Templer: #13-17 (Dainichiji, Jōrakuji, Kokubunji, Kannonji, Idoji).
Lengde: 29.8km (96.8km), tid brukt: 10:39.
Vær: Lett overskyet.
Den fjerde dagen våkner med nok en rekke av templer i horisonten, i tillegg til vissheten om at jeg ikke vet hvor langt jeg vil gå eller hvor jeg vil gå til. Idag lager jeg veien mens jeg går, omtrent, jeg har fortsatt en veimerket rute å følge. Som etter frokost leder meg opp til Tamaga-tōge passet på en god sti gjennom skogen. Det tar ikke lange tiden før jeg er i hælene på en annen henro, som ser ut som om at han blir lyst opp av solstrålene gjennom trærne.
En henro illuminert av solstrålene på stien opp til Tamaga-tōge passet.
Etter Tamaga-tōge passet og den lille helligdommen på toppen, bytter asfaltert vei plass med stien. For å bøte på vandringen på et hardt underlag åpner utsikten seg opp og jeg går mens jeg ser ut over landskapet nedenfor og på den andre siden av dalen. Vakkert er det og jeg glemmer fort fraværet av vegetasjon under føttene mine.
Utsikt fra ruten etter Tamaga-tōge.
Bunnen av dalen hilser meg velkommen med en landsby som virker som at har flere dukker som beboere enn levende mennesker. Det er dukker som sitter på et busstopp og venter på bussen, ute i åkrene, det er en politimann og det er til og med to henro dukker. Er dette en skikk som har spredd seg fra en forlatt by i en annen del av Shikoku, Nagaro? Hvor flesteparten av innbyggerne faktisk er dukker som poserer i naturlig antrekk ved siden av veien, åkrene og husene. Dette da en lokal beboer begynte å lage en dukke av en person når han eller hun enten flyttet eller døde, som sett i videoen du finner her: Dolls replace humans in this deserted town (National Geographic). Det er artig, men også lettere uhyggelig på et vis.
Under en pause deler jeg en benk med to av dukke-beboerne i en landsby, etter å ha kommet ned fra fjellene.
Idet dukkene vinker farvel til meg følger ruten Akui-elven nedover dalen. Og vil gjøre det omtrent hele veien til det neste tempelet, Dainichiji, men jeg har andre planer. Ser jeg på kartet, eller guideboken egentlig siden det hovedsaklig er en bok med alle kartene du trenger for å gjennomføre pilegrimsvandringen, kan jeg se at det er en alternativ rute som går opp til okunoin til Dainichiji, et tempel som heter Konjiji. Før jeg tar av på den ruten går jeg gjennom Hirono hvor flesteparten av innbyggerne ser ut til å være samlet på den lokale skolen for noen festligheter. Som gir et mye mer liv enn i det forrige stedet.
Konjiji, okunoin til Dainichiji, ligger oppe i fjellene med god utsikt over landskapet nedenfor.
Hvis jeg har lyst til å besøke Konjiji er jeg nødt til å gå vesentlig mer opp enn jeg ville ha gjort hadde jeg fulgt elven til Dainichiji istedet. Klatringen er verdt det, selv om jeg ikke er hundre prosent komfortabel på den siste delen av turen opp, hvor jeg går blant aper som løper rundt omkring meg i skogen på en sti som ikke er enkel å følge. Konjiji belønner meg med en nydelig utsikt over det forestående landskapet og er ellers et karakteristisk tempel oppe i åsene. Jeg bruker en ekstra blank side i min nōkyōchō på et tempel-stempel herfra.
En liten jizō statue vokter over en bratt rute, hjulpet av metalkjettinger, på turen ned fra Konjiji.
Det er ruten ned fra Konjiji som er den beste delen av å besøke det. Den går ned gjennom en flott bambus skog på en sti med utallige små helligdommer og statuer ved siden av, nok en Small Shikoku 88 Temples Site. På et sted er jeg nødt til å klatre ned en skrent med hjelp av en stor metalkjetting. I enden er det et vakkert sted under klippene, dannet av en liten helligdom, dryppende foss (Konji Falls) med en jizō statue i og steintrapper som går opp og ned. Jeg er bare så glad for at jeg valgte å gå denne veien, i motsetning til den mer normale ruten.
Konji Falls, et nydelig lite sted i skogen lokalisert nedenfor noen klipper.
Såklart, tilbake på den vanlige ruten, begynner jeg å lure på tiden jeg har igjen. Omtrent halv tre bukker jeg en gang og går gjennom tempelportene til Dainichiji (den store solens tempel), #13. Tempelet virker tradisjonelt, men er fint, selv om jeg finner Shinto helligdommen på den andre siden av veien mer interessant. Ichinomiya Jinja, som blir tatt vare på av personalet på Dainichiji. Det er en bussgruppe med henroer på tempelet, som skulle følge meg videre.
Ichinomiya Jinja, separert fra Dainichihi under forfølgelsen av Buddhismen i begynnelsen av Meiji-perioden.
Heldigvis, tidsmessig, så følger nå templene hverandre i rask rekkefølge. Jōrakuji (den evigvarende fredens tempel), nummer fjorten, er et scenisk tempel som jeg liker i øyeblikket jeg ankommer det. Tempelområdet er naturlig, med en ujevn steingrunn. Henro-gruppen er her også, og jeg mottar en grønn osamefuda fra en dame blant dem. En grønn osamefuda betyr at man har gjort pilegrimsvandringen mellom 5-7 ganger. Jeg har hvite navnelapper, for de som går den for den første til fjerde gangen. For 8 til 24 ganger bruker man en rød, for 25-49 sølv, 50 til 99 er gull. Brokade er den siste, for de som har gjort den mer enn 100 ganger.
I Jōrakuji, en bussgruppe med pilegrimmer samler seg utenfor daishido-hallen for å be.
Rett etter at jeg går fra tempelet stopper en dame meg og gir meg en liten pung som osettai. Pungen er ment til å ha myntene for donasjonene til templene i (det er også sukkertøy i pungen). Osettai er 'gaver' gitt til henroer, gitt for enten å hjelpe eller å vise sin støtte til pilegrimen. Det er ansett som uhøflig å si nei til et tilbud om osettai, siden det er sagt at hvis man gir til en pilegrim, gir man også til Kōbō Daishi.
Her får jeg min nōkyōchō-bok stemplet i Kokubunji.
(Awa) Kokubunji (det offisielle provins-tempelet), er det femtende tempelet ut og er bare en kilometer unna. Her er hovedhallen under vedlikehold og det er kanskje derfor det minst interessante tempelet så langt. Det første tempelet som jeg har hastet litt gjennom. Henro-gruppen er her også. Med fjellene lagt bak meg går vandringen på flat grunn ved siden av en travel vei til tempel #16, Kannonji 8 (Avalokitesvara-tempelet). Et lite, men pent tempel i midten av byhus.
Kannonji tempelet.
Hvor jeg vil tilbringe natten hen har for en god stund vært uklart, selv om den enkleste løsningen er å ta toget til Tokushima og finne et hotell der. Derimot så ligger det en annen hytte tilgjengelig for pilegrimene å overnatte i ikke så langt fra Kannonji og jeg tenker å sjekke den ut før jeg bestemmer meg om jeg vil dra til Tokushima. Det første inntrykket er derimot ikke det beste, den ser ikke så veldig innbydende ut for meg, men så kommer en mann fra taxifirmaet som tilbyr zenkonyadoen (gratis overnatting for henroer). Han ber meg om å ta en nærmere titt på stedet og jeg ombestemmer meg.
Idoji tempelet sett gjennom tempelportene.
Fortsatt tid til å besøke Idoji (brønn-tempelet), jeg haster videre og når #17 akkurat i tide før stengetid. Her gjør jeg det motsatt vei, får min nōkyōchō stemplet før jeg går gjennom ritualene. Jeg føler meg fredelig på en måte her, i det lyset på himmelen er avtagende. Jeg vender da tilbake og følger henromichi ned til den travle veien som går gjennom Kokufu, og returnerer via den til zenkonyadoen.
Kveldssol i Kokufu.
Denne ser langt på nær så fin ut som Kamonoyu fra utsiden, men er enda finere på innsiden. Selv om den ikke har luksusen av å ha en onsen ved siden av. Den har derimot en dusj, toalett og en vaskemaskin tilgjengelig. Inne er den veldig fin, med to rom med tatami-matter og tilsynelatende rene futoner å sove i. Tv i tillegg, men best av all, den har air condition. Alt gratis, hvor snilt det er av folk her å tilby slike plasser.
Inne i Sakae Taxi sin zenkonyado i Kokufu, som de snilt tilbyr vandrende henroer.
Kort nedenfor i gaten er det et ris-og-karri hus, som sørger for middagen min. Enda nærmere er det en Family Mart, en av de utallige convenience storene her, som sørger for litt godsaker til kvelden. En ganske så bemerkelsesverdig og variert dag. Det er en annen årsak til hvorfor jeg ikke ønsker å gå hele veien til Tokushima, men det er en del av planen for imorgen og jeg vil ikke gå i de detaljene idag. Nå sitter jeg bare og slapper av i overnattingsstedet mitt, blant mengden av navnelapper i forskjellige farger på veggene.
<- NabeiwaKushibuchi ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar