3.77

Somewhere a cold fish is essentially killing a crowd of three.
Tiny furniture rubber over your cities.
Grass will grow, ha ha ha.
Catfish redlines the sleeping beauty.
Teenage paparazzo goes kaboom.

Oslo Internasjonale Filmfestival 2010.

Somewhere åpnet den tyvende utgaven av Oslo Internasjonal Filmfestival og selv om det kunne feires, var det ikke mye fyrverkeri over Sofia Coppola sin nye film. En fin film, med en del små vittige scener, som åpenbart har røtter i regissørens oppvekst som unge av en kjent regissør. Likevel blir den noe uforløst og litt stillestående til tider.

Over Your Cities Grass Will Grow

Sion Sono har bevist at han kan lage lange filmer, Love Exposure klokker inn på over fire timer. Med Cold Fish kutter han lengden betydelig, uten at filmen kan kalles kort. Det tar tid før filmen kommer til sitt forløsende klimaks og den svarte humoren får sitt utløp. Da er det dessverre litt for seint.

Her på berget går tabloidene av skaftet da en film vinner priser i utlandet og har to norske skuespillere på rulleteksten. Riktignok en samproduksjon med Norge og med scener spilt inn i Enebakk. Fint bakteppe selvfølgelig, men Nicolai Cleve Broch ser du bare i noen få korte øyeblikk. På visningen var det høytidelighet og mye filming. Mye stas for en film som var essential boring.

A Crowd Of Tree drar heller ikke opp snittet, en noe retningsløs film som ikke engasjerer helt. Bedre å komprimere enn å strekke ut. Den første visningen av den sørkoreanske filmen med den lattermilde tittelen Hahaha går ut, så da blir det Tiny Furniture istedet. En underfundig og liten feelgood film som det er lov å trekke på smilebåndene av.

Essential Killing

Lite med store høydepunkter hittil, så forhåpningene er ganske store når den første filmen på programmet som jeg absolutt ville se ruller over skjermen. Rubber, om et morderisk bildekk med telepatiske evner av den onde sorten som drar på et morderisk tokt (no reason). Kan med rette ikke akkurat kalles for en stor film, men likefullt herlig absurd.

Det er nok mange som tror at naturen vil ta over kloden igjen og at gress og planter vil dekke over menneskenes verk og det er kanskje det Sophie Fiennes ser i kunstnerens Anselm Kiefer i Over Your Cities Grass Will Grow. Et interessant prosjekt, men som med all annen kunst så er innholdet av vekslende interesse. Så også med dokumentaren. Et interessant grep er også det å fortelle et møte mellom to venner gjennom fotografier, mens tilbakeblikkene på det de forteller om er filmet. I Hahaha fortelles historien om to venner som var på samme sted og viklet seg inn i hverandres historier uten å møtes. En artig ide som dessverre gjennomføres på en noe stillestående måte.

Hva gjør man når en man møter på internett plutselig tar over livet sitt, og alt man tenker på er denne personen som man bare har møtte gjennom nettet og ikke i det virkelige livet. Man legger ut på en roadtrip for å møte personen. Det å dokumentere dette blir det god film av, festivalens høydepunkt, nemlig Catfish. Fra høydepunkt til forventning som ikke innfrir i Redline. Litt for anmasende japansk anime.

Rubber

The Sleeping Beauty frambringte også litt gjesping, Catherine Breillat sjokkerer ikke med denne filmen som hun gjorde med Romance. En eventyr setting som ikke trollbinder like mye. Trollbandt stjernen fra Entourage gjorde ihvertfall den unge paparazzien som man møter i Teenage Paparazzo. Det blir det interessant dokumentar av, som viser begge sider av fenomenet paparazzi.

Jeg avslutter festivalen med Kaboom, som selv har en helt utmerket slutt. Før det, en syre-trip lignende ferd signert Gregg Araki. En absurd thriller, me like.

Somewhere (Sofia Coppola) Cold Fish (Sion Sono) Essential Killing (Jerzy Skolomowski) A Crowd Of Tree (Tatsushi Ohmori) Tiny Furniture (Lena Dunham) Rubber (Quentin Dupieux) Over Your Cities Grass Will Grow (Sophie Fiennes) Hahaha (Sang-Soo Hong) Catfish (Henry Joost & Ariel Schulman) Redline (Takeshi Koike) The Sleeping Beauty (Catherine Breillat) Teenage Paparazzo (Adrian Grenier) Kaboom (Gregg Araki)

Ingen tur for de med høydeskrekk: El Caminito Del Rey

I serien spennende steder å gå, men ikke nødvendigvis de smarteste kan man nevne El Caminito Del Rey. Den er regnet for å være en av de farligste 'gangveiene' i verden og befinner seg i El Chorro i Spania.

El Caminito Del Rey ble bygget for å støtte og vedlikeholde vannkanalene fra de to vannkraftverkene Chorro Falls og Gaitanejo Falls i 1905. Navnet sitt fikk den etter at Kong Alfonso XIII krysset den for å døpe dammen Conde del Guadalhorce i 1921, da var gangveien i god stand. Nå er den hovedsaklig forfalt og består på flere steder av bare gapende hull med bare en stålbjelke mellom deg og evigheten. Inngangene til gangveien er nå stengt og man må rappellere ned / klatre til den for å kunne gå den, som følge av at flere har omkommet når de har prøvd å gå den.

Og for de som spør, så, nei jeg har ikke gått den.

En novembernatt i en duk ved Fagervann

Det er mørkt der jeg går opp lia mot Fagervann fra Maridalen Skole, det knitrer svakt i luften av den våte snøen som daler ned fra himmelen. Det føles litt som å gå i en tunnell med trærne hengende over meg som tunnell-veggene. Vinteren har kommet, om enn bare på et kort besøk. Der man vanligvis får utsikt ut over Maridalen sees det bare et grått hav, bare de nærmeste trekronene kan skimtes i det tykke sløret. Typisk november vær med andre ord, surt er det heldigvis ikke. For det er med en viss spenning om en kan kalle det det at jeg går oppover lia.

Det gråe og triste førvinter været fra kvelden før har gitt vei for en fin morgen når jeg titter ut av duken om morgenen. Trærne på andre siden av vannet er kledd i et tynt lag med snø.

Et vinterlandskap er det som fortoner seg for meg, med trær dekket av snø og følelsen av snøfnugg mot kinnet. Det lyser varmt fra vinduene til en liten hytte rett før jeg kommer til Fagervann. De sitter inne i varmen tenker jeg, jeg skal sove ute i novembernatten. Så er det der, vannet, med det fagre navnet. Der jeg kan se isen på vannet, men ikke trærne på den andre siden av vannet. Hodelykten lyser opp stien med sine spor i snøen langs vannet.

Morgendis over Fagervann.

Ved en fin plass på den østlige delen av vannet dumper jeg sekken. Telt har jeg ikke med, skal ikke ligge over i det. Bygger meg istedet en seng av granbar, fint som underlag til fjellduken. I tillegg ligger det en haug med tilsynelatende fin ved rett ved leirplassen. Bål tenker jeg, men det skal vise seg at den veden nok var alt for våt til å antennes (men når sant skal sies så er jeg ikke den flinkeste til å lage bål heller). Kanskje tilpass for min egen 'latskap'.

Så da blir jeg sittende i lys fra lanternen min istedet fra lyset fra et bål. Ikke like varmt, men like koselig. Det er ensomt her, og stille, bortsett fra lyden av snøværet og den tilfeldige lyden av snø som faller fra trær. Det føles godt å sitte i det duse lyset og få samlet tankene. Utover kvelden får jeg gjester, to små mus piler fram og tilbake i utkanten av lyset fra lanternen. Innimellom skrur jeg på hodelykten min og fanger en av dem i lyset, det glinser i to små øyne før den piler vekk igjen.

Solen skinner over det isdekte vannet.

Det lir mot natt og mørket senker seg enda mer over skogen og det islagte vannet. Temperaturen har nok sunket litt siden jeg kom. Stillheten senker seg når jeg kryper ned i fjellduken. Inne i duken stiger temperaturen.

Jeg våkner av og til under natten, utenfra kan jeg høre de sedvanlige lydene fra skogen. Kvister som brekker og slikt. En gang i natten titter jeg ut av duken, ute har det blitt en stjerneklar himmel over meg. Jeg sovner igjen mens snøklumper faller fra treet over meg og ned på duken med et lite brak.

Vinteren har kommet på besøk.

Når jeg titter ut av duken om morgenen, kan jeg se at posen som inneholder sekken min er dekket av et lite lag med snø. Selv har jeg ikke blitt dekket av snø i løpet av natten. Og over vannet kan jeg se trærne på den andre siden, dekket av snø. Morgendisen driver tynt over vannet og over meg er det blå himmel. Fin morgen med andre ord. Jeg spiser frokost og pakker så sammen før jeg beveger meg gjennom marka og hjem etter en fin novembernatt i en duk ved Fagervann.

Trollsk stemning i marka ved Kamphaug.

Orphan Mountaineer Shelter til Keldyke Gorge

Det er den femte dagen i fjellene når turens høyeste punkt sto foran oss. Fra Orphan Mountaineer Shelter der vi overnattet, startet vi på 2950 moh og ville gå opp til ca 3900 moh ved Ala-Kul passet. Til slutt, etter en 10 km, ville vi være framme i Karakol Gorge på 3400 moh.

Som i Norge kan også været i fjellene i Kirgisistan være skiftende, noe vi fikk merke på denne dagen. Det var strålende vær da vi satte ut og gikk opp de bratte bakkene opp mot Ala-Kul. Idet vi skulle begynne på siste stigning opp mot Ala-Kul passet skiftet det helt til å være torden-vær og hagl. Når vi kom fram til telt-leiren i Karakol Gorge var det fint vær igjen.

Turen gikk forbi fantastisk flotte Ala-Kul, en innsjø som ligger på 3550 moh, hvor vannet er nydelig turkis-grønt. Jeg måtte såklart ta meg en svømmetur i vannet, det var ikke veldig varmt, men godt og forfriskende. Og så kan man jo si at man har svømt over Galdhøpiggen. I enden av vannet ligger det en isbree som forsyner innsjøen med vann.

Vi passerte Ala-Kul passet på ca 3900 moh, som var det høyeste punktet på turen. Jeg hadde selv aldri vært høyere oppe før, jeg gikk opp uten noen problemer. Dessverre var det værskifte når vi gikk opp passet og all utsikten ble dekket av et grått og tungt slør av regn og hagl. Fra passet skulle vi kunne ha sett flere 5000-meters topper. Ned fra passet gikk stien ned gjennom løs og tung sand.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med høyden i løpen av turen hittil, men fikk merke det litt på ettermiddagen etter å ha kommet fram til Karakol Gorge. Da jeg og en annen ville bruke tiden fram til middag med en liten foto-safari i fjellsidene ovenfor telt-leiren. Vi brukte vel omtrent 20 minutter opp, og burde nok ha brukt 1 time. Da merket jeg høyden for første gang. Det var nok bare en veldig mild utgave, og det hjalp helt fint bare å slappe litt av og ta et par sukkertøy (sukker hjelper). Tilbake i telt-leiren var alt bra igjen.

Denne turen med Ala-Kul innsjøen og passet var den mest begivenhetsrike dagen på reisen.

En flott morgen i fjellene i Kirgisistan. Vi våknet opp i Orphan Mountaineer Shelter og hadde det høyeste punktet på turen foran oss, med en så flott morgen så vi fram til å komme oss opp og nyte utsikten.

I strålende solskinn beveget vi oss oppover mot Ala-Kul. Stien slynget seg bratt oppover skaret ovenfor Orphan Mountaineer Shelter.

Utsikt ned mot Orphan Mountaineer Shelter og til de majestetiske fjellene i Tien Shan i bakgrunnen. Orphan befinner seg i skogpartiet omtrent midt i bildet.

Høyere opp mot Ala-Kul ble det mindre og mindre vegetasjon og steinene tok over. Det ble tyngre og gå, men belønningen...

...fikk vi når vi kom opp til Ala-Kul. En usedvanlig vakker innsjø med et turkis-grønt vann rammet inn av fjell på nesten alle sider. Innsjøen er mer enn 70 meter dyp.

Å svømme over Galdhøpiggen. Ala-Kul ligger på 3550 moh og jeg kunne ikke dy meg for å ta meg en svømmetur i det kalde, men forfriskende vannet.

Vi ser tilbake der vi har gått langs det turkis-grønne vannet. Ned i skaret midt i bildet går stien videre ned og tilbake fra der vi kom. I bakgrunnen ser vi skyene drive inn og som snart skulle være med på værskiftet.

Ved enden av vannet ligger det en isbre som forsynner innsjøen med vann. Til høyre utenfor bildet ligger Ala-Kul passet.

Stien som går langs vannet går i et steinete terreng. Små flekker med vegetasjon dukket likevel opp langs stien. I bildet ser vi passet nesten øverst til venstre og deltagerne på vei langs stien.

Ala-Kul passet ovenfor oss, på en 3900 moh. På tidspunktet bildet ble tatt er vi akkurat ferdig med å spise lunsj. Man kan ikke se det på bildet, men lyden av torden har fått oss til å fortsette. Bak meg bygger det seg opp et værskifte.

Her er jeg på toppen av Ala-Kul passet, høyere oppe har jeg ikke vært før. På veien opp begynte det å tordne og hagle. Så det ble et lite anti-klimaks på toppen, vi gikk glipp av utsikten, man skal kunne se flere 5000-meters topper fra passet. Humøret var uansett på topp og jeg hadde ikke merket noe til høyden.

Her ser vi Anvar med passet i bakgrunnen. Anvar var turlederen fra den Kirgisiske operatøren sin side. Stien ned fra passet gikk ned sandmorenen man kan se i midten av bildet.

Utsikt fra fjellsidene ovenfor Keldyke Gorge, i bakgrunnen kan vi se et høyt fjell ruve (navn ukjent). Vi var framme ved telt-leiren, men jeg og en annen brukte tiden fram til middag med en liten tur opp i fjellsidene. Brukte for rask tid opp og fikk derfor for første gang merke høyden, om enn veldig mildt.

Middag i spiseteltet. Slik så teltet vi spiste middagene våre i ut innenfra. På denne dagen hadde bærerne i tillegg bært opp vin og øl. Bare luksus.