kommet ned på veien igjen rett ved der jeg kom ned fra Gyrihaugen på, så bærer det videre på veien. Det går radigere på veien, og det begynner å le mot kvelden. Det føles uansett godt å gå her i frisk luft, med lyden av trærne som beveger seg sakte frem og tilbake i vinden i bakgrunnen. Jeg har gått lenge da jeg går rundt Bukkehøgda og nærmer meg Retthella igjen, det har begynt å mørkne.
Kjerraten i Åsa ved hjulhus nr 9
Når jeg har kommer til Kleivstua har det blitt mørkt for lengst og jeg kan se lyset fra veien som bukter seg langt der nede og fra vinduene i husene rundt. Et kikk på klokka og jeg ser at jeg muligens kan nå bussen tilbake til Oslo fra Sundvollen, men da må jeg ned Krokkleiva ganske raskt. Bommer jeg, må jeg vente på Sundvollen i to timer til neste buss går. Kan bli kjedelig. Kjedelig blir det ikke nedover, for jeg veksler mellom å gå raskt og småløpe nedover den bratte stien i det lille lyset fra hodelykten min. Mens sekundene og minuttene tikker imot meg. Vel nede, blir det til at jeg tar beina fatt og løper siste strekningen til bussen (svett er jeg uansett fra før, så det plager meg ikke). Jeg rekker akkurat bussen, og er godt fornøyd der jeg sitter og puster ut mens svetten damper av meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar