Kjentmannsmerket: Nitedal Krudtværk. Ved Spritlageret På Kongen

Vær så snill og vær ledt på foten her! Det er krudt over alt!

Lett på foten skal jeg ihvertfall være, jeg har ikke glemt at jeg hadde vondt i kneet igår. Visdommen i å legge ut på en tur dagen etterpå kan det nok stilles et spørsmålstegn bak dog. For å komme meg til denne kjentmannsposten starter jeg med å gå gjennom ett tettsted, og ikke en skog. Selv om det blir litt av det før jeg er framme ved posten. I Nittedal lå en gang Nitedal Krudtværk. Det er ikke selve kruttverket som er målet for kjentmannen denne gangen, men spritlageret til kruttverket. Turen dit starter fra Vågedammen, og for å komme dit måtte jeg altså gå gjennom Nittedal fra togstasjonen.

Hallo halo.

Det er krudt over alt!

Vågedammen (eller Waage Dam som det står på et skilt) skal gjøres om til en badedam. Nå er det et gjerde som går rundt dammen. På gjerdet henger det skilt om at bading frarådes, det er påvist forurensning i vannet. Forurensningen kommer nok fra kruttverket. Folk bader i dammen. Forhåpentligvis så skal det være klart for 'lovlig' bading når restaureringen er ferdig.

Den gamle kraftstasjonen til Nitedal Krudtværk.

Øst for dammen derimot finner man restene av kruttverket, eller Krudtværket. Av de over 100 bygningene som eksisterte da det var drift mellom 1883 og 1978 er det nå bare noen få ruiner igjen. Den største bygningen som står igjen er en kraftstasjon som fikk en solid slagside av en tømmerstokk under enn flom. Nå er det stort sett skogbrann en kan starte om man er uforsiktig med ild her, men før i tiden kunne det skje langt mer eksplosive saker her. Jeg slipper ihvertfall å måtte vrenge alt av lommer og innhold i sekken min for å komme meg til kjentmannsposten. Før måtte de ansatte gjøre akkurat det for å komme inn i området.

Nitedal Krudtværk. Ved Spritlageret På Kongen.

Stien fra spritlageret, hvor den går til vet jeg ikke.

Troll skal det være her og, med navn krudt. Litt ovenfor kraftstasjonen finner man spritlageret på Kongen. Hvorfor det heter Kongen kan jeg ikke svare på. Her ble uansett spriten som ble brukt til å fordrive vann fra kruttet lagret. Det var altså ikke snakk om et vinmonopol. Og det er skuffende nok ikke noe sprit igjen når jeg kommer på besøk heller. Bare et stykke historie. Ved siden av inngangen til bygget står det et fat som en gang har inneholdt 'Lead Peroxide', som er et giftig og krystallinsk pulver blant annet brukt i pyroteknikk.

Fra en jegers øye, utsikt fra en jaktpost, passer bra for en kjentmannspostjeger. Toppen av Varingskollen skjult bak den høyre stolpen.

Fra spritlageret skal jeg krysse over Lillomarka. Jeg tar en råsjans på å følge stien som jeg gikk opp hit på videre. Nede ved kraftstasjonen gikk det en blåsti i retning Sinober, som ikke er merket inn på kartet mitt, en nyere sti med andre ord. Håpet er at stien jeg går på vil krysse den stien. Blir noe senere klart at det gjør den ikke. Så jeg må bryte av på en annen sti med et nytt håp. Jeg vil opp i Lillomarka, men om disse umerkede stiene gjør det vet jeg ikke. Blåstien kommer jeg til slutt inn på, den nye. Tar meg til en annen sti jeg har fulgt tidligere, da var den ikke merket.

Det hvite korset til det trigonometriske merket henger fortsatt i furua, som det gjorde da jeg besøkte toppen i 2009.

Istedet for å følge den opp i retning Burås lar jeg meg lure inn på der Topp7-turen gjennom Romeriksåsene og Lillomarka gikk/går. Spyttes ut på grusveien som går under kraftledningene. Hvor Topp7-turen egentlig går hen her vet jeg ikke, men den burde da vel gå opp til Brennberget. Regner da med at den følger en annen blåsti som går opp til Sinober. Nedenfor der den stien kommer inn på skogsbilveien som går opp til sportsstua, ligger Svenskedalen. Der har det vært kjørt opp med skogsmaskiner en gang og selv om underlaget er kronglete og lite pent kan man fint følge dalen oppover på østsiden av Røvarkula.

Stien ned mot Sørskogen fra Brennberget.

Kjulstjernet.

Her overrasker jeg en tom jaktpost og som med alle jaktposter jeg har en tendens til å komme over, må jeg klatre opp i den. Det er jo passende når man er på kjentmannspostjakt. I det åpne lendet nedenfor er det ingen dyr i sikte, men jeg kan se Varingskollen i bakgrunnen. Inne i skogen ovenfor finner jeg igjen enda en ny blåsti. Topp7-turen har tatt meg igjen. Og denne leder til Brennberget, jeg har ikke gått på stien før. Brennberget er som kjent det ekstremt høyeste punktet i Lillomarka med sine 441 meter over verdenshavet. Samtidig er det et gjensyn med en tidligere kjentmannspost (besøkt i juni 2009). På vei ned til Sørskogen snor en stor grønn buorm seg over stien og gjemmer seg under et tre. Etterpå leker vi stirreleken med hverandre, på god avstand.

Over myrene ved Kjulstjernet.

Kneet mitt har ikke plaget meg nevneverdig, men jeg kjenner at det er noe der, spesielt i nedoverbakkene. På tide med en pause da. Og Kjulstjernet er et sted godt som noe for dagens lunsjpause. Jeg har gått rundt Kjulstjernet før, både på blåstien og rødstien, men på den lille blåstien som krysser over til der skogsveien går på vestsiden av vannet har jeg ikke gått på før. Ikke en lang tur, men en ganske så artig tur over myr på klopper og provisoriske vaklete bruer.

Klopper og provisoriske bruer.

Skisporene følges igjen. Forbi Griseputten og Revlitjernet. Fremme ved Solemskogen kan jeg ikke skryte av å ha bragt med meg noe sprit eller krutt, men en ganske så fin tur gjennom Lillomarka. Det får holde det.

Revlitjernet.

Kjentmannsmerket: Helt Øst På Gyrihaugflaka 604 og Elgsbrenna 485 På Krokskogen

På krokete og kronglete stier gjennom Krokskogen.

Det tar sin tid å komme seg rundt til Sundvollen fra Oslo for å gå inn i Krokskogen fra denne siden av den nære verdenen. Der ser jeg en blå himmel over meg, det er varmt og jeg skal svette oppover de bratte bakkene i Krokkleiva. Føles litt som om jeg har planlagt å tømme meg for vann før jeg omtrent har begynt på turen. Jeg liker Krokkleiva.

En paraglider tar av fra Kronprinsens utsikt bortenfor Krokkleiva.

Bratte motbakker betyr ofte utsikt å få. Rundt Krokkleiva er det og mange av dem, kongelige sådan. Både Kongen, Dronningen og Kronprinsen har sine utsikter her. Kronprinsens Utsikt er et populært sted å sette ut fra med en paraglider på ryggen. Fra rampen ser jeg en jente med rød og gul skjerm ta løpefart og kaste seg ut til en luftig tur med Ringerike som bakgrunn og underlag. Skal innrømme at det ser fristende ut, men jeg har ingen paraglider på ryggen så det er ingen god idé at jeg gjør det samme nå.

En gul blomst i et grønt hav, eller en engsoleie i et hav av skogsneller.

Tror sauene synes det er varmt og, de har klumpet seg sammen i skyggen til et av uthusene på Retthella og ser sedvanlig dumt på meg idet jeg passerer forbi. Retthella er en av de virkelig fine setervollene på Krokskogen, men veien min går videre. På kronglete og krokete stier i retning en mørk gang. Det er både eventyrskog, trivselsskog og villmansskog på stien.

Retthella

Ikke uventet kunne jeg høre Mørkganga lenge før jeg kom til den. Selve plassen gir ikke mye lyd fra seg, men på en godværsdag ville det vært rart å ikke møte på folk der. Og på tuppen av klippene ovenfor skaret sitter dem. Og glor, vel, nyter utsikten får en si. Lyder stiger opp fra det bratte skaret, folk er på vei opp. Jeg går ut på tuppen og lar kameraet se ned for meg, de bak meg liker ikke at jeg står så nært stupet.

En kroksti på Krokskogen, mellom Retthella og Skardtjern

Har både gått opp og ned Mørkganga før, og veien min går ikke ned skaret, likevel må jeg ta turen ned. En gruppe ungdommer kommer opp, lurer på om det er eneste vei ned igjen. Jeg kjenner ikke så mange ruter ned igjen uten å måtte gå til Kleivstua eller Damtjern (det finnes), før jeg kommer på at det går en sti ned fra Skardtjernet mot Åsa igjen. De går opp, jeg går ned og går så opp igjen etter å tittet på klippeveggene nedenfra. Og hvorfor ikke gå på den andre siden av skaret når en først er her, der det er mindre plass å ferdes på.

Mørkganga.

Fra den mørke gangen bærer det oppover igjen, forbi Migartjern til Gygras haug. Å mige (af miga) skal jo visstnok bety å pisse, så da kan en jo betimelig spørre seg om dette tjernet nedenfor haugen var hvor Gygra tredde av på naturens vegne. Gyrihaugen byr uansett opp til utsiktsdans som vanlig. Og idag er det særdeles gode forhold for det og.

Utsikt ned skaret fra tuppen av Mørkganga.

Fra Gyrihaugen trer jeg av den merkede veien. Nesten. Jeg skifter farge. Fra blått til rødt. Og følger skiløypa ned mot Gyrihaugtjerna, her har jeg tidligere bare stått på ski nedover, det er en humpete nedkjørsel. Ved det store Gyrihaugtjernet er det fullt liv utenfor en av hyttene, men det er også det siste rest av andre folk jeg skulle se og møte på turen. Fra sørenden av vannet tar jeg og av fra skisporene.

Mørkganga sett nedenfra.

Helt øst, ute på tuppen av Gyrihaugflaka skal det være en god spot for å skue utover Krokskogen i retning øst og sør i mot Oslo. Østsiden av flaka består av brattere åssider med klipper som åpner opp for landskapet. For å komme dit fra tjernet må jeg krysse over en åsarm før jeg kommer opp på ryggen som strekker sørover langsmed den bratte østsiden. Her er det heldigvis et trivelig terreng å gå i.

Gygras utsikt fra Gyrihaugen.

Utsikt er det ihvertfall å få. Ett grønt bølgehav som strekker seg utover. Det er mye skog her. Løvlia er enkel å få øye på. I sørøst kan toppene av de to tårnene på Tryvannsåsen ses. Oslofjordan kan man sågar også se. Posten stemples. Og nå må magen fores, den har klagd litt i det siste. Det er jo for øvrig et fint sted å fore magen på og. Eneste aberet er de slitsomme kleggene, eller hestefluene, som det plutselig har blitt så mange av i marka.

På Gyrihaugflaka.

I det siste har jeg hatt en tendens til å kanskje velge den vanskeligste veien til målet, også denne gangen virker det som, selv om det idag ikke var noe problem å finne fram. Også hit går det en sti til posten, jeg følger den sørover og ned igjen. Til den renner ut i sanden og blir borte. Går man likevel sørover så skal man komme til en blåmerket sti, det skal godt gjøres å bomme. Og etter litt befinner jeg meg på stien i retning Kampeseter og Ingjerdsbrenna.

Helt Øst På Gyrihaugflaka 604.

Å følge stier som en finner, men som en ikke vet hvor går eller som ikke er merket på kartet, er ikke alltid det som bringer deg dit du skal. Opp mot Elgsbrenna tar jeg en sånn sjanse, og havner litt ved siden av toppen som er åstedet for neste kjentmannspost. Jeg er likevel ikke så langt unna at jeg ser hvor det bærer og finner fram til toppen til det som en gang var en brenna. Dette er navn som ble gitt steder etter en skogbrann og som etterlot seg store svidde områder. Her går også kommunegrensen mellom Hole og Ringerike.

Et glimt av fjell mellom trærne.

Etter å ha stemplet i heftet tenker jeg å være smart og ta en snarvei. Eller rettere sagt, en rett vei. Målet er å komme inn på blåstien som går til Presthytta og Kampeseter. Går rett øst for Elgsbrenna, men her er det ikke snakk om fin, lettgått og trivelig skog som over Gyrihaugflaka. Her er det bare rot. Og kronglete lende. På kryss og tvers må en gå, blant busker, trær og vegetasjon som ser ut til å ha blitt plassert ut på måfå. Hadde man sett meg ovenfra på rett avstand hadde jeg nok fortonet meg som hvordan en maur beveger seg, ved første øyeblikk ser det ikke ut som det er noen plan over hvordan jeg går. Muttern ringer mens jeg holder på i villnisset. Til slutt karrer jeg meg ut på blåstien. Burde ha gått tilbake til der jeg forlot blåstien for å gå opp til brenna.

