Romjul 2011 langs Akerselva, snøtomt

I Oslo er det snøtomt og dagen etter onsdagens skitur gjennom Krokskogen går tankene mer i retningen av å ta meg en sykkeltur. Istedet blir det en tur ned Akerselva fra Kjelsås, det er litt lysere og ikke så grått vær denne torsdagen i romjula.

Stilla dekket av tåke.

Romjul langs Akerselva, julen 2011. Snøtomt.

Tåken letter litt og lys slipper til.

Fint lys på himmelen. Tåken er borte, snøen likeså.

Romjulen 2011: vår før vinter, i sporene etter Dagmar gjennom Krokskogen

"I'm dreaming of a white Christmas" sang Bing Crosby.
Når jeg sitter hjemme og ser ut av stuevinduet er det akkurat det jeg gjør, drømmer om en hvit jul. For i denne julen er det ikke mye som minner om en hvit jul. Våren har meldt sin ankomst før vinteren. Vel vel, tenker jeg og setter meg på bussen til Sollihøgda. Det skal jo være snø i høyden.

Et grantre henger truende ovenfor strømledningen langs sporet ved Sollihøgda. Skisporene er råtne og tidvis dekket av bøss.

Over Sollihøgda har værgudene strukket en lang og grå presenning over skogen, liksom for å skjule herjingene som Dagmar har gjennomført. Skjønt herjinger og herjinger, i sammenligning med hva stormen har gjort på vestlandet var dette for en flau bris å regne. Det er vått i lufta og vått i sporet, klisterføre. Jeg nekter, og smører heller med lilla swix (mangler rødt).

Det har uansett ikke mye å si hva jeg har smørt med, skisporene (hvis de finnes) er dekket av bøss. Dagmar vet å sette spor etter seg, selv her på østlandet. Det går likevel greit fremover, Sørsetra dukker frem fra tåken. Skistua er åpen, men jeg fortsetter ufortrødent videre på det råtne underlaget. 15 km til Løvlia, om Kleivstua. Det er 15 km på trått føre med mye bøss og skrot i løypene. Noe sier meg at det hadde vært lurt å stoppe på Sørsetra, tatt hintet. Jeg gjør ikke det, jeg fortsetter. Staheten seirer.

Sørsetra hyllet inn i tåke.

Ved Kleivstua passerer jeg andre i sporene, til fots. De skuler rart på meg der jeg skøyter opp bakkene i lysløypa. Ikke så rart kanskje, jeg har heller ikke møtt noen andre på ski hittil. Fra Kleivstua blir det markant tyngre og jeg bruker et hav av tid på å komme meg til Løvlia. Enkelte løyper er det førefall i. Jeg teller metere i stedet for kilometere. Magen min er misfornøyd og har uttrykt sin misnøye lenge før Løvlia endelig dukker fram under den grå presenningen. Det er små regndråper i luften.

Serveringen på Løvlia er egentlig stengt, men bestyreren på skistua er snill nok til å la meg få kjøpe meg en kanelbolle og noe å drikke. Ute mørkner det. Ikke mange som har latt seg friste til å ta en skitur på denne dagen, det har bare vært 10-12 besøkende på skistua. På vei opp mot Oppkuven er det helt mørkt, men her har det blitt kjørt opp spor. Det er befriende fritt for bøss i sporet.

Flere felte grantrær over skisporene mellom Kleivstua og Løvlia.

Gleden varer dog ikke lenge, for Kong Vinter har tydeligvis benyttet Dagmar til å reise bort med på ferie. Av alle steder på turen, så er det på den høyestliggende delen at det regner mest. Styrtregn er ikke det jeg mener hører vinteren til. Før sporene vender nesen nedover igjen er jeg nesten gjennomvåt.

For ikke å bli for kald er det bare en ting å gjøre, sette fart på beina. Tror ikke jeg har skøytet så fort ned fra Oppkuven før. Og godt var det, jeg holder varmen og rekker akkurat bussen ned igjen til Røa. På bussen er det godt å kunne skifte til tørre klær. Jeg er nede i våren igjen, som til tider holder på å invadere marka.

I kategorien lite gjennomtenkt layout...

I onsdagens (21.12) papirutgave av Dagbladet kunne man lese følgende på forsiden:


Ikke helt heldig med valg av forsidenyheter og layout på siden vil jeg si.

Snøtomt i sentrum, men nesten drømmeforhold i Marka

På tross av et nesten snøtomt Oslo sentrum
er det nesten drømmeforhold lengre opp i Marka.
Her fra Oppkuven.

Sesongens første skitur og en lærer aldri

Så kom endelig vinteren til Oslo, og det var ikke til å skjule at spenningen var stor når det gjaldt skiforholdene i marka. Likevel, en forventer ikke gode skiforhold over natten. Men etter å ha vasset i snø i Lillomarka under en formørket måne lørdag så var det rimelig månelyst hva jeg skulle gjøre denne søndagen. Mange skiløpere hadde passert meg og jeg kunne kjenne det krible i føttene etter å spenne på meg skiene og suse avgårde.

Fra krysset i Kjagdalen. Litt sliten etter alle bakkene opp fra Sørkedalen.

Som åsted for sesongens første skitur valgte jeg å starte fra Pipenhus i Sørkedalen, hadde hørt om relativt gode forhold der. Så er det jo alltid fint å starte første tur med en real motbakke. Ordet var tydelig ute, for det var mange som spente på seg skiene der sporene starter. Ikke uten grunn, for forholdene var utrolig bra.

Skisporene øst for Heggelivannene sett fra skienes synsvinkel.

Foran meg lå motbakkene opp mot Oppkuven og ski hadde jeg ikke hatt på beina siden april. Et godt tegn på å ta det rolig i starten på den første turen, men neida, jeg lærer aldri. Å kjenne skiene under føttene og suse avgårde føltes så godt at jeg bare måtte gå på litt (ikke at jeg går så fort uansett). Så sto jeg da i krysset ved Kjagdalen og peste litt, fortsatt et stykke å gå.

Gode spor var kjørt opp og jeg lot skiene føre meg til der sporene vanligvis går ned på Heggelivann nedenfor Heggeliseter. Der stoppet jeg og speidet over vannet, snøfnugg seilte ned fra himmelen. Etter en kort pause hvor jeg foret meg selv med litt varm te og en sjokolademuffin, samt skiene med litt ny smøring, satte jeg kursen nedover igjen til Sørkedalen.

Heggeliseter. For tidlig til å gå over vannet ennå.

Og med det var sesongens første skitur unnagjort, måtte det bli mange av dem i løpet av sesongen. Alt er vel opp til Kong Vinter tenker jeg.

For en neve filmfestival

Med en titt på programmet for i år og en titt på programmet for ifjor, så ser en at noe er annerledes. Det er markant mindre filmer på programmet til Oslo Internasjonale Film Festival i år. Årsaken er at Oslo Kino har trukket seg fra samarbeidet. Men som Montages skriver, så er dette kanskje mer en mulighet for film festivalen enn en hindring. Tiden vil vise.

En ting som ikke skifter, er at blikket mitt som regel rettes mot Asia når jeg velger filmer. Det sto hele åtte japanske filmer på programmet i år, og jeg fikk med meg sju av dem.

Arrietta.

Jeg står gjerne litt på tærne når det kommer nye filmer fra Studio Ghibli, og Arrietta av Hiromasa Yonebayashi var intet unntak. Filmen er basert på Lånerne av Mary Norton. Hvor Ghibli henter magien fra vet jeg ikke, men jeg blir revet med inn i deres fantastiske verdener omtrent hver eneste gang.

Så skal en ikke glemme at det finnes flere som driver med animasjonsfilmer i Japan enn Ghibli, et annet høydepunkt på festivalen ble Colorful av Keiichi Hara. Spesielt heldig på animasjonsfronten var ikke The Prodigies av Antoine Charreyron, 3D eller ikke 3D. Hvordan de har klart å bruke hele 9 år på denne filmen er et stort spørsmålstegn.

Sion Sono har blitt en gjenganger på filmfestivaler i det siste og her ble han frontet med to filmer, jeg fikk med meg begge. I Himizu skrev han inn ettervirkningene av Tohokuskjelvet og den påfølgende tsunamien inn i et ellers ferdigskrevet originalmanus. Det satte en fin 'edge' på filmen, som likevel ble litt for retningsløs i lengden. En god del bedre var Guilty Of Romance, den tredje filmen i hans trilogi om hat og den klart beste av de tre. De to andre er Love Exposure og Cold Fish.

Guillermo Del Toro har startet en bølge med skrekk-filmer fra Spania, tenk The Orphanage og så videre, neste ut i rekken er Julia's Eyes av Guillem Morales. En ok film som har sine øyeblikk.

Béla Tarr sine filmer er definitivt en 'acquired taste'. Han legger seg på lange tagninger som Theo Angelopolous, Andrei Tarkovsky og Carlos Reygadas. Filmene hans har alltid vært filmer som har satt sine preg på meg i etterkant, de smyger seg sakte (de går jo sakte for seg) men sikkert inn på deg underveis. Så også med The Turin Horse. Og musikken er nydelig, nok en likhet med Angelopolous.

The Turin Horse.

Smuggler av Katsuhito Ishii startet festivalen for min del og tross en interessant leiemorder kalt Vertebrae og enkelte stilige scener ble det ikke det helt store. Shinya Tsukamoto har tidligere gitt oss særheter som Tetsu The Iron Man og egenartete A Snake Of June, med Kotoko traff han ikke helt. Med noe som føltes meget amatørmessig i starten klarte aldri filmen å hevde seg nevneverdig.

For å nevne særheter så kommer man ikke bort ifra Arirang av Ki-Duk Kim. Hva får man hvis man tar en kompromissløs regissør som har begynt å tvile på seg selv etter en nesten-ulykke på settet, flytter til en kald hytte i et utkantstrøk for så å lage en dokumentar med seg selv som objektiv? Nevnte film, og et interessant resultat.

Colorful.

Et hyggelig møte med parkene i Tokyo ble det i Tokyo Park av Shinji Aoyama, en lettere til sinns versjon av Blow Up. Fornøyelig og litt forunderlig.

Smuggler (Katsuhito Ishii) Kotoko (Shinya Tsukamoto) Arrietta (Hiromasa Yonebayashi) Julia's Eyes (Guillem Morales) The Turin Horse (Béla Tarr) Arirang (Ki-Duk Kim) Guilty Of Romance (Sion Sono) Himizu (Sion Sono) Tokyo Park (Shinji Aoyama) The Prodigies (Antoine Charreyron) Colorful (Keiichi Hara)

Camino de Tarjei i bilder

Så har jeg endelig fått lagt ut bildene fra Caminoen, i alle fall mitt utvalg av bildene. En jobb som har brakt tilbake utrolig mange minner. Med meg i sekken hadde jeg over 3500 bilder, et godt utvalg å velge ifra med andre ord. Første del av jobben er ganske så enkel, nemlig å fjerne de bildene du ikke vil samle på. Det vil i første omgang si alle de dårlige bildene, det være seg ute av fokus, for mørke eller beint ut dårlige. Så starter den virkelige jobben, finne de gode bildene.

Vandring i det gryende lyset utenfor Bercianos del Real Camino.

Så i de siste par ukene etter at jeg kom hjem fra Caminoen har jeg tilbragt med å se på bildene fra turen, en virtuell Camino hjemme. Utrolig mange minner som strømmer på. Og det gjør ikke jobben lettere, et bilde bringer fram et minne og man ønsker ikke å slette det minnet hvis det er godt minne. Og jeg sitter jo igjen med et hav av gode minner. Man sier at forfattere må lære seg å ta livet av karakterene sine, 'kill your darlings' som dem sier, det passer godt også til denne jobben. Jeg vet ikke helt om jeg har lykkes, jeg kunne (og burde) nok ha innskrenket utvalget en del. Bildene finner du her: https://photos.app.goo.gl/pzAcUoukrzQOjOjC2 NB: Siden det opprinnelig ble lenket til her eksisterer ikke lengre, lenken er oppdatert til å gå til ett bildegalleri i Google Photos. Buen imagen camino!

Kjentmannsmerket: Abboråsen - Åbboråsen 547 og Øskjevallsbrenna 538

Tåken ligger tykt over Steinsfjorden, omtrent som om den ønsker å skjule den fra oss. Det har omtrent vært tåke over Oslo hver dag siden jeg kom tilbake fra Spania og denne dagen er intet unntak. Oppover Krokleiva forsvinner jeg for en kort stund inn i tåkehavet.

Et tåkehav utenfor Kongens Utsikt.

Ikke langt unna Kongens Utsikt ligger det en topp som heter Abboråsen, nesten som en burde ha med seg fiskestangen på 'topptur'. Navnet har åsen fått av et lite tjern som ligger i nærheten av åsen, Abbortjern. På side 19 i kjentmannsheftet har jeg lest at det står en post på toppen av åsen.

Abboråsen - Åbboråsen 547.

Siden det er tåkete og sjansen for god utsikt ikke er veldig stor passer det godt med en tur til Kongens Utsikt først. Forventer å se en grå vegg, men tåken har synket og foran meg ligger et hav av skyer. Ringerike med sine fjorder er dekket av tåkehavet, bare noen topper i horisonten stikker opp av skyene. Even better than the real thing sier jeg, dette var tøft. Hadde man bare kunne gå på skyene.

Øskjevallsbrenna 538.

Det er virkelig antydninger til sol når jeg klarer å ta øynene fra tåkehavet og bevege meg mot åsen som er første mål for dagens vandring i Krokskogen. Det har vært kuldegrader her, for det er tæle i bakken og over myrene. Jeg kan gå rett over myrene omtrent uten å synke nedi. Bare snøen mangler. Selv uten tåke er det ikke noen utsikt fra toppen der posten står, men ved å gå litt sørvest for åbbortoppen så kan man se utover skogen og tåkehavet bortenfor.

Krokskogen lå under tåkens tegn, her sigende gjennom skogen nedenfor Øskjevallsbrenna.

På toppen av Øskjevallsbrenna sto det et trigonometrisk tårn, slik kunne man stå og speide utover Krokskogen. Etter å ha gått ned fra Abboråsen og inn i tåken igjen har jeg beveget meg langs veien i retning neste post. Når jeg kommer til tårnet, ligger restene av det på bakken. Som det har gjort siden sensommeren for to år siden, blir lite utsikt for meg fra der toppen står. Bedre blir det i sørsiden av åsen. I retning Oslo ligger skyene lavt, eneste jeg kan se herfra er toppene av tårnene på Tryvann som stikker opp av skyhavet.

Bruløkka, tåke og stillhet.

Vandrende langs tåken som siger langs grusveien i retning Kleivstua går turen mot slutten. Tåken har omslynget meg og kanskje har den gjort meg tåkete i hodet og, jeg føler meg ganske så sigen når jeg sitter på bussen på vei tilbake Oslo.

Bilder fra Caminoen (part 2)

Andre del i serie med utvalgte bilder fra Caminoen.

Dag 21: Leon.
Katedralen i Leon.

Dag 22: Leon - Villar de Mazarife.
De gule pilene viser vei på Caminoen. Her fra veien på ruten til Villar de Mazarife.

Dag 23: Villar de Mazarife - Astorga.
Broen over Orbigo i byen Hospital de Orbigo. Broen er 204 meter lang med tyve portaler og heter Paso Honroso.

Dag 24: Astorga - Rabanal del Camino.
Cowboy Bar i El Ganso. El Ganso er en nesten fraflyttet liten landsby i fjellene Montes de Leon, men innehar likevel to barer.

Dag 25: Rabanal del Camino - El Acebo.
Cruz de Ferro. På pilegrimsferden er det vanlig at man tar med seg en stein hjemmefra og legger den fra seg ved dette korset i fjellene. Det symboliserer at man legger en byrde ifra seg.

Dag 26: El Acebo - Ponferrada.
El Castillo de los Templarios. Tempelriddernes slott i Ponferrada.

Dag 27: Ponferrada.
Ponferrada. Gjennom byen renner elven Sil. Tempelriddernes slott øverst til høyre.

Dag 28: Ponferrada - Villafranca del Bierzo.
Herberget Ave Fenix i Villafranca del Bierzo. Et veldig egenartet herberge hvor vi hadde et meget hyggelig opphold i. Spiste middag på herberget, ved bordet var vi tolv personer, hvorav det var hele åtte forskjellige nasjonaliteter.

Dag 29: Villafranca del Bierzo - Vega de Valcarce.
Utsikt ned mot Vega de Valcarce og Valcarce-dalen fra ruinene av Sarasener-borgen som lå ovenfor landsbyen.

Dag 30: Vega de Valcarce - O Cebreiro.
Det bærer oppover mot O Cebreiro og for en utsikt og natur.

Dag 31: O Cebreiro - Triacastela.
Om morgenen kom det første dårlige været på over en måned, tåke og lett yr. Ved Hospital lettet været litt og man fikk noen flott glimt gjennom skylaget.

Dag 32: Triacastela - Sarria.
Utsikt mot en åker gjennom et møllerhus i Galicia. En vakker dag på Caminoen.

Dag 33: Sarria - Portomarin.
Soloppgang rett før Vilei etter å ha gått fra Sarria i morgentimene. Et tynt lag med dis snek seg gjennom dalen og skapte en nydelig morgen.

Dag 34: Portomarin - Palas del Rei.
Solnedgang over Palas del Rei, himmelen er farget mørkelilla.

Dag 35: Palas del Rei - Ribadiso de Baixo.
Typisk lite hus for tørking av mais som vi så mange av i Galicia.

Dag 36: Ribadiso de Baixo - Arca O Pino.
Arzua spredt utover åsryggen med ruvende skyver på himmelen.

Dag 37: Arca O Pina - Santiago de Compostela.
Solen stikker endelig hodet fram fra skyene rett ved flyplassen til Santiago de Compostela på vår siste dag på Caminoen og fram til målet.

Santiago de Compostela.
Fra pilegrimsmessen dagen etter å ha ankommet Santiago de Compostela.

Dag 38: Cee - Finisterre.
Lyset bryter gjennom skyene ved verdens ende.

Barcelona.
Jan på stranden i Barcelonetta om kvelden.

Bilder fra Caminoen (part 1)

Det har tatt sin tid å gå igjennom alle bildene fra Caminoen, totalt ble det over 3500 bilder med tilbake. Som ventet ble resultatet alt mellom himmel og jord, veldig varierende. Mange bilder som jeg er ekstremt godt fornøyd med, mange dårlige bilder som gikk rett i papirkurven, mange ok. Og en god del bilder som jeg hadde store forhåpninger til, men som viste seg å ikke være så gode likevel. Som forventet med andre ord. En egen side med utvalgte bilder er på vei, inntil videre kos dere med følgende utvalg.

Dag 1: Saint Jean-Pied-de-Port - Roncesvalles.
Første dagen på Caminoen og det var en rimelig spent pilegrim som satte ut fra Saint Jean-Pied-de-Port. Etter sigende skulle dette være den fineste etappen på hele turen, men været viste seg fra sin lunefulle side og mesteparten av turen gikk i tåke med kraftig vind og regn. Men likte det, gjorde jeg. Her på veien rett før Orisson.

Dag 2: Roncesvalles - Larrasoana.
Kanskje den fineste dagen på hele Caminoen, med nydelig vær som skulle vare til langt uti oktober. Fantastisk tur gjennom koselige spanske landsbyer, gjennom grønne daler, åkre og skogsområder og opp og ned over flotte åser.

Dag 3: Larrasoana - Pamplona.
Tredje dagen og jeg befant meg i Pamplona hvor oksene løpser vilt i gatene. Her utsikt fra borgen i gamlebyen om kvelden.

Dag 4: Pamplona - Puente La Reina.
Alto Del Perdon, en av de kjente stedene man har lest om og nå var jeg der. Her står det et kunstverk som symboliserer pilegrimmer gjennom tidene.

Dag 5: Puente La Reina - Ayegui.
Flott himmel over Ayegui rett nedenfor vin-fontenen utenfor Bodegas Irache. Vi ble en gjeng som samlet oss utenfor vin-fontenen for litt gratis vin og hyggelig samvær. Mørke skyer i horisonten.

Dag 6: Ayegui - Torres Del Rio.
Nysgjerrigheten min tar overhånd og jeg bare måtte ta turen opp til borgen som lå over Villamayor De Monjardin. En nydelig utsikt ble belønningen (og en flått som jeg måtte fjerne senere). Her ser jeg tilbake i retningen jeg kom ifra.

Dag 7: Torres Del Rio - Logrono.
Fra kuppelen inne i katedralen i Logrono.

Dag 8: Logrono - Najera.
Etter å ha gått ut ifra Logrono i morgentimene kom jeg til dette nydelige park- og vann-området. I trærne over meg pilte det ekorn frem og tilbake.

Dag 9: Najera - Azofra.
Ved korset ovenfor Najera i morgentimene. Kortere dag for meg så jeg tok turen opp til korset som ligger ovenfor byen og nøt soloppgangen med utsikt over byen.

Dag 10: Azofra - Granon.
Caminoen går ofte over øde og forblåste strekninger mellom åkre og kulturlandskap. Som her mellom Ciruena og Santo Domingo de la Calzada.

Dag 11: Granon - Tosantos.
Belorado sett fra ruinene av en borg som lå på en ås over byen, jeg kunne som sagt ikke motstå fristelsen til å ta turen opp dit.

Dag 12: Tosantos - Ages.
Ermita de San Felices i morgentimene. Jeg er på vei fra Tosantos til Ages. Kort tid etterpå bar de opp over den flotte fjellovergangen mellom Villafranca - Montes de Oca og San Juan de Ortega.

Dag 13: Ages - Burgos.
Katedralen i Burgos. Vi tok turen opp til et utkikkspunkt i byen på kvelden. Nedenfor ble katedralen lyst opp for oss, foran oss på veien ligger mesetaen og venter.

Dag 14: Burgos - Hontanas.
Mesetaen. Fryktet av mange, øde og kjedelig. Men jeg likte den. Bare meg, alene og den øde mesetaen. Her fra veien opp fra Rabe de las Calzadas.

Dag 15: Hontanas - Boadilla del Camino.
Ruinene over Castrojeriz. Unødvendig å si at jeg måtte ta turen opp dit også.

Dag 16: Boadilla del Camino - Carrion de los Condes.
Om morgenen etter å ha gått ut ifra Boadilla del Camino gikk jeg ved siden av en serie med vannkanaler på vei mot Fromista. Flott med vann.

Dag 17: Carrion de los Condes - Terradillos de los Templarios.
Jon på vei om morgenen ut ifra Carrion de Los Condes. Vi gikk nå på en strekning på 15km uten noe som helst, bare veien som strekte seg endeløst bortover.

Dag 18: Terradillos de los Templarios - Bercianos del Real Camino.
Restene av kirken i Bercianos del Real Camino, bare porten sto igjen.

Dag 19: Bercianos del Real Camino - Mansilla de las Mulas.
Et lite fuglereservat midt i ødemarken utenfor Bercianos. Her sitter jeg inne i et lite fugleobservatorie om morgenen og speider utover vannet.

Dag 20: Mansilla de las Mulas - Leon.
Glassmaleri fra katedralen i Leon. Katedralen inneholder et hav av vakre glassmalerier.