Templer: #18-19 (Onzanji, Tatsueji).
Lengde: 25.5km (122.3km), tid brukt: 9:47.
Vær: Flott.
Herfra går den offisielle ruten gjennom sentrum av Tokushima. Noe som betyr en lang og monoton vandring med liten endring av hva man ser underveis. Jeg ser ikke fram til det. Istedet ser jeg framover på kartet og lokaliserer Jizō-goe ruten som krysser over Bizan-fjellet. Enda mer innbydende i mine øyne. Jeg er mer dratt mot naturlandskap enn bylandskap. Så planen min er lagt, bortsett fra hvor jeg vil ende opp når jeg stopper å gå idag.
En liten dam ved siden av Jizōin-tempelet før starten på Jizō-goe ruten. Ved bordene ved siden av dammen satt det eldre folk som snakket og spilte kort.
Været er i et like godt humør som mitt etter en god natts søvn. Det er en lite begivenhetsrik vandring fram til den lille dammen og tempelet (Jizōin) som markerer begynnelsen på Jizō-goe ruten over fjellet. Stien opp bærer preg av å være lite brukt, med utallige edderkoppnett som blokkerer veien. Alle sammen med smått vemmelige edderkopper krypende rundt i dem, ikke så sjarmerende som omgivelsene rundt. Underveis møter jeg på en mann som sitter i en halvferdig hytte, som prøver å formidle noe til meg, noe med at ruten er stengt eller lignende. Jeg misforstår tydelig og fortsetter videre.
En statue med en ødelagt paraply sitter og vokter over Jizō-goe ruten.
Jeg tviler på at mange andre henroer går denne veien, de holder seg nok for det meste til den offisielle ruten gjennom Tokushima, men jeg kan ta feil. Ruten over er lite brukt, tett og bratt til tider. På toppen en liten ansamling av statuer. En kort siste brøyt ned gjennom trærne, og så en vandring på vei for å prøve å lokalisere hovedruten igjen, men jeg stopper ikke med det. Med å returnere til hovedruten.
En av de ryddige passasjene på ruten over Azuri passet.
Det er en annen alternativ rute, som går over et annet pass, Azuri, som jeg tar. Det er et feiltak. Ingen andre går den ruten. Av utseendet til den i det minste. Jeg må konstant dytte vekk vegetasjon og de nå alltid tilstedeværende edderkoppnettene, det er ikke en morsom tur. Jeg har virkelig ikke noe lyst til at noen av disse edderkoppene skal krype rundt på meg. De knøttsmå statuene på toppen av passet derimot, var søte. Når jeg dukker ut fra skogen på den andre siden håper jeg å være ferdig med denne stien. Bare for å finne ut at det er mer på vei, og enda mer overgrodd. Jeg har ingen anelse om hva jeg kommer nær når jeg brøyter meg vei gjennom den tykke vegetasjonen som blokkerer min vei. Tapte og ødelagte bygninger blant trærne. Til slutt ankommer jeg en vei igjen. Rett ved siden av en fin Shinto helligdom, Jizōin.
En knøttliten Buddha figur på toppen av Azuri passet.
Tilbake i flokken igjen møter jeg på en annen henro omtrent med en gang. Han heter Tomoyoshi Kubo og skulle påvirke min pilegrimsvandring på et senere stadie, selv om jeg ikke vet om det på dette tidspunktet. Vi holder følge herfra. Her er et interessant (og artig) faktum, selv om det er et omstridt faktum. Ved siden av ruten ligger hva som er oppgitt i guideboken som det laveste fjellet i Japan, Mount Benten på 6.1moh. Jeg bare må bestige det. Det er knapt mer enn en stor kampestein, men det er en liten helligdom på toppen. Med min suksessfulle bestigning, kan jeg nå legge til navnet mitt i (den sannsynligvis lange) listen over beseirerne av dette mektige fjellet.
Bilde tatt av min bestigning av det laveste fjellet i Japan på 6.1moh, Bentenyama.
Kommende ned fra den høye høyden, slår jeg igjen følge med Tomoyoshi-san og setter kurs for et sted å spise lunsj. Han ønsker å gi meg det som osettai, men istedet ender vi begge opp med å bli spandert lunsj som osettai av en dame på stedet vi gikk til. Den lange vandringen gjennom utkanten av Komatsushim er så klart ikke så anspent som mine ekskursjoner over Jizō-goe og Azuri passene. Masse vind derimot, som gjør det litt slitsomt å ha stråhatten på hodet.
