Kjentmannsmerket: Dausjøberget og Barlindåsen 384

Dausjøberget er ikke et berg man lett får øye på, det er et lite uanselig berg som heller ikke har navnet sitt merket på kartet. Det ligger rett sør for Dausjøen i Maridalen og her har det blitt satt opp en kjentmannspost. I det fine været den siste dagen i april tok jeg turen opp på denne lille kollen som er geologisk interessant på grunn av forkastninger på toppen.

Dausjøberget.

Relativt uanselig altså, men også relativt hyggelig på toppen som det ikke tar langt tid å gå opp til. Litt utsikt over Maridalen og Maridalsvannet får man også.

Utsikt fra Dausjøberget. Fint, men godbiten kom senere.

Passerte denne hytten/uthuset ved Dausjøberget i tydelig forfall. Man ser flere slike hus eller hytter som ikke har blitt vedlikeholdt rundt om i landet.

Utsikten på Dausjøberget blir derimot ganske liten i forhold til neste post, som er Barlindåsen. Jeg går opp til åsen på stien som går opp fra nordsiden av åsen. Før jeg kom dit passerte jeg en huggorm på grusveien som går opp fra Sandermosen stasjon nedenfor åsen.

Barlindåsen 384.

Mot øst fra åsen ser man Lillomarka, dog er den utsikten mest viet skog. Den virkelige godbiten er derimot utsikten over Maridalsvannet, Oslo, og Oslofjorden bak der igjen. Når jeg står ved posten passerer Gjøvik-banen langs skinnene nedenfor meg.

Sandermosen stasjon skimtes gjennom trærne fra Barlindåsen.

Jeg slår meg ned ved et utsiktspunkt lengre syd på åsen og slapper av i solen med en bok og lunsj, før jeg må haste ned igjen til kveldens høydepunkt. Roger Waters fremfører The Wall Live på Telenor Arena, jeg gleder meg som en liten unge.

Utsikt fra Barlindåsen.

En tur til Finndalen, Påskeaften 2011

Påsken er på omtrent det seneste den kunne være i år og gradestokken har snudd opp ned på temperaturen, fra 20 minus til 20 pluss. Varmt i luften og deilig vær. Drømmepåske. Men hvor var snøen?

Det er lenge siden det har vært påskeskirenn på jordet på familiegården i Seljord, alt som er igjen av snø på jordet nå er en bitte liten flekk. Selv vår mest kjente milsluker hadde nok ikke brydd seg så mye om denne flekken. Skiturer har det imidlertidig alltid vært i påsken, men nå er skiene er lagt bort for sesongen.

Utsikt over Kivledalen og Seljordsvann. Det er flott utsikt fra Finndalen i Seljord. Mon tro om Seljordsormen holder øye med oss vandrere i fjellet.

Da er det godt at Seljord byr på mange flotte turopplevelser, en av dem er Finndalen på Skorve ovenfor bygda. Og selv om Telemark ikke innehar de høyeste toppene i landet gir stien klar beskjed om at det er fortsatt bratt der. Omtrent rett opp i lia går stien, belønningen får man underveis. Det blir finere og finere utsikt jo høyere opp man kommer, med utsikten ut over Seljordsvannet som den gjeveste.

Selve Finndalen er ikke stor, det er en liten dal man kommer opp til etter å ha gått opp alle de bratte stegene fra veien som bukter seg videre til Sundsbarm nedenfor en. Innerst i dalen ligger restene av en gammel seter, bare steinene av fundamentet ligger igjen til minne om gamle tider. Vakkert er det, og dalen har alltid for meg hatt et litt mystisk preg over seg. En liten bekk renner fredfylt igjennom dalen. Det er enkelte snøflekker her og der, men de er få og snøen er våt og råtten.

Vakre Finndalen.

Fra seteren kan man følge stien videre oppover og gå over Skorve til Gøysen, toppen av fjellet. Det er en lengre tur, men en fin og tøff tur som byr på utsikt til begge kanter. Jeg og min far legger denne påsken heller turen bort til kanten rett ved Finndalen og nyter en pause med flott utsikt ut over Telemark. Etterpå følger vi kammen bortover og ned til inngangen til Finndalen før vi setter kursen ned igjen.

Utsikt fra Finndalen, Påsken 2011. Ikke mye snø å se.

Lemenår sies det at det skal bli, og det var tydelig på vei opp. Når vi kjørte opp så vi flere døde lemen på veien. Og med det kommer også slangene frem? På vei ned gikk vi forbi tre huggormer. To av dem så nærme at vi så dem ikke før vi hørte den ene hvese imot oss. Den tredje buktet seg oppover det lille berget vi gikk på.

To huggormer ligger og soler seg på fjellet. Så dem ikke før vi hørte dem hvese i det vi gikk forbi.

Vi buktet oss nedover og kom ned til bilen godt fornøyd med turen. Ingen skitur denne påsken, men en fin tur i nydelig vær. Nå venter påskelammet på oss. Mangelen på snø setter ikke en stopper for alle tradisjonene.

Snapshots gjennom Nordmarka, Påsken 2011 (del 2)

Store Gørja. Nå er det slutt på servering på Gørjahytta for sesongen og jeg må vente til neste år igjen for å smake på markas beste vaffler igjen. For å komme ut på isen må en hoppe, det anbefales ikke.

Det lille uthuset til Gørjahytta ved sporet. Mang en gang har mine ski og staver lent seg mot veggen der.

Helgeren. Isen er på vei bort fra dette store bassenget i markas rike. På andre siden av vannet kan man skimte Storhaugen og Barlindhøgda, som jeg gikk over i en flott tur i fjor.

Myrtjernet. Langsmed dette vannet går en de hyggeligste skiløypene i marka.

Utsikt fra Haklomiddagskollen. Klatret opp gjennom villniss, råtten og våt snø, og tett skog. På toppen flott utsikt over marka. Nøt det fine været, utsikten og den medbragte lunsjen på toppen mens jeg kikket ned på syklistene som kommer til og fra Kikutstua nedenfor.

Østre Fyllingen. Fire dager etter at jeg passerte skiltet ved siden av vannet har ytterligere enda mer is smeltet og blitt borte. Skisporene ligger fortsatt tydelig igjen på isen til minne om gamle turer. Jeg minnes godt en iskald tur over vannet tidligere i år, nå er det varmt i luften og langt fra så kaldt.

Utsikt mot Kikuttoppen og Haklomiddagskollen. Et tilbakeblikk på besøkte steder i marka ved veien ned mot Sørkedalen.

Blankvannsbråten. En grevling pilte over stien foran meg på vei ned til gården og veien. Ville ikke risikere et møte med kjevene til dette dyret og gikk en liten omvei utenom steinen den gjemte seg under.

Tømmerhogst på veien nedenfor Ullevålseter ved Aurtjernet. Passerer gjennom en allé av tømmerhogst, bare at her ligger trærne hogget og stablet langs sidene. Skilter med advarsel om rasfare blafrer lett i den lille vinden.

Sognsvann. Ved turens ende etter noen mil gjennom marka. Det yrer av folk til stor kontrast til stillheten som rådde lengre opp i marka.

Snapshots gjennom Nordmarka, Påsken 2011 (del 1)

Hakadal stasjon. Her starter turen etter å ha tatt toget fra Kjelsås stasjon. Skyer i morgentimene som nå har måtte vike for klar himmel og flott vær.

En bro over togsporene ut fra Hakadal stasjon. Stien fra stasjonen går langs togsporet fram til denne broen der vi tar av på veien som går over broen.

Inngangen til marka, Hakadal. Opp en allé med trær på hver sin side av veien og så er man i Nordmarka. Jorder på hver sin side.

Jorde i landlige omgivelser.

Tømmerhogst langs veien. Det har vært mye tømmerhogst i marka i løpet av vinteren. Noe som har ført til at enkelte ganger har man måtte tatt av skiene og fortsatt til fots (det er nok av løyper uansett). Det lukter godt av tømmeret.

Stormyra. Jeg har tatt en del bilder av denne myra og tar gjerne et til. Her har jeg som oftest passert på sykkelen.

Stormyra. Byr på nok et bilde fra denne myra som nå har tittet fram fra snøen igjen.

Skilt for merking av skiløypen som går nedenfor Langvannet. Bringer fram minner om de fine skiturene i vinter, men jeg gikk aldri denne løypen.

Elvannet. En ser restene av skisporene over vannet på isen. Fortsatt mye is. Må nok regne med å få et bad ved å gå på den nå.

Oset sør i Elvannet. Veien går over oset mellom Elvannet og Langvannet.

Påske, og snart vår i marka

Med skiene lagt bort for i år var det beina som sto for transporten fra Sørkedalen Skole til Hammeren denne flotte lørdagen i april og starten på påsken. Det er fortsatt snø i marka, så det er fortsatt muligheter for å gå på ski, men de er færre og forholdene er dårlige.

Preppemaskinen står og venter på å få gjøre sin siste tjeneste denne sesongen. Fortsatt er det skimuligheter i marka, men de minsker for hver dag som går. Her fra sporet nedenfor Sakariashytta, sporet så ikke så verst ut.

På isen som fortsatt ligger på Østre Fyllingen kan man tydelig se restene av skisporene som gikk over vannet. Om ikke lenge forsvinner også disse sporene med resten av isen.

Det er fortsatt mye is på Bjørnsjøen, men den er på retrett. Satt ute på en holme i nordøst-siden av vannet og nøt været, med is rundt på alle kanter.

Se opp for skiløpere.
Skilt på veien ned mot Rottungen, skisporene som krysser veien er nå omtrent helt borte og faren er nok over for denne sesongen.

Et siste åndedrag

Vinteren og skisesongen er helt på hell. Etter Gjøvik til Grua turen hadde jeg tenkt å si meg fornøyd med årets sesong, da hadde jeg gått nesten 40 turer og tilbakelagt godt over 100 mil på ski. Turen på Hafjell ble dermed som en bonus å regne. Jeg kjente likevel et sug for å ta en siste tur, et siste åndedrag på ski.

Skansebakken. Vått føre. Mindre bøss i starten, men det ble det ikke manko av i resten av turen.

Valgmulighetene har derimot synket i takt med at temperaturen har steget. Det er førefall flere steder og det er mest vått og mye bøss i sporene der det er mulig å gå. Fra Skansebakken og til Søndre Heggelivann skulle det imidlertid være nypreparert igår ifølge Skiforeningen.

Påbegynnende førefall lengre opp mot Storebekkhytta, før det hadde det vært enkelte steder med bar vei.

Så da var det bare å sette seg på buss og bane i retning Sørkedalen, vel vitende om at det ser litt rart ut å stå der med ski når det er bart ute og folk omtrent står i sommertøyet rundt en. Ved Skansebakken blir det derimot klart at jeg ikke er alene om å nyte de siste restene av skisesongen, det er forholdsvis mange biler på parkeringsplassen.

Isen brytes opp langs kanten på Søndre Heggelivann. Man kunne høre isen smelte og knakingen fra isen.

Som ventet er det ikke det beste føret som møter meg, våt snø og mye bøss og skit i sporene. Det er bare å kline på med klister og se fram til å komme hjem med en egen fauna under skia når man er tilbake. Enkelte steder er sporene redusert til bare en tynn stripe langs kanten av veien, en skal ikke se bort ifra at stripen er borte når jeg er på vei ned igjen. Andre steder er det førefall med vann som dekker halve traséen. Og nok en gang, botanikere kunne hatt en field-day i sporet.

Det er fortsatt is på Søndre Heggelivann, snø er det derimot ikke noe igjen av på vannet. Flott vær og deilig å sitte i solen og nyte lunsj ved siden av vannet.

Likevel så er det deilig å være ute og slite seg oppover bakkene (det er jo bare oppover fra Sørkedalen) mot Søndre Heggelivann i det nydelige været. Ved Søndre Heggelivann er det bare å finne seg en plass i solen og nyte været. Det er fortsatt is på vannet, men føler meg kanskje ikke helt trygg på om det fortsatt er sikkert å gå på det. Det ser likevel slik ut, for i løpet av den tiden jeg satt ved vannet så passerte det to personer som gjorde akkurat det, gikk på vannet. Kjenner meg likevel ikke helt overbevist.

Gråsæterhytta.

Jeg hører det drypper fra isen som brytes opp og smeltes i kanten på vannet, det er vår i luften. Det merkes også på bekkene, som det renner godt i.

Nesten nede ved Skansebakken har vannet gått over sporene. Når jeg kommer ned er det en skiløper som hadde fått seg en liten dukkert i et forsøk på å komme fort over.

Det er mye vann i bekkene, her ved Storbekken.

Ved Skansebakken spenner jeg av meg skiene for siste gang denne sesongen. De har gjort jobben sin for i år, nå gjenstår det bare å rense skiene og å legge på sommer-glideren før de legges bort. Men som dem sier, den enes død er den andres brød, nå står sykkelsesongen for døren. Og med det er jeg ferdig med årets skisesong.