Templer: #7-10 (Jūrakuji, Kumadaniji, Hōrinji, Kirihataji).
Lengde: 24.6km (44.6km), tid brukt: 8:25.
Vær: Regn.
Om morgenen ankommer jeg frokostbordet hvor jeg finner en stor notis på plassen min som sier at jeg ikke kan spise sjømat, det er tydelig at de ønsker å unngå flere misforståelser. Frokosten består av flere småretter, både lignende og ikke lignende på tapas fra Spania på en måte (og man får jo heller ikke det som frokost på Caminoen), jeg antar at det er dette jeg er nødt til å bli vant med når det gjelder frokost her. Det er forskjellig, men langt fra ille, og mer enn nok mat.
I Jūrakuji, en statue av Fudō Myōō, et vesen som er trofast, standhaftig og ubevegelig (fudō) for å kunne stoppe de forskjellige triksene som ondskapen bruker.
Dette var nok en dag hvor besøk til flere templer sto på planen, dog ikke like mange som igår. Først ute var Jūrakuji (The Temple of Ten Joys), det sjuende tempelet, bare ett steinkast unna Anrakuji. Jeg tror den store hotellbygningen ødelegger inntrykket mitt av dette tempelet, den tar opp så og si all plassen til tempelet. Selv om det er noen fine statuer her og den lille helligdommen inne i klokketårnet er fint. Damen som stempler boken min i nōkyōchō-boken virker lettere likegyldig.
Utsikt fra Goshoohashi-broen på vei fra Jūrakuji til Kumadaniji.
Jeg gikk sammen med Johan, Kaja og deres japanske venn fra Anrakuji, med meg hengende etter for så å ta dem igjen hele tiden. De går omtrent konstant, men siden jeg er den nysgjerrige så blir jeg hele tiden holdt igjen ved å se på ting og steder, med kameraet klart ved min side. For hvert tempel så ankommer jeg senere og senere etter dem. Dette holder på inntil Kirihataji (det tiende tempelet), på dette punktet ankommer jeg på tidspunktet de er på vei til å gå. På veien ville en lokal dame at jeg skulle ta et bilde av en blomst, av uvisse grunner, men jeg tok bildet.
Det er vanskelig å si om landskapet er noe forskjellig fra igår, siden det startet å regne kort tid etter at vi forlot Jūrakuji, men det føles mer åpent. Det var en god del mer vandring gjennom åkre, lengre unna åsene og fjellene, som var delvis skjult bak skyene. Så langt har jeg ikke hatt noe problem med å finne veien. Veimerkingen på Shikoku 88 Temples Pilgrimage varierer fra forskjellige klistremerker av forskjellige størrelser med en rød pil på dem (og noen ganger en henro minifigur), små bånd knyttet til kvister og grener, til trepåler som viser veien.
Den gamle pagodaen på Kumadaniji som stikker opp fra trærne.
Tempel åtte, Kumadaniji (Bear Valley Temple), er et kjempeflott tempel lokalisert inne i åsene og skogene. Selv om jeg ville ha elsket å ha sett på det en solfylt dag, gir dagens vær det en utrolig fredelig atmosfære. Jeg ser eller hører ingen bjørner når jeg er på tempelet, men det er aper i trærne som omkranser tempelet. Min fascinasjon for pagodaene og tempelportene (sanmon) øker for hver og en jeg ser. Pagodaen på Kumadaniji skal visstnok være en av de eldste på Shikoku.
Tempelporten eller sanmon til Kumadaniji, regnet for å være den fineste av de 88 hovedtemplene.
Landskapet er definitivt mer åpent på veien til det neste og niende tempelet, Hōrinji (The Dharma Wheel Temple). Dette er et mer beskjedent tempel lokalisert i midten av flate enger med kultivert land. Jeg liker det. Det er stille her, ikke mange andre henroer eller gjester. Jeg slapper av mens jeg lytter til regnet som faller på takene til tempelbygningene, før jeg går og lytter til regnet som faller på stråhatten min. Det er en ganske så fin hatt å ha når det regner, det er som å gå med en paraply på hodet.
I regnet passerer jeg forbi rekker med ris-strå som henger til tørt (ikke mye tørking idag men). Dette ligner veldig på den gamle tradisjonen med å henge opp høy til tørk her hjemme, hesjing. Jeg passerer forbi små fascinerende gravlunder som gror igjen. Jeg passerer forbi små helligdommer og idoler, noen som ligner på små hager av stein. Jeg passerer forbi flere varselskilt som advarer mot slanger, men jeg ser ingen.
Fra det niende tempelet, Hōrinji.
