Fjellhopping i Seljord: Over Skorve til Finndalen

Majestetisk ligger det der, som en koloss, Skorve har alltid vært ett av mine favorittfjell. Og som i Telemark og andre deler av vårt vidstrakte land er det bratt opp dit, fjellsidene bykser nedover på hver sin kant. Det er et langt stup ned til Flatsjø. En vandring over Skorve er en vandring i frie tanker og mektig natur.

Satajuvet, uvanlig lite vannføring.

Ved Venaas, Lifjell i bakgrunnen.

I Satajuvet er det merkverdig lite vann, det er nesten som om det sukker skamfullt om ikke å bli beskuet. En karrer seg oppover, minner fra en var liten, om en evig oppoverbakke som aldri tok slutt. Forbi Venaas, opp den bratte skogsbilveien av stein, forbi Karlstaul, opp gjennom skogens siste krampetrekninger. Karrer seg videre. Belønningen et plethora av fjellandskap, det er tøft oppe på toppen av Skorve. Jeg har alltid likt følelsen av fjell som jeg får når jeg går over det golde landskapet her oppe.

Utsikt mot Ubyfjell og Sundsbarm på vei opp mot Gøysen.

Utsikt mot Mælefjell og Lifjell fra Gøysen.

På toppen, Gøysen på 1368moh, kan man beskue verden nedenfor, verden konsentrert til Telemark. Seljordvannet glitrer i horisonten, Sjøormen uler i det fjerne. Bare Sterke-Nils står fjellstøtt, i lag med Lifjell og Mælefjell, mens tusser og troll løper og kjemper en bitter kamp om skjulestedene i frykt. Det ligger også et historisk sus over fjellet, nedenfor toppen ligger et flyvrak fra krigens fordums dager, fjellet er fortsatt farget rosenrødt etter sammenstøtet.

Utsikt fra Gøysen (1368moh), Seljordvannet nedenfor.

Utsikt over Skorve mot Nordnibba fra Gøysen.

En gang gikk jeg nesten på en elg på toppen av Skorve, litt bortenfor Gøysen, gikk rundt en knoll og der sto den. Eller rettere sagt, der lå den, så reiste den seg opp. Som en majestet. To skikkelser som sto og målte hverandre opp og ned, ikke mer en fem meter unna hverandre. Begge to usikre, hva gjør vi nå? Så snudde vi oss samtidig og gikk hver vår vei, i hver vår retning. Begge med korte blikk tilbake mot hverandre.

Landskap på toppen av Skorve.

Ved Tvitjønn.

Forrige gang jeg gikk over Skorve, en mai for noen år siden, var de grå steinene dekket av hvit snø. Det snødde og det var en miniatyr-kamp mot naturkreftene. Nå har snøen gått i hi og det er ikke bare grått over fjellet, det er også grønt. Vann finnes det også her på toppen, som Tvitjønna, det skal være liv i de blå øynene. Fisk som svømmer rundt, for så å ta naturens berg og dalbane nedover fjellsidene. Det er vakkert på toppen av kolossen, aldri langt fra utsikt, aldri langt fra fjellandskap.

Utsikt over Skorve mot Gøysen fra Nordnibba.

Ned mot Finndalen.

Over mot karakteristiske Hestnutan går det en merket sti, merkingen er rødfalmet, men det er nok av siktepunkter. Som Nordnibba på 1365moh, vel verdt å klyve opp til. Skuer tilbake mot Gøysen over det grønne og gråe månelandskapet. Ned mot mystiske Finndalen heller verden skrått nedover igjen. Finndalen er en hengende dal, frodig og flott med en ensom ruin fra gamle dagers stølsdrift. En bør egentlig komme opp til dalen fra Bygdardalen, hvor man passerer Skorvestaul på Høna. Det ligger noe magisk ved å gå langs stien, runde hjørnet og se dalen utfolde seg. Men ord og bilder kan ikke forklare det, en må oppleve det.

Finndalen.

Utsikt mot Seljordvannet fra Finndalen.

På vei ned mot Bygdardalen blir en påminnet de bratte sidene til Skorve, mens man går på en hyggelig og variert Telemarkssti. Vannet fosser stillere ned Hanekamjuvet og, men kulpene langs elven blir synligere og man kan se fiskene pile rundt omkring i vannet. Kivledalen følger, mens kivlemøyane følger en med argusøyne. Været har vært strålende, etterlot seg en foss på vei opp. Over meg troner Skorve, jeg kikker opp på kolossen, får lyst til å gå over fjellet igjen med en gang.

På toppen av Hanekamjuvet.