På vei over Ingjerdsbrenna.

Lommedalen ligger i siktelinjen for enden på turen, men det er et stykke å gå dit. Og klokken tikker og går ubønnhørlig. Jeg følger Lomma nedover, som det renner bemerkelsesverdig lite vann i, tørken (vil jeg kalle det) har gjort sitt. Og har jeg slått kneet mitt et sted? På turen opp og ned Mørkganga, i krattet ned fra Elgsbrenna? Fakta er at kneet mitt begynner å gjøre vondt. Dette er ikke gode nyheter. Klokka er godt over åtte når jeg til slutt kommer ned til By i Lommedalen, og ser bussen kjøre avgårde akkurat i det jeg er under 50 meter unna. Halvtime til neste, men selv med vondt kne gidder jeg ikke vente. Jeg får en tur i Lommedalen på kjøpet.

Skogstorkenebb skjuler stien opp mot Elgsbrenna.

En flott tur gjennom Krokskogen i nydelig vær.

Elgsbrenna 485 På Krokskogen.

Kjentmannsmerket: 'Ett Nytt Objekt' Et Apropos Til Andersrud Kiærringen og Cudriosteinen, Vestsiden Av Svartkulp

Idag var det kampesteiner som sto på menyen i Østmarka. En grensestein og en kontorstein hvis det kan kalles det. Etter Skullerud og Ellingsrud er det av alle steder Durud ute i Enebakk som jeg oftest har startet mine turer inn i Østmarka fra (må være en rud ihvertfall virker det som, Klemetsrud ligger ikke så langt etter). Igjen går jeg av bussen her. Til nok en varm dag ute i marka.

Vandring på skiløyper om sommeren.

'Ett Nytt Objekt' Et Apropos Til Andersrud Kiærringen.

Den første steinen jeg skal finne, er en stor flyttblokk som skal ligge på grensen mellom Rausjø og Vik skoger. Er det så at hvis steinen så flytter på seg, så vil grensen også flytte på seg? Det er ingen sti, ihvertfall avmerket på kartet, til der denne kampesteinen skal ligge, men det går en skiløype omtrent rett forbi. Å følge skiløyper om sommeren kan innimellom bli en våt affære, da tenker jeg ikke på når løypene tar turen over et vann, men så tørt som det er nå vil det ikke være noe problem. Myr eller ikke myr.

Myrull.

Tørr myr.

På skisporene går jeg, uten ski, uten snø og så klart. Varme kontraster og varmt i luften. Steinen finner jeg. Men noe form for grensemerke finner jeg ikke, utenom steinen da. Posten stemples, turen på skiløypene gjenopptas. Går over myrene nå, tørre, mye myrull, fine. De tørre skiløypene gir andre muligheter nå. Jeg går nedenfor Andersrudåsen, har vært en kjentmannspost oppå der og.

Utsikt mot sør fra Kjerringhøgda.

Tonevann og Tonekollen.

Tårnet på Kjerringhøgda står der fortsatt. Fortsatt er det flott utsikt fra toppen av det, fortsatt er det på eget ansvar man klatrer i det. Man kan se der Oslofjorden går, uten å se selve fjorden.

Tårnet på Kjerringhøgda.

Det har ikke vært mange andre å se idag, inntil sportsstua på Vangen står foran meg, her er det liv. Hadde egentlig bare tenkt å fylle på med vann her, hvis nødvendig, og så gå videre, men en kopp kaffe fristet. Så legger jeg i vei uten egentlig å tenke noe som helst på hvor jeg går hen, med unntak av der jeg kom fra. Er på full fart opp Pølseberget før jeg lutrygget må erkjenne min feil.

Steinsjø.

På klopper gjennom Østmarka.

En ting som ikke er feil, er å ta seg et bad når jeg kommer til Steinsjø. Temperaturene på vannene i de forskjellige markene rundt Oslo har vært fabelaktige i denne merkverdige varmeperioden, kanskje ikke uten grunn. Det blir både bad og lunsj. For ikke å snakke om å bare sitte stille og nyte været og naturstillheten.

S10.

Videre langs blåstien fra Steinsjø finner man neste store stein. Cudriosteinen, som skal ligge på vestsiden av Svartkulp. Karen Cudrio er et kjent kvinnenavn i Østmarka og jeg har allerede stiftet bekjentskap med steder hun har ferdes her. Steinen jeg skal frem til her ble muligens brukt som en kontorpult, dette er dog kjentmannsheftet sin betegnelse, av ekteparet Cudrio (Peter) grunnet sin flate form. Skisser, kart, planer, timelister og penger ble visstnok lagt fram på kontorpulten. Og lokale formenn og fullmektiger møtte også opp ved disse steinene som Cudrio brukte for å motta oppgjør for arbeid, så steinene fikk også gitt kallenavnet Lønningssteinen. Jeg finner steinen, men det er ingen lønning som venter på meg her for arbeidet med å gå hit. Får bruke steinen som kontorpult jeg og, og legger ut kartet på det for å peke ut veien videre.

En port av trær.

Cudriosteinen, Vestsiden Av Svartkulp.

Den veien går via Nordre Skytten og over Breidåsen mot Skullerud, fra rud til rud. Solen ligger fint på himmelen på siste biten av vandringen, med et nydelig lys gjennom trærne. Underskogen lyses opp, mens stiene og kloppene vrir seg gjennom den.

Kloppegang.

Sti og lys.

En nydelig vandring gjennom Østmarka, med flotte kontraster mellom blå himmel, grønn skog og rustrød myr.

Kjentmannsmerket: Hjemmefronthytta I Kjekstadmarka

Det er nesten for varmt å gå en tur i skogen nå, spesielt når man egentlig befinner seg rett ved Oslofjorden med ypperlige muligheter for å bade. Jeg står jo faktisk og ser rett på det innbydende vannet. Så er det jo heldigvis så at skogen også byr på muligheter for å få seg en dukkert. Hva er det som gjør at jeg begir meg inn under trærne? Å oppsøke skyggene? For det er garantert skyggefullt der Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka befant seg, den ble jo bygget for å ligge i skjul.

Kontraster i grønt og blått ved Røyken Kirke, med Kjekstadmarka (og en viss golfbane) i bakgrunnen.

Vesledammen, tydelig et populært sted å bade.

Turen starter fra Røyken Kirke, der mitt første veivalg ganske så raskt blir slått beina under. På skogsbilveien som går gjennom Kjekstad Gård står det klart og tydelig at det ikke er noen gjennomgang til Kjekstadmarka derfra, og det skal jeg ære. Jeg bare husker at jeg engang kom ned fra Kjekstadmarka på akkurat samme vei, men da kom jeg jo fra andre siden og det sto sikkert ikke en plakat oppe i skogen da. Vestfoldleden til unnsetning. For en ivrig pilegrim er det fint å gå ved siden av både de norske pilegrimsveimerkene og de gule pilene som noen har malt langs ruten. Jeg kommer inn på min planlagte rute ved Vesledammen igjen.

Huldra følger med meg idet jeg legger veien inn i Kjekstadmarka.

Utsikt mot nord og Oslo fra Svartvannsåsen.

Huldra er populær i dette området, da det er referanser til både Huldras hest, Huldras utsikt, Huldrestien og Huldreåsen her, men ingen huldre å se. Kjekstadmarka har for meg alltid vært mer synonymt med et mer utpreget generisk skogsområde, da er turen opp Svartvannsåsen noe av en åpenbaring. Her går stien flott oppover gjennom en trivelig skog. Fjerner man skogen og vegetasjonen er det omtrent glattskurte runde svaberg man går på. Fra utsiktspunkter ser jeg ut over et grønnkledd skogsområde, kan se skogsbilveien ved Haukeliåsen bukte seg opp åsen. Midt oppe på toppen av åsen omtrent, er det et skar hvor det går an å klatre opp til og ned fra via et tau.

På toppen av Svartvannsåsen.

I Blåfjell naturreservat.

Fra Svartvannsåsen fortsetter den fine turen, går inn i Blåfjell naturreservat. Her ligger det flatere svaberg, naturskjønn skog og myrlender. Samtidig nærmer jeg meg der jeg må forlate den fine stien. Ved en hytte skal det gå en sti, som ihvertfall ifølge kartet skal lede meg direkte til der hytta befinner seg. Stien finner jeg, men stien finner nok ikke hytta, for den går etterhvert i en helt annen retning. Og da befinner jeg meg nede i skogen, med trær og åser rundt meg på alle kanter. Stien forsvinner så i vegetasjonen.

Lite ukjent og navnløst tjern sør for Småvann.

Ovnsdøren til ovnen i Hjemmefronthytta, med riksløven i våpenskjold med spiss.

Kraftledningene som krysser gjennom marka er ikke noe pent syn, men de fungerer ypperlig som navigasjonspunkter. Ledningene strakk seg nok ikke over Hjemmefronthytta på den tiden hytta var i bruk, men nå går de omtrent rett over. Med ledningene som et slags kompass mellom trærne finner jeg et lite tjern. Tjernet er ikke navngitt, men at det finnes på kartet er nok til at jeg forstår hvor jeg er. Derfra kan jeg kose meg med mye tett vegetasjon når jeg følger kraftgata i retning skjulestedet.

Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka.

Utsikt fra Haukeliåsen.

Som ikke er lett å finne, selv om det skal ligge rett under ledningene. Jeg har nok tatt den vanskelige ruten, men med litt studering av terreng og kart kommer jeg fram til hvor det må ligge. Inn under en klynge med trær forsvinner jeg og der finner jeg Hjemmefronthytta, eller restene av den. Godt skjult, men for gutta på skauen så var det vel og meningen. Nå er det bare restene av grunnmuren og ovnen, samt bølgeblikkplatene som ligger strødd rundt som gjenstår av hytta. Hytta er også kjent som Dødskåka, og her nede i skyggenes dal holder jeg på å dø av alle insektene jeg har vekt til live med min inntreden. Under angrep på angrep gjør jeg en retrett på den enkleste veien tilbake til en sti eller skogsbilvei, og med det må planene legges om. Hadde jo egentlig tenkt å komme meg tilbake til Blåfjell naturreservat etter besøket på Milorg-hytta.

Bertelsmyra, tørt over myra nå etter så mange varme og tørre dager.

Skapertjern.

I varmen så kan det jo tenkes at dette var det rette uansett, min tanke om å gå inn i Vestmarka forekom meg også mer og mer som noenlunde ambisiøs. Når jeg sto på Svartvannsåsen og så hitover fra toppen, hadde jeg ikke i tankene mine at jeg skulle komme til å gå på skogsbilveien jeg gjør nå. Varmen setter sitt preg på andre ting og, over Bertelsmyra kan jeg gå tørrskodd, det er ikke mye fuktighet å finne. Vi trenger regn nå, og en god del av det og. Jeg spiser lunsj i skyggen ved ROS-hytta og minnes at jeg klagde på kalde hender på skitur med fattern hit for mange mange år siden, det skal godt gjøres å få kalde hender her nå.

Stuvstjern.

Siden jeg er på avveie fra opprinnelig plan kan jeg likesågodt legge turen om stier og steder jeg ikke har vært ved før. Så jeg finner veien til Skapertjern. Nå frister det å hoppe uti gitt, men jeg lar det vente litt til. Til jeg kommer til Stuvstjern, men nå er det nok, nok svetting, nok tørr kjeft, nok vandring i skog. Jeg vil bade. Tror dette er det varmeste vannet jeg har badet i i Norge noensinne. Kan ikke huske sist jeg har badet med så høy temperatur i vannet som det er her.

Utsikt mot Lier og Drammen fra stien ned Reistadlia.

Mens vannet tørker i sola, argumenterer jeg med meg selv om jeg skal gå videre for å ta kjentmannsposten på Gjellebekk Skanse eller om jeg skal gå til Lier stasjon. Det blir til at jeg legger turen mot toget, varmen har gjort det tregt å gå. Turen ned Reistadlia er flott, med god utsikt over Lier og mot Drammen. Varmt, det er en mil lang kø ved bensinstasjonen bortenfor togstasjonen. Positivt, i den forstand at jeg dropper å stå i køen og dermed når det første toget tilbake til Oslo som kommer. Fem minutter å vente var helt godkjent. Vestmarka ble det ikke, istedet ble det nesten en omvendt tur fra forrige gang jeg gikk på kjentmannsjakt gjennom Kjekstadmarka. Fint var det og.

Lier.