Så ankommer jeg tempel #10, Kirihataji (Cut Cloth Temple). Det vil si, jeg ankommer bunnen av det. For å komme til tempelet i seg selv, må jeg klatre opp om lag 330 trappetrinn, men jeg glemmer fort dem når jeg begynner å klatre. Vandringen opp er så nydelig og atmosfærisk, med lyden av regnet som drypper gjennom bladene og grenene til trærne rundt meg. I regnet blir alt det grønne så tydeligere. Jeg føler det som om jeg går inn i et forglemt rike. På toppen av trappene ligger tempelbygningene, med en flott pagoda som våker over dem. Dette og Kumadaniji er den typen templer som man trenger å tilbringe litt ekstra tid på.
Ris-strå som henger ute til tørk, med fjellene i bakgrunnen beleiret av skyer.
Johan, Kaja og deres japanske venn er på vei til å spise lunsj, de forteller meg hvor de har tenkt å spise. Når jeg ankommer restauranten derimot, Udon-tei, er de ikke til å se. Jeg regner med at de allerede er ferdig med å spise når jeg til slutt kom meg dit, jeg er litt nedfor på grunn av det. Når jeg er omtrent ferdig med å spise ser jeg dem passere forbi utenfor restauranten. De hadde bestemt seg for å spise et annet sted istedet.
På vei til Kirihataji passer jeg forbi denne helligdommen på veien, Azukiarai Daishi.
Etter Kirihataji har regnet økt i mengde, det har definitivt ikke blitt noe bedre. I retningen jeg går mot kan jeg se fjellene beleiret av regnskyene. Jeg begynner på bli våt nå, men min eneste bekymring er at jeg vet jeg vil vandre opp i de fjellene imorgen. Med regn vil jeg nok ha en hard dag foran meg. Jeg vandrer over Zennyūjima øya alene, den første følelsen av å være på et øde sted jeg har hatt hittil. Jeg pakker regnjakken tettere rundt meg, og erkjenner at jeg faktisk liker meg der jeg går.
Klatringen opp til Kirihataji består av rundt 330 trappetrinn, men det er en nydelig vandring opp gjennom skogen for å komme til tempelet.
På den andre siden av broen som krysser Yoshino-elven i utkanten av Kamojima kan se Johan og Kaja. Jeg tar dem akkurat i tide til å si farvel, siden det er uvisst om jeg vil møte dem igjen. Vi fikk ikke reservert overnatting på Shōsanji (tempel #12), og de var usikre på om de ville klare å gå de ekstra kilometerne til neste sted som har overnatting. De har bestemt seg for å droppe det tempelet, så de vil være foran meg fra nå av.
I Kamojima finner jeg plassen som jeg ønsker å tilbringe natten i. Det er et ganske så utrolig sted, og det er helt gratis. Rett ved siden av Kamojima Onsen ligger en liten hytte, Kamonoyu. Den har to små rom med tatami-matter, en vaskemaskin, en sitteplass utenfor og et toalett i nærheten. Og best av alt. Den er rett ved siden av en onsen, et japansk badehus. Etter å ha gått i regnet omtrent i hele dagen er det helt fantastisk å senke meg selv ned i et dampende varmt bad. Etter badet slapper jeg av utenfor hytten med en kald øl som jeg har kjøpt fra en av de mange automatene du finner her i Japan.
Kirihataji.
For middag går jeg ned til sentrum av byen hvor jeg spiser på en indisk restaurant. Ja, jeg er i Japan og jeg spiser på en indisk restaurant, men jeg forvekslet stedet for et 'rice and curry'-sted. Det er en buffet så jeg får nok å spise. Etterpå kjøper jeg med meg noe snacks fra en convenience-store og returnerer 'hjem'. Ingen andre har ankommet mens jeg var borte. Jeg hadde forventet at Otsu-san dukket opp, spesielt her, men jeg har ikke sett noe tegn til han i hele dag.
Inne i Kamonoyu, en gratis hytte i Kamojima for henroer å overnatte i, rett ved siden av Kamojima Onsen.
På tross av været så har det vært en fin dag. Og den ender med meg sittende utenfor denne flotte gratis hytta og slappe av i mørket til det blir for kjølig og jeg trekker inn. En mann på veien til badehuset stopper for å gi meg to små lykkeamuletter som osettai. Jeg vil komme tilbake til det subjektet i ett senere innlegg. Jeg leser litt i lyset inne i hytta, mens jeg titter på alle navnelappene som henger på veggene. En stor edderkopp kryper rundt på utsiden av døren. Imorgen venter fjellene meg, men det skal ikke regne.
<- AnrakujiNabeiwa ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar