Semsvannet.
Store Sandungen.
Jeg kjemper meg gjennom skyene rundt Semsvannet, før jeg tar fatt på stigningen opp i marka fra Hajem. Rett før jeg skal begynne oppstigningen, bistår regnet med å gjøre meg enda våtere. Det fine med sånt vær er dog at landskapet blir melankolsk, trollsk, stemningsfullt.....og vått. Været veksler hele tiden, slik at jeg går gjennom regnskyll som kjøler meg ned, til tider med opphold hvor jeg kan gå meg varm igjen. Jeg kommer til Gupu, hvor jeg møter kjentfolk, jeg fortsetter videre til Furuholmen, hvorpå jeg rett etterpå møter et par ungdommer som er ute og løper og lurer på hvor Semsvannet er. Som ser overrasket på kartet når jeg viser dem hvor de er.
Eikestøa i Store Sandungen.
Stien fra Furuholmen mot Store Sandungen forbi Fløyta er en hyggelig vandring, inntil man kommer til såret gjennom landskapet som kraftledningene skaper. Jeg velger å ta veien, ovenfor er skyene godt igang med å rive seg gjennom trærne i åsen ovenfor. Like grått over vannet er det. Som også er hvor første post befinner seg. En gammel hoggerhytte eller Eikestøa. Før i tider var det en dampsag der og, ute på odden, grunnmuren av den er fortsatt godt synlig ved siden av vannkanten. Lengre inn finner vi restene av det som antas å være hoggerhytta som ble kalt for Duluth eller Dulutten. Duluth er og som kanskje kjent navnet på et sted i Amerika, der mange folk fra Asker utvandret til. Ett nytt kraftig regnskyll bøtter ned når jeg fortsetter videre rundt Store Sandungen.
Over Haveråsen.
Det er også til synet av den går overflaten til Store Sandungen at jeg spiser lunsj, under et tre som det drypper fra. Småsurt kan en kalle det, men teen varmer. Over Haveråsen hviler tåken tungt, med tusser og gnomer som skuler på deg skjult i skyene. En buktende sti blant grønne farger som forsvinner inn i skodden. En av de fineste passasjene i Vestmarka. Kommer ned til Butterudbonn hvor lyden av noe tungt som faller i bakken møter meg, men som er skjult for øynene.
Neslesti mellom Butterudbonn og Tanumvollen.
Tannumvollen, også kalt Billingstadvollen.
I Vestmarka er det flere gamle setervoller, steder der det har vært seterdrift før og navnet har skiftet fra setra til voll. Mellom Butterudbonn og Grønland hadde Tanumgårdene en seter, men også Billingstad har hatt det, vollen har også gått under navnet Billingstadvollen. Nå er det bare en stillhet som hviler over plassen inne i skogen. Ved Grønland er det et landskap av tåke som møter meg, trær som sakte dukker opp i den smale horisonten. Så bærer det inn under skogens skygge igjen, mot Ursdalen.
Landskap i tåke ved Grønland.
For ned fra Vestmarka her går stien ned en bratt kleiv gjennom Ursdalen forbi Risfjellkastet, også kalt for Skosliteren. Det er en tøff tur. Til nå har det vært ganske så stille på turen, men ned dalen er det mye lyd fra Urselva som renner ned både fosser og små stryk på sin ferd ned mot Isielva. Lengre nede i Urselva ble det bygget en sirkelsag, påbegynt i 1943. Sagen kunne bare brukes når det var flom og går da med rette også under navnet flomsag, ikke så lang brukstid, men den ble stående i omtrent 20 år. Nå er det fortsatt rester igjen etter den og der stempler jeg i heftet.
Skosliteren ned Ursdalen.
Å komme ned til Persbråten er som å komme ned til en dal som noen har glemt. Jeg vet at på andre siden av Svartor-åsen så er det folksomt og en travel vei, men gjemt bak den her, er det stille. Nesten et Snøfte Smith land. Toppen av åsene jeg har kommet ned fra er ikke lengre synlige, skyene har pakket inn Vestmarka godt idag.
Urselva.
Jeg avslutter turen med å klatre opp i tårnet til Skuibakken, men siden det ikke er noe snø igjen ble det dårlig med skihopping på meg. God utsikt er det og. Nede ved Skui kommer bussen akkurat idet jeg går ned til veien, perfekt timing. En fin tur.
Utsikt fra Skuibakken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar