Spindelvev over stien på vei opp fra Mylla til Bislingen.
Så jeg kom meg opp til slutt, en god del senere enn ønsket. Sammen med to andre som skulle sykle til Kikutstua for å overnatte der, Trond og Solveig. Det er et helt nydelig vær i det vi legger ut fra Grua stasjon opp mot Mylla, de på sykkel, jeg til fots. Jeg velger å ta veien opp, grunnet den forsinkete avmarsjen, selv om stien ville ha vært hyggeligere.
Utsikt fra Bislingen, langt borte i det fjerne ligger enden på turen.
Varme i luften, klar blå himmel, enkelte flaue skyer og strålende sol. Alt ligger til rette for en flott dag ute. Oppe på Bislingen Fjellstue har det blitt gjort litt arbeid på de forfallende bygningene, men ikke mye, de blir mer og mer et trist syn. Heldigvis minskes ikke utsikten fra toppen av den grunn, eller de flotte fargespillene i myrene på toppen av Bislingflaka. Nå virker Tryvannstårnene langt unna, føttene mine skal få jobbe for føden idag.
Bislingflaka.
Langs Gjerdingen farer syklister forbi og straks kommer det to bak meg som forbløffet lurer på hvordan jeg ligger foran dem i løypa. Selv er jeg ikke så forundret over det, jeg har på en måte tatt snarveien over Bislingen fra Mylla, forbi Syljuseter, og ned til Gjerdingen, mens Trond og Solveig har måtte sykle rundt, langs Mylla, forbi Trantjernet, Ølja og så et godt stykke langs Gjerdingen. Med rast underveis. De sykler videre, men jeg treffer dem ikke lenge etterpå igjen ved Gjerdingen dam. Vi sitter og snakker litt, jeg spiser en brødskive (tok en lefse på Bislingen, med meg i sekken hadde jeg tre brødskiver, en god morgen yoghurt og en pakke med fem lefser, burde holde). De fortsetter videre mot Kikutstua, men skal innom Kjerkeberget på veien, som ligger på ruten min og. Kanskje vi ville sees på Kikut, når jeg engang kommer dit. Det er liv i marka, ute på Gjerdingen er det folk i kano.
Syljuseter i kontraster.
Sykkelklopp ved Gjerdingen dam.
Fra Gjerdingen behøves det derimot å gå et stykke på skogsveien, jeg skulle ønske jeg kunne gå på stiene, men for å komme til første kjentmannspost blir det for store omveier å ta hvis blåmerkene skal følges. Heldigvis slipper jeg å dra en snøplog bak meg oppover. Opp til en liten høyde og et kryss, som nå har fått ett navn, markert på kartet basert på noe alle traverne i marka visste om. Det var der snøplogen ble satt igjen, mens man ventet på neste snøfall (den var for tung for hestene å dra opp, så enklere å sette den igjen på toppen). Nå står det en mer moderne plog på toppen, jobben gjort, det er ikke snø igjen på Snøploghøgda nå. Ikke noe snø som hefter meg på resten av veien til Katnosa (vi er midt i juni, men tross alt, det er bare en måned siden siste skituren min).
Snøploghøgda.
Ved Katnosdammen er det fullt liv, men jeg skal bare forbi og besøke den vestre av de to atthaldsdammene ved Katnosa. Selve dammen som står ved siden av den ubetjente hytta til DNT Oslo ble bygget i 1886, senere ble det bygget to atthaldsdammer for ikke at vannet skulle finne andre veier å unnslippe Katnosa. Atthaldsdammen står støtt, jeg kan gå over og klippe i heftet, for så å snu og gå tilbake til hytta.
Katnosa syd, ved den vestre av to atthaldsdammer.
Utsikten fra Kjerkeberget.
Alle gode ting er tre. På toppen av Kjerkeberget møter jeg igjen på Trond og Solveig, som bare forfjamset må le når jeg dukker opp. De var på vei ned igjen da jeg kom opp til det gamle brannvaktstårnet på toppen. Jeg hadde valgt å gå rett opp lia fra Katnostjern istedet for å gå ned mot Sandungen først og følge stien opp. Nå hadde de ikke ventet å se meg igjen, jeg hadde vel igrunn ikke ventet det selv heller. Ferden deres går videre på sykkel igjen rundt Store Sandungen og forbi Hakkloa. Med utsikten som underholdning inntar jeg yoghurten og en brødskive. Fantastisk dag.
Liljekonvall på stien over Askehøgda og Porthøgda mot Kikuttoppen.
Det er en lang tur, så det er fristende å ta den korteste ruten over til Kikutstua, men det er uaktuelt. Ruten over Kikuttoppen forbi Askehøgda og Porthøgda er en nydelig travers med flott utsikt og en sti som snor seg mellom hvite liljekonvaller. Et slør er på vei til å dekke over himmelen. Sist gang jeg gikk opp, eller ned, stien mellom stua og toppen var det ikke noe tau langs stien, men nå kan man slepe seg ned eller opp etter tauet. Ved Kikutstua er middagen i full gang, jeg stikker hodet innom og sier hei for fjerde gang til følgesvennene på sykkel, de kom ihvertfall før meg hit. Jeg tviler på at jeg vil møte dem igjen ved Kobberhaughytta. På bordene står det god mat og drikke, jeg får klare meg med en kald solo og den siste brødskiven ute (det står en kald øl og venter på meg hjemme i kjøleskapet).
Utsikt fra Askehøgda.
En sliten klopp mellom Kikutstua og Kobberhaughytta.
Himmelen har sløret over når jeg begir meg ut på den siste delen ned mot Sognsvann, ikke mye blå himmel nå, men det er et fint vandre-vær. Blåstien over mot Kobberhaughytta, det er flere telt både ved Fyllingen og Kobberhaugvannet. Ned mot Ullevålseter velger jeg tid framfor en hyggeligere tur på sti.
Trær speilet i Store Åklungen.
Over Store Åklungen er det også flere telt, de med utsikt mot vest har en fabelaktig himmel å se mot når solen går ned bak åsene. Sløret har trukket seg tilbake, kveldsmørket er bare veldig sakte på vei. Over Sognsvann er det om enn mulig enda vakrere, sollyset som forsvinner speiler seg nesten som gull i vannet. Dessverre er det som det alltid er ved Sognsvann en lørdagskveld, ganske så bråkete rundt vannet. Jeg må vel få lov til å si at jeg er litt sliten når jeg er framme ved Sognsvann.
Flott himmel i kveldingen over Store Åklungen.
En fabelaktig tur gjennom Nordmarka, fra Grua til Sognsvann i stort sett strålende sommervær. Og kanskje kom det veldig tynne skylaget over meg akkurat på rett tidspunkt på turen, når beina begynner å merke det og litt kjøligere gåvær passet bra. Skulle gjerne ønsket at en høyere prosentvis andel av turen gikk på sti, men når ønsket om ikke å komme hjem alt for sent heller sto høyt, måtte noe sti vike. Fornøyd.
Sollyset som forsvinner bak åsen speiler seg nesten som gull i vannet på Sognsvann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar