Templer: Ingen.
Lengde: 35.6km (244.1km), tid brukt: 9:54.
Vær: Sol og varmt.
Idag vil jeg forlate jeg Tokushima (fylke / prefektur) og gå inn i Kochi (fylke / prefektur). Kochi er av mange referert til som det hardeste prefekturatet å gå gjennom på pilegrimsvandringen, siden det ofte er lengre distanser mellom templene her. Å krysse denne grensen betyr ikke bare at jeg vil ha lengre å gå fra et tempel til et annet, jeg vil også komme til Stedet for Asketisk Trening (Shugyō dōjō). Tokushima var Stedet for Åndelig Oppvåking (Hosshin dōjō). Det er et interessant aspekt, siden jeg ikke er religiøs på noen som helst måte eller er en Buddhist, men likevel føler en viss hensikt i komme til et tempel. Min oppvåkning på et vis.
Morgensol over Stillehavet.
I Minshuku Kaifu våkner jeg opp til en klar blå himmel, det vil bli en varm dag. Jeg spiser frokost sammen med Yujin og Yumiko, de vil reise tilbake til Mitoyo City idag og vil således bare gå en liten strekning. Av Matsuo-san får jeg en appelsinjuice og en energibar før jeg beveger meg ut på veien igjen. Når jeg går ved siden av en smal bukt etter Kaifu er det ikke fritt for at jeg ønsker at jeg hadde stått opp og kommet meg avgårde tidligere. Det ville ha vært en fantastisk soloppgang med solen som steg opp bak havet.
Sti gjennom bregner på vei over Kome Pass.
Jeg hadde sett andre henroer rundt meg omtrent hele tiden siden jeg begynte å gå om morgenen, men de går alle gjennom Mitoko-tunnelen etter Shishikui. Jeg begynner å føle meg litt som en outsider her, den som alltid gjør det motsatte av andre, det som ingen andre gjør. Det er en rute som går over Kome Pass, så klart jeg bestemmer meg for å vandre over det passet. Jeg finner det litt merkelig at de fleste (eller alle) heller vil gå gjennom en bråkete tunnel istedet for en fredelig tur i naturen, selv om den er lengre. Vel, kanskje jeg ikke skulle klandre dem for det, jeg har ikke vært like glad over alle mine ekskursjoner heller, med edderkopper og alt.
På toppen av Kome Pass.
Den lille fiskerlandsbyen Kannoura med Kome Pass i bakgrunnen.
Merkelig nok så er det ingen edderkoppnett som krysser over denne stien derimot. Selv i de delene av stien som er overgrodd. I starten er stien nesten ikke merkbar gjennom underskogen. Når jeg går oppover forsvinner føttene mine i bregnene, og føler på en forventning om hva som forhåpentligvis ikke er der. Toppen av Kome Pass er markert med en statue som mangler hodet sitt. Her trer jeg inn i Kochi prefekturat. Vegetasjonen tykner til på veien ned, med steintrapper som forsvinner i den.
Ninjaer pryder denne broen etter Kannoura.
Jeg trer ut av stien til en nydelig liten fiskerlandsby som heter Kannoura, hvor bygningene ligger rundt en liten havn. Som overrasker meg med sin autensitet. Jeg legger merke til broene som jeg går over, de er ofte prydet med graveringer, malerier eller ornamenter, alle fine detaljer. Idag har jeg kommet over en surfer, en hval, appelsiner, og ninjaer. Jeg returner nok en gang til Route 55.
På vei forbi en helligdom som heter Myōtokuji (Toyō Daishi).
Den neste seksjonen av vandringen ser meg snart vandre så nær sjøen som mulig. Denne delen av ruten har blitt gitt tilnavnet Gorogoro-ishi seksjonen, av de tidligere dagene da det ikke var noen veier og pilegrimene måtte gå på de sleipe og farlige steinene rett ved kysten. Gorogoro betyr buldrende lyd og ishi betyr steiner, som sammen danner lyden som har gitt navnet til dette området. Nå er det de forbipasserende bilene som danner faren du møter underveis, med mindre du velger å gå på steinene slik de gamle henroene gjorde.
Kystlinjen i retning Cape Muroto-misaki, i starten på Gorogoro-ishi seksjonen.
For det meste en dag med bare å gå, men turen er fin. Med god utsikt over kysten, forbi surfe-steder, apekatter i trærne, små helligdommer og rolige opphold under trær. I vannet og på strendene venter surfere ivrig på neste bølge. Og selvfølgelig tar hvert trinn meg nærmere det neste templet.
En torii ved foten av en liten sti som leder opp til en knøttliten helligdom.
Synet av tre stående klipper kalt for Meoto Rock (Par-klippene) annonserer enden av dagens vandring. Et annet lite problem man møter på når man ikke snakker eller leser japansk, er at det innimellom er vanskelig å finne stedet man skal overnatte i. Jeg løser det problemet med å se på telefonnummeret, de er vanligvis også vist på navneskiltene til stedene. I Lodge Ozaki får jeg et storartet rom, med en balkong som vender ut mot Stillehavet. Når kvelden senker seg skifter himmelen farge til å bli omtrent lilla.
Kveld i Ozaki.
Også på Lodge Ozaki er Naomi, en ung japansk kvinne, Koh fra Singapore og to japanske menn. Den ene gjør pilegrimsferden med bil, så jeg vil nok ikke se ham igjen. Den andre oppfører seg noe rart mot meg, etter at vi har hilst på hverandre ignorerer han meg. Vi møttes også tidligere idag, også da vinket han meg bort etter at vi hadde sagt hei. Han ser ut til å ha et stort problem med føttene sine. Naomi og Koh er det for øvrig hyggelig å snakke med. Middagen er god, men jeg sliter med å spise en hel fisk med bare spisepinner, jeg føler at jeg massakrerer fisken istedet for å spise den.
Imorgen vil tempel-tørken ende. Fra her er det omtrent 15 til 20km til Cape Muroto-misaki hvor man finner Hotsumisakiji, det første tempelet i Kochi.
Middagen i Lodge Ozaki, god, men jeg har problemer med å spise en hel fisk med hjelp av spisepinnene.
<- KaifuKongōchōji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar