Kjentmannsmerket: Sognsvannsverket, Kampen Om Vannet

Tur ut i skogen, det var planen, bare det. En tur ut i en våt mark, om natten hadde det regnet kraftig, ihvertfall hørtes det sånn ut, jeg krøp ikke fram fra dyna for å sjekke. Regnet med at det ville bli regn i løpet av turen og dagen og. Ute, grått og rimelig mistrøstig. Etter en uke på jobben med tungt hode, var det bare en tanke som befant seg i hodet mitt, å komme meg ut og få frisk luft.

Trehimmel, ved Sognsvann.

Sognsvannsverket, kampen om vannet.

Egentlig var ikke det å ta en kjentmannspost inkludert i planen min, men siden jeg først hadde tenkt å starte fra Sognsvann, kunne jeg likesågodt ta den med meg, en post så nære står også alltid i fare for aldri å bli tatt. Av den rene og klare grunnen at man alltid tenker at siden den er så nære, så kan man ta den når som helst, og så blir det aldri gjort. Posten ved Sognsvann omhandler det som var ett vannverk hvor inntaket lå i det sørvestlige hjørnet av vannet, Sognsvannsverket. Vannverket holdt det gående til 1967 hvor det ble tatt ut av drikkevannsforsyningen, slik at man kunne begynne å bade og gjøre andre aktiviteter ved vannet som det gjøres nå.

Båntjern.

Grå utsikt fra Vettakollen.

I løpet av turen er det regn av og på, med varierende intensitet, men selv uten dette regnet ville det ha vært vått i marka. I de fleste av bekkene, selv de minste, renner det over av vann, små miniatyr-stryk. Ingen sti er uberørt, det surkler overalt, selv skogsbilveiene føles våte og tunge. Det gjør at man går saktere og. Ikke bare fordi det er vått i seg selv, men steiner og spesielt trær og røtter under bark som ligger på stien blir glatte og forræderiske. På nesten alle kloppene havner føttene under vannet når man går på dem. I enkelte bekker stikker bare noen få steiner opp som fotfeste for å komme over. Lyden av rennende vann høres overalt. Det passet egentlig fint å ta en post som omhandler vann da.

På eventyrskogstien mellom Nordmarkskapellet og Studenterhytta.

Utsikt ved Studenterhytta.

Uansett om det er grått vær og trist ute, regn, så trer grønnfargene klarere fram da og på denne tiden av året er det grønt i marka. I utsiktene er det langt fra fargefullt, ingen blå farger å se. Bortsett fra i horisonten øst for Nesodden når jeg står på toppen av Vettakollen og speider ut. Ikke uventet er det færre folk her nå enn på 2. Pinsedag. Jeg surkler videre til Nordmarkskapellet forbi Frønsvollen og Skjennungen. På stien mellom Nordmarkskapellet og Studenterhytta er det meitemark-invasjon. Tror aldri jeg har sett så mange meitemark på en gang, nesten umulig å gå uten å tråkke på minst en, eller to av dem. Ved Studenterhytta er det utsikt til skyer som rives i filler.

PÅ vei opp Kobberhaugene.

Utsikt på Kobberhaugene.

Pausen tas inne i varmen på Kobberhaughytta, hvor det er fullt leven, barnefamilier på overnatting. Pausen avsluttes med å gå opp mot Kobberhaugene i en noe kjøligere temperatur. En kan ikke skryte av lang og dyp horisont idag, men ruten opp og toppen av Kobberhaugene mister ikke sin sjarm av det. Før nedstigningen ruller det inn lag på lag med skyer, gråfargene siver inn og dekker trærne og haugene. Nedenfor haugene, på stien mellom Bjørnholt og Kobberhaughytta fascineres jeg alltid av klippeveggene man går over, som skrår i rett linje nedover. Skiller seg ut blant resten av omgivelsene.

Den fascinerende klippeveggen nedenfor Kobberhaugene på stien mellom Bjørnholt og Kobberhaughytta.

Grått slør ved Lørenseter.

Jeg går over flere litre med vann videre, forbi Lørenseter som er dekket av en presenning, de nye eierne pusser opp. Marka er også dekket av en presenning, om enn av et annet slag. På Ullevålseter er det stille, selv ikke den lille hvite hesten er å se. Følger bare den vanlige autostradaen ned til Sognsvann igjen, hadde andre planer, men tiden rant fra meg. Føttene er tunge når jeg er nede, det er ikke noe som er tørt igjen på dem. En fin tur i regn på bakken og luften.

Store Åklungen.