The Skining

Det var som å komme inn på Hotel Overlook, du vet, det hotellet Jack Nicholson får jobb som caretaker for i The Shining. Bare at vi ikke var der i ly av å jobbe som caretakere og hotellet slett ikke var ondskapens hotell. På tur med jobben og vi fikk tatt oss en skitur i løypene rundt Hafjell. Birkentesten og greier.

Hornsjø Høyfjellshotell (bildet er kopiert fra hjemmesidene til hotellet, som du finner her, og manipulert litt).

Stoppet halvveis på Hornsjø Høyfjellshotell og det ga oss følelsen av å stige inn på Hotel Overlook. Få folk når vi var der og i skikkelig 70-talls stil. Manglet bare å se et par med unge tvillinger som ser på deg i gangene og eldgamle bilder på veggene hvor man tydelig kan se kafévertene, som akkurat har servert oss vaffler og te, i. Utsikten fra kaféen er uansett flott og vafflene smakte godt. Så vi hadde nok et hyggeligere opphold på vårt hotell enn det Jack hadde på sitt.

En hard økt og tilbake på hytta ventet det en kald pils i en varm badstu. Godt og fortjent. 'Here's Johnny' var det ingen som hørte.

Stemningsbilde fra kvelden i Hafjell.

Gjøvik - Oslo på ski....nesten

Dette er litt galskap tenker jeg der jeg står i mørket i Hunndalen. Jeg og min fetter, Kjetil, har tatt nattoget til Gjøvik og så taxi opp til Hunndalen, startpunktet for løypen som går sammenhengende ned til Grua og Oslo. Lysene fra taxien forsvinner i mørket og vi står alene igjen med 140 kilometer mellom oss og målet. Langt med andre ord, og en god del lengre enn det lengste jeg har gått på ski hittil og (den turen kan leses om her).

Kjetil hviler ut på toget til Gjøvik før turen.

En kollega på jobben gikk denne turen ifjor. Noe som gjorde meg imponert, men som også gjorde meg nysgjerrig på om jeg kunne klare det samme. Og nå står jeg her, sekken pakket med det jeg tror trenger for å kunne gjennomføre denne kraftprøven. På en så lang tur som dette er det viktig å opprettholde energi-inntaket, så da er planen å spise og drikke ofte. Med meg i sekken har jeg pizza, brownies, energibars, energi gel, energidrikk og vann.

Første skilt på turen, Gjøvik-Oslo. 8 kilometer til Osbakken. Det høres bedre ut enn 140 kilometer til Oslo.

Temperaturen er fin, 8 minus, ikke for kaldt. Ikke en sky på himmelen, med en flott måne og mange stjerner som lyser opp for oss. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er ganske spent, vi har mange timer på ski foran oss, som nok vil inneholde sine oppturer og sine nedturer.

Ved Lauhøgda begynner det å lysne.

Klokken 02:30 har vi spent på oss skiene, ser på skiltet som markerer 8 kilometer til Osbakken (på en lang tur som dette er det viktig å fokusere på delmålene og ikke hvor langt det er igjen totalt) og setter i vei. Det er bare en liten detalj som jeg ikke har fortalt om til nå og det er at det ikke er kjørt opp spor. Bare spor i natten fra en ensom vandrer som har gått før oss. En tung start på turen blir det. Flott er det uansett. Hodelyktene trenger vi nesten ikke, månen lyser vakkert opp landskapet samtidig som det gir en trollsk ro over skogen. Av og til ser vi oss tilbake og får et glimt av lysene fra Gjøvik.

Solen står opp over heiene bak Eina. Vi er ved Solvoll og nyter de første solstrålene for dagen.

Et lite tegn på hva som skal komme får vi på Osbakken, vi har bare gått 8 kilometer og det på en og en halv time. Et stykke etter skjema kan man si, og det ganske tidlig. Ved Osbakken er det derimot oppkjørte spor videre, men ikke nypreparerte og det er trått føre.

Frokost inntas i sporet bortenfor idrettsplassen ved Solvoll. Litt småkjølig.

Over Lauhøgda begynner det så smått å lysne. Det er en fordel med å starte på et ellers så ugudelig tidspunkt, man får med seg soloppgangen. Ned mot Solvoll, som ikke gjør skam på navnet, begynner de første solstrålene å skinne over hodene våre. Når vi stopper for å innta 'frokost' (eller en lengre matpause med andre ord) etter å ha passert idrettsplassen, stiger solen opp over åsene bak Eina og vi får en vakker soloppgang. Det føles godt å se solen igjen, jeg står og hutrer litt. At vi nok burde ha vært lengre sør på dette tidspunktet, glemmer jeg fort i øyeblikket.

Vi passerer Stormyrene på vår ferd sørover før den siste biten opp mot Glåmhaugen.

At det ikke går så fort glemmer jeg også når vi går over Glåmhaugen, det er påskestemning og flott terreng. En flott del av turen. På vei ned kommer vi til en liten hytte med det klingende navnet Kjerringfred, vi har også fått gått i fred. Når vi er på vei ned mot Åstjern møter vi for første gang andre folk i sporet. Og vi får for første gang skikkelig preparerte løyper, og det først etter 5 mil. Kjetil er tydelig lei av å gå uten å ha noe som helst feste eller glid. Vi er nå en mil fra Lygna, som igjen er en mil fra halvveis på turen (noe som man ikke bør tenke på).

