Kjentmannsmerket: Utsikten På Stuteskallveien og Mørkreiåsen og Flyvrak, En Av Tipptankene Til F-84 Thunderjeten I Dammyrdalen

Idag ville jeg som vanlig igjen ut på tur, eller rettere sagt, det virket som at den ene hjernehalvdelen min ville det. Den andre, den ville det ikke. Resultatet? En senere avgang så klart, men så fort jeg satte ut fra Skansebakken i Sørkedalen ble det fort stille fra den motvillige hjernehalvdelen. Idag skal jeg til en utsikt på en vei som heter noe annet enn det jeg trudde, en mørk ås som også er det høyeste punktet i Hole kommune og flere rester etter et flyvrak.

På blåstien mot Midtre Lysedam.

Fra Skansebakken skal jeg opp i høyden og da tenker nok mange Oppkuven, men det er ikke tilfelle nå. Dit jeg skal var jeg for øvrig tidligere på året og, da med ski på beina. Gitt den sene starten som min motvillige hjernehalvdel ga meg, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å gå raskest mulig opp til Lysedammene, altså på skogsbilveien. Hvilken av halvdelene der oppe som gjør at jeg skifter til å ta blåstien istedet vet jeg ikke, men kanskje det var den motvillige. Som gjorde det for å gjøre opp for seg. Jeg er glad jeg ombestemte meg og tok stien istedet. Hyggeligere å gå på denne stien enn på veien, så får klokka bare furte.

Lysedammene nedenfor.

Utsikten på Stuteskallveien.

Jeg skal opp til utsiktspunktet på Stuteskallveien, selv om jeg alltid har trodd at den veien heter Otertjernsveien. Ingen sti opp dit, med mindre jeg går en lang omvei rundt, så det blir veien med samme navn opp. Vurderte en stund å snu turen på hodet og gå motsatt vei enn planlagt. Det var meldt fint vær, men nå er det lettere overskyet med bare en tynn antydning til blå himmel. Her gikk det fort ned på ski i vinter, det går ikke like fort opp, men det er verdt tiden det tar. Det står i heftet at utsikten herfra kan overraske de fleste og det stemmer godt, jeg har vært her før som sagt, men første gang jeg kom over utsiktspunktet var forundringen stor. Og gleden likeså.

Tryvannshøgda i horisonten.

Det er et lite stykke å gå til neste post. Og ruten dit er ikke helt straightforward heller. Som inngangspunkt mot kjentmannsposten har jeg valgt Søndre Heggelivann. Å komme seg dit er derimot straightforward. Rundt Stuteskallen og Otertjernsåsen på blåstien, og så opp til Søndre Heggelivann først på blåstien og så på skogsbilveien. Jeg mener å ha gått blåstien opp fra Gråseterhytta før, men kan ikke huske det lille juvet som Evja renner gjennom på vei nedover. Har vel kanskje aldri falt meg inn å gå bort og titte ned før nå.

Sti gjennom lyng.

Maurmotorvei.

Jeg skal følge skogsbilveien som går sør for Søndre Heggelivann hele veien til jeg omtrent stanger i Bærumskollen. Til nå har jeg knapt møtt på en annen person, men her inne, nesten innerst på denne skogsbilveien går jeg på en annen vandrer. Stor sekk, det er snakk om en telttur. Herfra har jeg sett at det går stier fra der skogsbilveien ender, men det har vært på kart på nettet. Og ikke på det kartet jeg har med meg i sekken (eller på kartet i kjentmannspostheftet).

Der Evja renner.

Blandablomst.

Det går en sti som slynger seg rundt Bærumskollen, jeg følger den. Den unngår å gå rett ut i myra, som er fint, men myrene rundt er supre å ha i nærheten nå. Jeg skal til den ene av to 'tvilling-koller' og fra myrene burde det være mulig å kunne se disse to når det er mer åpent i terrenget. Tett skog gjør orientering mye verre. På den andre siden ligger myrene og der som hindringer en må forsere eller komme seg rundt. Stien jeg følger er noe kronglete å gå på, men dette er gøy. Jeg har glemt hvor gøy jeg egentlig synes det er å prøve å finne fram ved hjelp av orientering og ikke bare å gå etter kjente stier, selv om denne utfordringen nok ikke er den største av sitt slag.

Myr mellom Bærumskollen og Mørkreiåsen.

Myrhindring.

De to tvillingkollene er Mørkreiåsen og Kampeknerten. Førstnevnte er posten jeg skal til og samtidig det høyeste punktet i Hole kommune, med sine 574moh. Nå behørig markert med et helt nytt skilt, samt et flagg. Fra toppen er Gyrihaugen klart synlig. Det er også en stein her som har bumerket til familien Leuch på, den markerte grensen til eieren av Bogstadgodset. Mørkreiåsen inneholder også grensen mellom Hole og Ringerike. Med utsikt mot Gyrihaugen er det tid for lunsj. Blå himmel og sol med enkelte skyer, fint, og så begynner det å regne.

Treparaply.

Mørkreiåsen.

Ned igjen er det igjen tid for å følge sti som blir til et tråkk, som igjen blir til ingenting. Uansett utseende på sti eller tråkk så er det nede ved blåstien sør for kollen jeg kommer ned til. Gøy vandring utenom stiene for å komme hit over Mørkreiåsen fra Søndre Heggelivann. Nå står myrvandring ned mot Kampeseter for døren. Kryssbystupmyra. Jeg mottar en melding fra min mor som lurer på hvor jeg er, jeg svarer at jeg driver og plasker over en myr. Som svar får jeg: 'hver sin lyst'.

Dramatisk himmel.

Kryssbystupmyra.

Helt ned til Kampeseter går jeg ikke, istedet mimrer jeg tilbake til vinteren da jeg gled over myra på skiene. Nå følger jeg skisporene bort til der den nye skogsbilveien gjennom Dammyrdalen går. Den veien er litt som et stort skår i landskapet, der de fleste andre skogsbilveiene i marka føles litt som at de prøver å ta minst mulig plass, gjør denne det motsatte. Den brauter og bryter sin vei gjennom skogen. Det var vesentlig hyggeligere å gå over de grønne skisporene, men for å komme til min neste post er alternativet en veldig lang omvei rundt.

Fargefullt mini-os.

Et skår i naturen, skogsbilveien gjennom Dammyrdalen.

Flyvrak er fascinerende, til tross for det lite hyggelige assosiert med dem. Og det finnes jo flere av dem i marka og, har man fulgt etter kjentmannsheftet sine vandringer i mange år har man og fått besøkt noen av disse. Flyvraket i Dammyrdalen har jeg vært på før, men nå har posten pakket sakene og flyttet seg bort fra turbinen fra vraket som mange trodde hadde havnet i et myrhøl. I 1952 ble det av fire Thunderjet jagerfly utført et simulert angrep i Holmenkollområdet. Dessverre endte det simulerte angrep i en ulykke, noe som på enda tristere vis jo sa noe om resultatet av et slikt angrep. Det ene av de fire flyene styrtet her i Dammyrdalen, man antar at det var et av de andre flyene sin tipptank som kom i kontakt med tipptanken til dette flyet som forårsaket ulykken. Begge tipptankene falt ned. Det er ikke vist om hvilket fly tipptanken jeg skal til tilhørte.

Turbinen til flyvrakrestene i Dammyrdalen.

Flyvrak, en av tipptankene til F-84 Thunderjeten i Dammyrdalen.

Jeg kommer først til turbinen, som fortsatt ligger her og gir meg et bedre bilde av hvordan den ser ut. Når jeg var her i anledning forrige post her, lå deler av vraket under snø. Fra turbinen skal det gå en sti opp til tipptanken og den skal være midlertidig merket, så jeg lar meg bare lede opp til posten denne gangen. Her oppe, for det er noen skritt å gå opp til der posten ligger, finner jeg det som er en drivstofftank. Tipptankene er montert ytterst på vingetippene. Så da tipper jeg det du vet hva navnet kommer av. Nå brukes ikke lengre tanken til å holde drivstoff, men vegetasjon som har funnet det påtagelig å bruke restene som potteplante.

Seteråsen.

Postene er unnagjort og det tror jeg og tiden jeg har til rådighet også er. Ned tilbake til Skansebakken blir det skogsbilvei for alle penga, noe som til slutt ødelegger noe av helhetsinntrykket for turen. Likevel får jeg si meg fornøyd med turen. Og selv om det er hyggeligere på sti, så er været så fint at en må nyte det uansett underlag.

Slora.

Kjentmannsmerket: Skaugumsåsen Ved Utsikten 351 og Buråsbonn og Belsetbonn og Svartoråsen Nordøst

Klar for tur, som vanlig. Og denne gangen smilte værgudene til meg igjen. Etter å ha skuet rundt Oslo fra en imaginær utsiktpunkt, hadde valget falt på å legge turen til Vestmarka. For å gi turen litt mer mål og mening, uten helt å være meningen, lå det noen kjentmannsposter som grunnlag for rutevalg. Å bruke kjentmannsheftet for turer i marka er supert for å legge turen litt utenom sine vanlige turmål.

Nedenfor Skaugum på vei mot Sem Gjestegård.

Med Asker som utgangspunkt er det enkelt å se hvor jeg skal hen på mitt første stopp for dagen. Skaugumsåsen er ganske så tydelig synlig. Jeg jukser litt og tar buss et lite stykke på vei ut fra Asker, så en kortere gåtur til Sem Gjestegård. Herfra går det en blåmerket sti opp mot åsen. Problemet? Kartet mitt er ved nærmere ettersyn fra 2008, altså det er 11 år gammelt. Blåstien som jeg på kartet ser går opp mot utsiktspunktet går ikke der lenger, eller tar aldri av fra stien som går videre ned mot Hvalstad. Kart og stier stemmer ikke overens og jeg får bekreftet min mistanke av to andre turvandrere som kommer opp fra Hvalstad. De sier at man egentlig ikke vil at folk skal ta den stien opp, men at det er fullt mulig. Løse steiner og slikt, bratt.

Stien opp mot toppen av Skaugumsåsen, forbi radaren.

Bratt er det og, man kommer seg fort høyt opp til å få utsikt fra stien oppover. Stien ser og ut til å ha skiftet til å gå utenom det partiet som kanskje voldte hodebry for de som har stått for merkingen opp. Den bratte siden til åsen gjør det ganske så klart og tydelig at man vil få god utsikt fra toppen, det er ikke noe som blokkerer for den.

Utsikt sørover fra Skaugumsåsen.

Skaugumsåsen ved utsikten.

Ikke vanskelig å forstå at dette er populært turmål for Asker sine innbyggere. Her ser man ganske så langt når området rundt er så flatt som det er. Vel, nesten da. I heftet står det at Skaugumsåsen, Vardåsen og Kolsås ble kalt for 'Fattigmanns-Geilo for hjemmesittere', men det er absolutt et flott sted å dra til hvis man ikke kan dra til Geilo (eller andre steder).

På vei mellom Skaugumsåsen og Gupu.

Fra en ås til en annen, og et stykke å gå imellom. Fra Skaugumsåsen går ferden videre dypere inn i Vestmarka. Ned fra åsen på en sti som går gjennom en forunderlig-lignende urskog (som jo kan forklares med at det er naturreservat), til ut i lyset der det klart har vært skogsdrift før, men som nå gror igjen. Det danner et merkelig landskap, som en blanding av sprudlende vegetasjon i roteåkeren til ett troll.

Ankomsten til Gupu.

Gupu ligger perfekt tidsmessig til for en iskrem, varmen gjør sitt. Åsen jeg snakket om er Haveråsen, det er ikke nødvendig for meg å gå opp dit for å komme meg til neste kjentmannspost. Det er ikke Haveråsen som er den posten, men vandringen gjennom bjørkene på toppen av åsen er så fin at jeg vil ha den med meg. Før jeg begynner på oppstigningen sperrer noen kuer veien for meg på stien, ser bare tomt og dumt på meg og nekter å flytte på seg. Mø sier jeg og går rundt.

Sti gjennom bjørkeskog på Haveråsen.

Buråsbonn.

På utsiktspunktet til Haveråsen sitter det to andre kjentmannspost-jegere og, men de deler broderlig utsikten og plassen med meg. Deler til og med en kakebit. Og historier om kjentmannsposter som vi har tatt. De er på vei til samme post som meg, og legger i vei før jeg går, da jeg ser det er på tide med lunsj. Før de går sier de at jeg nok vil ta dem igjen, men jeg ser dem aldri mer.

Ned fra Buråsbonn.

Det er tross alt ikke lange veien ned fra Haveråsen til Buråsbonn. I Vestmarka ble det en god stund drevet rovdrift på skogen, det krevdes store mengder med trekull til jernverkene i Bærums Verk. Til dette ble det drevet mange kølabonner i marka, og Buråsbonn en av dem. Står man der nå, som jeg gjør etter å ha kommet ned fra Haveråsen, vil man derimot ikke se at det har vært en kølabonn her uten videre. Skogen har tatt hevd på det som gikk tapt, men graver man litt skal man kunne finne beviser på at har blitt brent kull her.

Forglemt husmannsplass under et tre på Burås.

Sauer på vei fra Burås.

Jeg merker meg at det har vært betydelig med aktivitet rundt Butterudbonn, også en tidligere kjentmannspost. Trestammene ligger strødd rundt. Ser langt fra like fredelig ut som tidligere. Koselig myr og skispor og blå merking og rød merking om hverandre til Mikkelsbonn. Fra bonn til bonn gitt, bunnen er nådd, men det betyr jo egentlig ikke det. Jeg skal til en annen bonn, Belsetbonn. Den liker langt på vei i retning Sollihøgda, men ikke helt.

Skyggeselfie ved en buet naturlig klopp.

Belsetbonn.

Sauer stirrer skeptisk mot meg etter Burås, og på Burås finner jeg glemte husmannsplasser under trærne som jeg ikke har sett før. Sauer ser iltert på meg når jeg går ned langs veien mot Skoglund og E16. Kølabonner, kølgroper og kølamiler. De hører nå historien til. Kølamiler ble brukt for å produsere trekullet i miler, fordi det trengtes så store mengder av det. Det var både kunst, hardt arbeid og farlig på samme tid. Et slikt sted var Belsetbonn, nå et sted de aller fleste passerer forbi i nærheten uten å vite om det. Jeg kommer dit ved å følge en liten og kort skogsbilvei som ender ingensteds hen, men som det går stier fra. Ved posten ser det ut som et generisk skogsparti, som et sted likt alle andre steder, der ingen har gjort noe på lang tid. Bortsett fra at det jo akkurat har vært det.

Urdselvafossen.

Skoslitern.

Gruppen med sauer blir delt i to når jeg går opp, det er så vanskelig å unngå det, gitt de dyrenes intellektuelle kapital. Så, høylytt breking fra front og bak på vei opp skogsbilveien, meg selv ristende på hodet. Her kommer dumme dumme dum. Nå skal turen gå i retning ut av Vestmarka. Hovedsaklig på skogsbilvei, men med en liten intermezzo på natursti imellom. Skoene protesterer i henhold til hva som venter dem.

Urdselva.

Ned fra Vestmarka går jeg på det som kalles for Skoslitern. Bratt, ujevnt underlag basert på løse steiner. Et juv med en foss ved siden av. Tøft og tøft. Skoene overlever, men jeg er ikke fornøyd. Jeg er fornøyd med hvor komfortable de er å gå med, veldig. Derimot, nedover Skoslitern, og før det igjen, merker jeg dessverre enkelte glipp som jeg ikke liker. Jeg ønsker bedre gripeevne enn det jeg føler at jeg har nå.

Snøfte Smith land.

Skoslitern kaster meg ut i det jeg vil kalle et Snøfte Smith land. Jeg lurer virkelig på hvem som bor i enden av denne bortglemte dalen. Jeg hører vitterlig og litt ekko av dueling banjos i det fjerne. Det er spesielt, spesielt med tanke på at på andre siden av neste kjentmannspost ligger Skui og masse bebyggelse.

Utsikt fra toppen av Skuibakken, dårlige hoppeforhold.

Fra topp til topp og fra bonn til bonn er dagens kjentmannsfangst. Siste topp og post er på Svartoråsen, helt i utkanten av Vestmarka. Her står posten på et lite utsiktspunkt, men det er vesentlig bedre utsikt å få hvis man klatrer opp i tårnet til hoppet i Skuibakken. Denne åsen blir kalt for en Hundremeterskog. Hva det betyr skal du få lov til å slå opp i selv, men for meg så forbinder jeg det hovedsaklig med Ole Brumm og vennene hans. Dessverre møter jeg ikke på noen av de på mitt besøk i denne Hundremeterskogen. Ved utsiktspunktet der posten står er det og et lite hull, som er rundt 40cm dypt og måler 12x15cm. Geologene vil kalle det en gasslomme eller gasshull.