Hest og voldsom samurai kriger statuer på toppen av Hatayama.
Stien opp til tempel 18, Onzanji (takknemlighetsfjellet-tempelet), er en nydelig gammel sti på steintrapper dekket av mose. Damer hadde opprinnelig ikke lov til å besøke tempelet, men når moren til Kūkai kom på besøk når han trente der, utførte han et esoterisk ritual som varte i sytten dager. Når ritualet var ferdig kunne så damer få lov til å besøke tempelet. Og en god ting var det, for det er et nydelig tempel som burde være åpent for alle.
Etter å ha forlatt tempelet går ruten gjennom nok en av disse bambusskogene som jeg liker. Denne, i likhet med alle andre, bærer preg av tanken om at det som skjer, det skjer, og skal være slik, så det er falne bambustrær som krysser over alt. Det er derimot ingen ninjaer i dem når jeg ser opp.
Statue av Kōbō Daishi ved inngangen til Onzanji-tempelet.
Tatsueji (oppstandelsen av en bukt tempelet), #19, er en begivenhetsløs, men varm, fire kilometere fra Onzanji. Ikke omringet av trær denne gangen, men av bygninger. Alle templene er likevel som små oaser innenfor omgivelsene deres å regne for. Også dette finner jeg flott, men så klart, har tempelet en pagoda er det et stort pluss i margen fra min side. Det er en skår i gleden min her uheldigvis, og det er barna som løper rundt over alt og skriker. Jeg hadde egentlig sett for meg templene som et sted for rolig kontemplasjon.
Onzanji, det attende tempelet.
På enhver vandring som jeg gjør forventer jeg å møte andre folk, fra forskjellige steder. Hva jeg ikke hadde forventet var å møte på en gruppe med henroer fra ikke mindre enn New Caledonia. Julien og Didier sitter på en benk ved siden av tempelporten og jeg setter meg ned sammen med dem for en stund, snakkende i en miks mellom engelsk og fransk (de snakker fransk på den lille øya). Det er en annen fra gruppa, Yves, som er på stedet de skal overnatte i og hviler. Det er et hyggelig møte.
Tomoyoshi-san på vei gjennom bambusskogen etter Onzanji.
For min japanske venn, Tomoyoshi-san, er det også enden på dagen. Han vil ta et tog tilbake til Tokushima herfra. Før han går gir han meg kortet sitt og ber meg om å ringe ham når jeg er enten ved tempel 68/69, 70 eller 71 og han vil komme og hente meg, for at jeg kan overnatte i hans zenkonyado. For en fabelaktig gjestfrihet. Jeg har fortsatt utallige kilometere å gå og templer å besøke før jeg kommer dit, så jeg håper at jeg ikke vil glemme det.
Ornamenter og lampe i et tak i Tatsueji.
Jeg er derimot ikke ferdig med min dag, jeg har et lite håp om å komme meg til Katsuura og Hinanosayo michi-no-eki'en (vei stasjon, japansk gatekro) der, det skal være plass til å telte der og en restaurant hvor jeg kan få mat i. Tiden er ikke på min side, så for sikkerhets skyld kjøper jeg inn litt proviant i en nærliggende liten butikk (og to øl fra en automat, her hjemme vil vel ungdom gå ville hvis vi hadde hatt disse).
Tatsueji.
Nær Hosenji, et lettere uinteressant tempel i Kushibuchi, er det en annen zenkonyado. Den var markert i guideboken og var min plan b hvis tiden ikke skulle strekke til. Det har den ikke gjort, men gratis-hytta er ekstrem varm inne, rotete, støvete og lite innbydende. Jeg ser likevel ingen annen utvei enn å bli på stedet, da jeg ikke tror at jeg vil ha tid nok til å nå Katsuura før det blir mørkt. Så jeg lar de to viftene gjøre seg fortjent til 'lønnen' sin, mens jeg sitter utenfor og venter på at det skal bli kjølig nok inne.
Inne i zenkonyadoen ved Hosenji-tempelet i Kushibuchi, mitt hjem for natten.
Jeg spiser min beskjedne middag og drikker mine to øl, så slapper jeg av. Det er kakkerlakker krypende rundt på tatami-mattene. Jeg bruker bare de tilgjengelige futonene som underlag for soveunderlaget og soveposen min. Likevel så er jeg takknemlig for disse gratis skjulene. En langt fra uinteressant dag.
<- KokufuByōdōji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar