(Shikoku Henro) Dag 1: Ryōzenji - Anrakuji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 1.
Templer: #1-6 (Ryōzenji, Gokurakuji, Konsenji, Dainichiji, Jizōji, Anrakuji).
Lengde: 20.0km (20.0km), tid brukt: 6:45.
Vær: Sol og varmt.

Igår sto jeg i hotellrommet mitt i Tokushima og så ned på tingene som lå på sengen min. Foran meg hadde jeg en stråhatt (sugegasa) og en hvit vest (hakui) med inskripsjoner på, en nōkyōchō-bok, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navnelapper (osamefuda). Alt som ville assosiere meg med å være en henro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, utenom staven (kongōzue) som jeg vet bare vil være i veien for meg. Nå står jeg ved porten til det første tempelet på pilegrimsferden, Ryōzenji (the Vulture's Peak Temple), med realiteten av hva jeg har begitt meg ut på foran meg. Jeg hadde mottatt en god del nysgjerrige og skeptiske blikk fra de andre gjestene på hotellet når jeg kom ned til frokosten på hotellet idag morges, før jeg tok den korte togturen til Bandō og gikk de ti minuttene til Ryōzenji. Denne gangen, var det på ekte, hva som venter meg rundt hvert hjørne er ukjent.

Ryōzenji, det første tempelet på Shikoku 88 Temples Pilgrimage. For å komme dit fra mitt hjem i Oslo tok jeg et fly til Tokyo, tilbragte en natt der og tok så Shinkansen til Osaka og bus derfra til Tokushima Fra Tokushima er det en kort togtur til Bandō som ligger en ti minutters gange unna tempelet.

Jeg hadde lest om hva jeg var forventet å gjøre på hvert tempel, men å bære dem ut i virkeligheten var noe helt annet. På hvert tempel er det forventet at jeg bukker en gang ved hovedporten i retning av hovedhallen (hondo), vaske hendene og munnen min i vaskeservantet (dette er punktet hvor jeg kan ta på meg wagesaen), ringe klokken i klokketårnet en gang for å markere min ankomst, så resitere sutraene ved hovedhallen (dette involverer å tenne på røkelse og et stearinlys, ringe på bjellen ved hallen, putte navnelappen (osamefuda) i gitt boks og gi en donasjon til donasjonsboksen), gjenta siste steg ved daishido-hallen. Jeg kan nå motta tempelet sitt stempel i min nōkyōchō-bok, som et bevis på at jeg har besøkt tempelet. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen bukke en gang ved hovedporten i retning hovedhallen. Enkelt? Ikke med det første, men øvelse gjør mester. Språkbarrieren er den vanskelige delen. På Ryōzenji resiterer jeg sutraene stille, mens jeg lytter til de andre henroene.

Gokurakuji, det andre tempelet, en arbeider ved tempelet stelte med et bål i bakgården til tempelet, som økte atmosfæren til tempelet med røyken.

Noen få ord om nōkyōchō-boken. Denne fungerer som et bevis på at du har besøkt tempelet og vist din respekt til Buddha og Kōbō Daishi. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i boken, kalliografien er gjort for hånd. Når du har fullført pilegrimsvandringen din, vil du ha en unik suvenir fra reisen din. Det er et lite, men stolt, øyeblikk når jeg får mitt første stempel i boken min.

Så starter jeg å gå. På denne dagen vil templene komme som perler på en snor, en god måte å få øvd på ritualene før resten av reisen. Jeg vil besøke seks templer totalt, på det sjette, Anrakuji, vil jeg tilbringe natten. Det er annen henro som starter samtidig med meg, en japansk mann som drar eiendelene sine bak ham på en tralle. Han snakker ikke engelsk, men vi utveksler noen høfligheter oss imellom i det vi begir oss i vei.

Den røde lille pagodaen i Konsenji.

Bare en og en halv kilometer skiller det første tempelet fra det neste, Gokurakuji (Pure Land Temple / Paradise Temple). Selv om jeg likte Ryōzenji godt, føles Gokurakuji finere, mer tilbaketrukket. Denne gangen så resiterer jeg sutraene høyt, så godt jeg kan. Jeg prøver å ikke skynde meg nevneverdig på templene, jeg har lyst til å oppleve følelsen av et tempel før jeg fortsetter videre.

"Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou"
Hannya Shin-Gyō (heart sutra).

Vandringene mellom templene går for det meste gjennom små landsbyer og dyrket land, og var i så måte ikke så spennende, men det var behagelig nok. Været var derimot flott, og det var templene som jeg besøkte som okkuperte mesteparten av hjernen min idag. Jeg kom til tempel #3, Konsenji (Golden Spring Temple), gjennom bakveien så å si, med en følelse av å snike meg inn i tempelet. Dette var også i en rolig plass, hadde en liten dam og en fin rød pagoda. Jeg tilbringer en god tid bare med å sitte på en benk og puste inn atmosfæren til stedet, mens en bussgruppe med henroer messer sutraene i fellesskap.

Dekorasjon i en undergang som bringer noen farger til en ellers grå omgivelse.

Fra Konsenji tok turen meg forbi mer av det dyrkede landskapet, men introduserte også noen korte strekninger gjennom skog. Dette var hyggelige avbrekk fra den ellers litt monotone vandringen forbi hjemmene til folk. Selv om jeg omtrent tråkker på en grønn slange som raskt snor seg vekk i en av dem. I Aizen-in, et lite tempel som er den indre helligdommen eller okunoin til Konsenji, mottar jeg litt varm grønn te og tilbringer litt tid med å snakke med en av munkene.