Svartoråsen nordøst.

Nydelig vær og en fin tur i Vestmarka.

Syd på Svartoråsen.

Kjentmannsmerket: Heinsteinen På Heikampen og Fyllingskollen Nord For Middagskollen, Også Kalt Fyllings-Middagskollen

Det grå været fortsetter ufortrødent videre. Ihvertfall på de dagene jeg legger ut på tur. Idag var det intet unntak. Skyene lå og og bare ventet på å få slippet lasten sin over marka idag, mens Sørkedalsbussen den slapp av meg ved skolen og den lille kaféen. Planen for turen idag var kjapt kokt ihop. Jeg sirklet inn to kjentmannsposter på kartet som ikke lå så langt unna hverandre og gjorde en slett jobb med å planlegge ruten. Sikre punkter var Heikampen og Middagskollen, der ligger henholdsvis Heinsteinen og Fyllingskollen.

På blåstien opp fra Elveli.

Juvet og Svartorseterbekken.

Etter at brua over Svartorseterbekken falt sammen ble blåstien lagt om til å gå ovenfor juvet bekken renner gjennom. I mine øyne er dette en forbedring, som gir en muligheten til å gå ovenfor juvet og se ned på det. Det er kanskje ikke et gedigent juv å snakke om, men det er litt småtøft (hvis man ikke ønsker å gå ved siden av juvet finnes det en alternativ merket rute og, men det er ingen fare for å falle ned i juvet om man tar stien som går langsmed). Stien fører meg gjennom en uthevet grønnhet til Finnerud. Hvor de idag serverer rabarbrasuppe, det frister, men jeg er ikke sulten ennå.

'Nordmarkssump'.

Stien opp fra Finnerud mot Sakariashytta.

Stien som går opp fra Finnerud til Sakariashytta har jeg ikke gått før, bare deler av den (til der skisporene forlater den). Etter å ha kommet meg forbi den traurige skogshogsttraséen blir det en nydelig skogssti, med variasjon av trærarter. Fra Sakariashytta, hvor syklister peiser forbi, må sti vike for skogsbilvei. Her har jeg sjeldent gått til fots, men flere ganger på ski. Det er en blindskogsbilvei som ender ute i ingenstedshen, ikke langt unna skisporkrysset mellom Heikampen og Kveldroshøgda. Det er noe utsikt over mot Kikutmassivet under det grå havet på himmelen.

Stormyra, der skisporene krysser før de går opp mot Heikampen.

Heinsteinen på Heikampen.

Skiene mine mangler idag, men det er likevel skiløypa jeg har tenkt å følge opp mot Heikampen. Det er derimot en god del våt myr mellom meg og der skiløypa går opp til Heikampen, skisporene kan jo som kjent fint ta seg over Stormyra. Jeg må gå rundt. På Heikampen skal jeg finne Heinsteinen, en av mange store kampesteiner som isen har flyttet rundt på for å forundre oss. Av flere sagt å være Heikampens høyeste punkt, men det stemmer ikke. Orienteringen min stemmer ikke helt heller. Jeg tar nok av fra skisporet, eller tråkket som nå følger sporene, litt for tidlig. Lurt av en varde som noen har laget, ser jeg etter denne steinen på feil sted, men etter en liten runddans er jeg igjen på sporet. Ikke skisporet.

Utsikt mot Østre Fyllingen og Bjørnsjøen fra Heinsteinen.

Regn i horisonten fra utsikten på Heikampen.

Det er faktiske en kul liten plass i marka det her. Heinsteinen er ikke frittstående, det er andre kampesteiner her også, ett tråkk går mellom Heinsteinen og en annen kampestein. Ovenfor er det en liten naturbalkong hvor man kan se ut over Fyllingen og Bjørnsjøen fra. Jeg stempler pliktfullt i heftet. Ved å følge det tråkket tar det ikke lang tid før jeg plasker uti en myr og ser skisporene gå på andre av siden av den. Det er en god grunn til å gå opp til Heikampen sommerstid. Og det er samme grunn som på vinterstid. Utsikten sørvest på kollen. Her spiser jeg lunsj, mens jeg skuer ut over Sørkedalen og videre innover i Bærumsmarka og Krokskogen, Oslofjorden er såvidt synlig. Regnskyer driver over landskapet flere steder, men jeg er foreløpig skånet for det våte elementet. Fra himmelen ihvertfall, ikke under føttene, det har det vært vått lenge. Det er en tøff utsikt.

Tjern på Heikampen.

Her blir man våt, på der skisporene går over en myrlagt dalbunn i retning Tjuvdalen.

Skisporene følges og nedover, her går det fort og svingete nedover om vinteren. Skal innrømme at det har blitt noen iscenesatte fall ned den traséen. Det kan for øvrig skje nå og, det er litt glatt og gjørmete enkelte steder på veien ned, men jeg slipper unna. Enda våtere er det for å komme tilbake til skogsbilveien. Og nå er det bare å plaske uti det. Det gjør ingenting å bli mer våt på føttene, når en allerede er gjennomvåt. Jeg følger skisporet tilbake til skogsbilveien, krysser den og setter utfor ned Tjuvdalen.

Ned Tjuvdalen.

Bregnevei i Tjuvdalen.

Rundt meg blir det enda mer grått, men de grønne bregnene som dekker dalbunnen til Tjuvdalen gjør sitt for å sette farge på turen. Jeg skal opp til Fyllings-Middagskollen, som er det nordlige høydepunktet til Middagskollen. Middagskollen fikk navnet sitt av at klokken 12 sto solen rett over kollen og markerte da middag. Dette gjaldt de som bodde på plassen Fyllingen i gamle dager, da kollen fungerte som klokke. Blåstien som går opp fra nord, i enden av Tjuvdalen, går ikke over kollen.

Bregneselfie.

Grått over Nordmarka, på vei opp mot Middagskollen.

Også her er jeg altfor tidlig ute med å forlate 'tryggheten' til blåstien og begi meg utenfor stiene for å finne toppen. Det er ingen sol på himmelen nå, så ikke kan klokken stilles eller jeg se mye av landskapet rundt. Surret inn av regn som det er. Her kommer jeg til en kolle som jeg tror er Middagskollen, men som faktisk er Fyllings-Middagskollen, og dermed begynte jeg å gå nordover for den. Som jo er feil, men jeg finner ut av det og kommer meg opp til posten. Det er ikke akkurat mye utsikt fra denne kollen, uten at det hadde gjort noe fra eller til idag.

Fyllingskollen nord for Middagskollen, også kalt Fyllings-Middagskollen.

Myr på Middagskollen.

Jeg prøver å følge beskrivelsen i heftet for hvordan komme seg hit, baklengs. Tråkket det finner jeg nå greit, men å følge det hele veien får jeg ikke til. Etter en stund forsvinner det i vegetasjonen, men det er nok mulig at jeg tok feil av mennesketråkk og dyretråkk på et punkt. Det er et slags tråkk jeg følger likevel, jeg dumper ned på skogsbilveien mot Kikutstua litt før planlagt. Herfra er det skogsbilvei for alle pengene. Det surkler fra føttene når jeg går.

Osmarka under et lavt skydekke.

Fiskelitetjern.

Føler meg heldig med dagen, tross været. Jeg fikk oppleve utsikten fra Heikampen, nå vil jeg tro det er lite å se fra den. Rundt meg er det grått og lavt skydekke. Såvidt jeg kan skimte Fiskelitetjern fra veien. Nede ved Finnerud er det trollsk stemning, også her er det såvidt husene kan skimtes gjennom tåken.

Finnerud i tåka.

Det regnet igrunn ikke så mye, men det ble en våt tur likevel. Straffen for å glemme at snøen er borte og skiene er lagt bort, og likevel ta turen der skisporene går. Opp til kjentmannsposten ved Heikampen, Heinsteinen, og deretter lunsj ved utsikten med regn i horisonten. Så til andre kjentmannspost på Fyllingskollen da tåken og yren kom sigende. Flott tur.

Tåke over Finnerud.