Fjellhopping i Seljord: Lifjell og over Røysdalsnuten

I alle år som jeg har vært i Seljord har jeg speidet over på det grå månelandskapet som går under navnet Mælefjell. Det har ligget der forlokkende og innbydende, men samtidig advarende. Jeg er ikke et fjell du lett kommer opp på. Litt se, men ikke røre. Jeg har gått på Skorve, Lifjell, Ubyfjell, Hattefjell, Ordalssåta og så videre, etc. Men Mælefjell har stått uberørt av mine føtter. Nei, dit er det tungt å komme opp til har det blitt sagt.

Utsikt over Lifjell.

Vesle Tjorbutjønn.

Men nå vil jeg opp dit. Mor og far har planlagt en liten tur på Lifjell, fint, da kan jeg sitte på opp til Grunningsdalen, krysse elva der og komme meg opp på Mælefjell. Endelig beseire fjellet som har stirret meg i øynene i alle år. Vi kommer oss litt sent avgårde. Skyer driver innover, de er ikke lyse og innbydende, men mørke og truende. Regn. Det er en krevende tur opp på Mælefjell, regn er ikke ideelt. Mye vann i Grunningsdalsåi, vanskelig å finne plass å komme over (uten å måtte svømme). Til slutt finner vi et passende sted å komme over, men da er det sent og tvilen har begynt å gnage i bakhodet.

Det blir til at jeg blir med min mor og far istedet. Mælefjell får igjen stå ubeseiret tilbake.

Tjorbutjønna, på vei opp mot Røysdalsnuten.

Lifjell er ingen dårlig erstatter, det er fint oppe på toppen av det. Mange vann å skue utover, å fiske i og se på fjellene bak og ved siden av. Jeg er likevel litt molefonken i starten, jeg liker ikke å gi opp ting. Vi går opp til Vesle Tjorbutjønn, hvor vi tar en rastepause. Solen leker gjemsel bak skyene på himmelen. Jeg blir rastløs.

Utsikt mot Mælefjell og Gaustatoppen på vei opp til Røysdalsnuten.

Den høyeste toppen på Lifjell er Røysdalsnuten, på 1291 meters høyde over sjøkanten. Fjellet lokker, det tiltrekker. Mor og far hviler heller litt til ved vannet, før de sakte beveger seg ned mot bilen igjen. Jeg dras som en magnet mot fjellet og vil møte dem ved bilen etter å ha vært på toppen.

Regn over Lifjell.

Utsikt fra Røysdalsnuten (1291moh).

For å komme opp til Røysdalsnuten passerer jeg først Store Tjorbutjønn, før jeg skjærer opp fjellkanten mot ryggen som leder opp til toppen. Jeg ankommer toppen fint synkronisert med det bebudede regnværet. Det gjør likevel utsikten fra toppen ganske tøff, gjennom sløret kan jeg skimte Gaustatoppen i det fjerne og bite i meg skuffelsen når jeg ser over mot Mælefjell. Lifjell under er grått av regn. To andre vandrere dukker også opp på toppen i blåsten.

Ryggen fra Røysdalsnuten mot Grimaren, Årstailtjønni nedenfor.

Regnet passerer, sløret fortsetter sin ferd østover. Regnbuen lover en skatt under sin ende. Jeg velger å følge ryggen bortover mot Grimaren istedet for å gå tilbake samme vei som jeg kom opp. En får bare håpe at mor og far er tålmodige. Ingen stier å følge her, var ingen stier opp til nuten heller. Det er en fin tur over fjellet, forbi Årstaultjønni og Røysdalstjørnan. Hvor regnet gjør et comeback med en vengeance, om enn ett kort en bare.

En busk klamrer seg fast til fjellsiden.

Jeg havner på feil side av dalen, kan skue over mot Grimaren. Jeg går ned og over igjen. Oppe på Grimaren (1169moh) skuer øynene ned mot Lifjell, over mot Skorve, Ubyfjell og mot Mælefjell. Tror jeg kan se min mor og far lengre nede, kan være noen andre. Så bærer det ned igjen, mot Grimås og de ventende foreldrene. En fin tur over Lifjell ble det.

Røysdalstjørnan.

Utsikt fra Grimaren (1169moh).

Men en dag, Mælefjell, en dag...