Tempel #4, Dainichiji (The Temple of the Great Sun), skilte seg ut fra de andre ved å ta meg på en kort omvei opp i en skogkledt dal mellom lavtliggende åser. Samtidig som at tempelet så fint ut, følte jeg likevel ikke den samme atmosfæren over dette tempelet som i de andre jeg hadde vært i hittil. Den japanske henroen med trallen hadde etterfulgt meg i hele dag. Det hadde blitt vanlig at jeg ankom et tempel en kort tid før han. Jeg elsker måten han resiterer sutraene på, det er en mer determinasjon og melodi i hvordan han resiterer enn de andre jeg har hørt hittil.

En av de få skogkledte strekningene på den første dagen, her fra et lite pass på veien til Dainichiji.

Jeg forveksler først Gohyaku Rakan for det femte tempelet, Jizōji (The Earthbearer's Temple), hvor jeg lurer på hvor jeg finner omtrent alt jeg trenger for å gjennomføre ritualene. Utseendet på dette tempelet ligner ikke på de andre jeg har vært på, og virker også å være under vedlikehold, så lærer jeg at det ikke er hovedtempelet, men den indre helligdommen (okunoin). Tempelet jeg søker etter ligger rett nedenfor det. Det er veldig stille der når jeg ankommer, tempelbygningene er fine, men er arrangert på en lite spennende måte.

Gjennom hovedporten til det fjerde tempelet, Dainichiji.

På den tiden jeg ankommer den første henro-hytten på vandringen min, Kanyake, har jeg opparbeidet meg en solid lyst for en kopp kaffe og litt mer mat. Det finnes et hav med automater her på Shikoku, noen av dem selger også øl (digre øl-flasker også), men de kan ikke dekke dette behovet. Når jeg ser i guideboken, ser jeg at det er en 7/11 i nærheten. Når jeg returnerer til hytten med en varm kaffe og noen bakervarer, har mannen med trallen installert seg i hytten. Jeg lærer at han heter Hisatada Otsu, og vil overnatte i hytten. Fra hva jeg forstår så planlegger han å overnatte på så mange gratis plasser som han kan. Jeg regner med å møte han igjen imorgen, spesielt på stedet jeg har tenkt å overnatte på da.

Ruten rundt og til det femte tempelet, Jizōji, fra Gohyaku Rakan.

Jeg ankommer min destinasjon og siste tempel for dagen, Anrakuji (The temple of Everlasting Joy), jeg har akkurat tid nok til å gå gjennom tempel-ritualene før nōkyōchō-kontoret stenger. Det mest prominente trekket ved dette tempelet er den fine karpedammen i en liten hage rett ved en fin pagoda. Jeg trer dermed inn i en ny verden når det gjelder overnatting. Betalt overnatting på et tempel er kalt for shukubō. Jeg får et flott rom med tatami-matter og en futon, ganske så annerledes fra hva jeg er vant med å sove i. Den beste delen er det private badehuset til tempelet, selv om det var en varm dag føles det godt å få seg et bad i det veldig varme vannet.

Kanyake henro-hytte. Denne er en del av Henro-Goya prosjektet, hvor frivillige har bygget flere hytter for henroene for å spre og bevare kulturen til Shikoku pilegrimsferden. En liste over alle hyttene finnes her.

Ganske så uventet er det et danskt par, Johan og Kaja, på tempelet og vi arrangerer å sitte sammen under middagen. De går pilegrimsvandringen sammen med en japansk venn som de møtte når de gikk Camino de Santiago for et par år tilbake. Jeg får mye mat, og god sådan, spesielt etter forvirringen som rår når jeg tar fram lappen min som sier at jeg er allergisk mot all sjømat utenom fisk. De lager mer mat til meg, men vi finner snart ut at jeg faktisk kan spise mer av maten jeg har fått enn vi først trudde.

Fra det siste tempelet for dagen og hvor jeg vil overnatte, Anrakuji.

Om ettermiddagen deltar jeg i en seremoni på tempelet. Tidligere ble vi bedt om å skrive ned navnet på en avdød person som var nær deg på en papirlapp og feste det til en liten kvist og så skrive ned et ønske på et tynt trestykke. Vi ble så gitt en slags rundtur på tempelet, med en preken og alt. Dette inkluderte å komme til en lite belyst tunnel hvor en opplyst strøm av vann rant gjennom, der skulle vi putte kvisten med navnet på den avdøde på en 'øy' i vannet. Så skulle vi tenne på et lite lys som vi sendte ned vannstrømmen, og kunne se på at de levende lysene drev forbi øyene med kvistene på. Så tente vi på trestykkene med ønskene på, samtidig som at vi messet noen sutraer. Det var alt veldig følelsesmessig og fint, men jeg kunne ikke komme utenom å føle meg littegrann trist (på en god måte) da dette bragte fram minner om den jeg skrev på min kvist. Og så følte jeg lykke da minnene om den jeg skrev et ønske for på trestykket kom til meg.

Middag på Anrakuji, sammen med Johan, Kaja og deres japanske venn.

Landskapet idag var kanskje ikke av det mest spennende, men antallet templer mer enn veide opp for det, jeg har hatt en fin første dag på Shikoku 88 Temples Pilgriamge. Og en interessant en også, jeg er nysgjerrig på hva som venter meg videre. Det er meldt regnvær for imorgen.

Kamojima ->