Utsikt fra løypene på vei opp mot Glåmhaugen. Turen over denne toppen var det fineste partiet på turen.

Vi ankommer Lygna omtrent 13:15, det er milevis unna skjema og Kjetil har tatt en beslutning. Med vårt fart for øyeblikket, som jo ligger på kanskje 5 km i timen, kan vi ikke regne med å være fremme før langt på natt. I motsetning til Kjetil har jeg hatt grei glid og godt feste, noe som har resultert i at jeg jevnt og trutt har gått fra han hele tiden. Han gir seg mens leken er god som dem sier. Oppgitt slår han ut med armene og sier at han aldri har gått på verre ski. Så er det ikke hans egne ski heller, et par han har måtte låne for å gå turen. De skulle være helt nypreparterte, men mye har tydet på at den jobben ikke har blitt ferdigstilt.

Så det blir til at jeg fortsetter videre alene fra Lygna, da har jeg 8 mil igjen å gå. Med meg i sekken har jeg nå litt dårlig samvittighet, er det egoismen som rår?

Et tre med en hatt av snø på Lysingmyrene før Åstjern.

Fire timer senere ankommer jeg Grua, ved å gå alene har jeg satt opp farten og holdt et jevnt tempo på en mil i timen. En fart som er mer enn fin nok når man skal gå så langt. Samtidig er jeg sikker på at hvis fetteren min hadde hatt samme ski (glid og feste) som meg hadde han ikke hatt noe problem med å holde følge. Flotte løyper, men litt kjedeligere terreng enn tidligere. Den flotte utsikten utover Lunner fra Lia etter de bratte bakkene ned og opp etter Randsberget er det jeg husker best fra denne delen av turen. Klokken er nå 17:45 og det er ikke lenge til at det begynner å mørkne.

Fire mil igjen og det i kjent terreng, Nordmarka ligger foran meg. Tror jeg. For når jeg kommer ned til Grua har jeg vondt i håndleddet på venstre hånden. Mest sannsynlig en belastningsskade av et eller annet slag. De bratte bakkene ned fra Langvatnet med skarpt føre og vondt underlag har nok vært utslagsgivende, før det var det greit.

Lysingmyrene. Fetter venter på fetter som tar bilde av tre med hatt av snø.

Etter mange diskusjoner med meg selv må jeg bare innse at jeg må kaste inn håndkleet, så nært men likevel så fjernt som dem sier. Ekstra synd er det når jeg føler meg såpass pigg som det jeg gjør. På et heller mikroskopisk nivå føler jeg nå det hvordan det må føles å se toppen av Mount Everest og likevel måtte snu (ingen sammenligning forøvrig). Så litt deprimert setter jeg meg på toget ned fra Grua, jeg nådde ikke målet mitt, men samtidig vet jeg at det er den rette avgjørelsen. Det er fortsatt et stykke igjen, fire mil, og det begynner å mørkne. Sannsynligheten er stor for at skaden kan forverre seg. Og så skal en jo alltid ha i hodet at en skal gå for seg selv og ingen andre.

Så for å snu det til det positive, jeg gikk jo 10 mil, som er ny pers. Og det var fantastisk vær hele turen, påskestemning i løypene så fort solen steig opp og flott måneskinn før det. Ser en bort fra tiden og at en ikke nådde det som var sesongens mål så var det til syvende og sist en fin tur. Og jeg har gått fra Grua før, så en kan jo late som en fortsetter videre med å lese her. Til slutt må en si at det var en rar følelse å kjøre taxi gjennom Gjøvik i skidressen, mens folk utenfor sto i kø foran et gatekjøkken på vei hjem fra byen.

Flott utsikt over Lunner. Jeg nærmer meg Grua og stopper for en matbit mens jeg nyter utsikten.

Det er lenge siden jeg har lagt meg og sovnet før kl 22:00 på en lørdag.

(Til slutt så ble turen gjennomført, det kan det leses om her.)

Kjentmannsmerket: Enda Et Vannskille og Store Åbortjernet

Påsken er omtrent på sitt seineste i år, men det skulle man ikke tro i henhold til dagens vær. En kommer jo ikke nærmere påskevær enn det her. Perfekt utgangspunkt for en tur gjennom marka på ski. Bare gå i et jevnt og rolig tempo og nyte været og naturen. Og så ta et par kjentmannsposter da, det er et nytt år og et nytt hefte siden forrige tur. Eneste skår i gleden: jeg må tidlig opp. Jeg er ikke så veldig glad i å stå for tidlig opp, men det må man for å nå skibussen til Ringkollen.

Enda et vannskille.

Mellom Vesle Ugla og Auretjernet, som ligger littegrann øst for Øyangen, er det et vannskille mellom Oslo og Drammen. Dette hadde noen satt opp et skilt for å markere, nå har noen satt opp en kjentmannspost der. Det gamle skiltet eksisterer ikke lengre, men er byttet ut med et nytt. På den ene siden renner vannet til slutt ut i Drammensfjorden, på den andre siden renner vannet altså til slutt ut i Oslofjorden. Noe snøskille er det ikke snakk om. Selv om jeg følger vannet i retning Drammen etter å ha funnet posten, skal jeg til slutt renne med vannet i retning Oslo.

Ikke noe spor kjørt opp mellom Vambutjernet og ned til Store Åbortjern. Denne løypen blir ikke vedlikeholdt og jeg må kjøre opp mine egne spor langs de røde merkene.

Den lille terrengløypen nedenfor Spålsberget er en ganske så hyggelig trasé, og selv om jeg må opp noen seige bakker opp mot Øyangsrøysa så går det jevnt og trutt framover. Helt til jeg kommer til løypa jeg skal ta nedenfor Vambutjerna for å komme meg til neste post. Der er det ikke kjørt opp, så jeg må leke løypebas selv og det er tungt når man ikke har løypemaskin. På den motsatte siden så får en jo følelsen av å gå i uoppdaget terreng. Kronglete presser jeg meg vei gjennom snøen ned Kjerratstien mot mitt neste mål, Store Åbortjernet. Den står oppført som badepost i heftet, men det frister ikke så mye å bade nå (selv om det er flott vær og nesten varmt). Et idyllisk tjern virker det som, nå er det dekket av snø, bare avbrutt av mine spor.

Et lite dyr har krysset den urørte snøen over en myr jeg passerer, et lite sett med små føtter som er eneste spor før jeg bryter snøen med mine ski langs Kjerratstien.

Jeg lager et nytt sett med spor over vannet østover før jeg forsvinner inn i skogen igjen. Velger nedover mot Storflåtan fremfor å krangle meg oppover når jeg kommer til et stikryss, ved et skilt uten skispor. Det er deilig vær og jeg nyter hvert tak opp mot Spålen igjen. Snart glir jeg over vakre Sandbekkmana, et høydepunkt for hver tur en tar. Suser avgårde i rolig tempo.

Store Åbortjernet.

Ved Heikampen plukker jeg fram appelsinen fra sekken og nyter utsikten sammen med de saftige bitene, c-vitaminer fra frukt og sol. Det er virkelig en flott utsikt her oppe. Så går det litt for fort ned igjen og jeg må kapitulere to ganger i snøen, det er heftig ned fra Heikampen. Børster snøen av klærne og avlegger Finnerud et besøk.

Over Heikampen. Bratt opp og bratt ned. Belønningen får man halvveis.

En idyllisk tur nærmer seg slutten. I lysløypen mellom Frognerseteren og Ullevålseter møter jeg på en gammel kjenning i sporet, Vivi-Ann er ute med hundene sine og jeg er redd for å kjøre over den minste av dem. Vi slår følge ned til Sognsvann.

Flott utsikt over Oslofjorden og den vestlige delen av marka fra Heikampen.

Påsken kom til marka, den har tydeligvis ikke sett på kalenderen. En kan legge nok en skitur til samlingen av fine turer i marka, selv om jeg innimellom var sliten på tross av det rolige tempoet. Med det flotte været skal det mye til for at det blir en dårlig tur. Mine tanker går likevel til Japan og ofrene for jordskjelvet og tsunamien der.

Troll I Eske (06.03.11): The Way Back

Ikke lang tid etter at jeg satte meg ned i salen for å se månedens troll i eske kom jeg ut igjen. Det var ikke fordi jeg var misfornøyd med valget av film, men fordi jeg allerede hadde sett filmen. Den ble vist som hemmelig førpremiere i regi av Oslo Kino i slutten av forrige måned. Søndag, sein visning og lang film betyr seint ferdig og det var årsaken til at jeg forlot kinosalen, selv om jeg ikke ville hatt noe imot i å se filmen en gang til.

The Way Back.

Ut på (lang)tur. Filmen var The Way Back av Peter Weir som er basert på boken The Long Walk av Slawomir Rawicz (men egentlig ført i pennen av Ronald Downing). Basert på en sann historie som det heter, men det er visstnok bare delvis sant.

Dette er historien om en gruppe fanger fra et fengsel i Sibir som flykter og til slutt ender opp i India etter en marsj som tar dem gjennom Sovjetunionen, Mongolia, Kina og Tibet. For ikke å nevne Gobi-ørkenen og Himalaya. Med andre ord en lang reise gjennom variert landskap og natur anført av den polske offiseren Janusz i Jim Sturgess sin skikkelse. Med seg på reisen har han en amerikaner i Ed Harris sin skikkelse, Colin Farrell kleddd ut som russisk yrkeskriminell og ellers en brokete samling politiske fanger.

Det er også det man må forvente når man går og ser denne filmen, en lang tur. Det kan nok bli litt mye i lengden. Filmen klarer likevel å holde på interessen og jeg savnet faktisk mer fra ferden over Himalaya. En film for vandrere og natur-elskere, så har også National Geographic vært med å produsere filmen. Så for en bare finne seg i de sedvanlige klisjeene, de er likevel ikke så fremtredende.