Nedenfor Skaugum på vei mot Sem Gjestegård.
Med Asker som utgangspunkt er det enkelt å se hvor jeg skal hen på mitt første stopp for dagen. Skaugumsåsen er ganske så tydelig synlig. Jeg jukser litt og tar buss et lite stykke på vei ut fra Asker, så en kortere gåtur til Sem Gjestegård. Herfra går det en blåmerket sti opp mot åsen. Problemet? Kartet mitt er ved nærmere ettersyn fra 2008, altså det er 11 år gammelt. Blåstien som jeg på kartet ser går opp mot utsiktspunktet går ikke der lenger, eller tar aldri av fra stien som går videre ned mot Hvalstad. Kart og stier stemmer ikke overens og jeg får bekreftet min mistanke av to andre turvandrere som kommer opp fra Hvalstad. De sier at man egentlig ikke vil at folk skal ta den stien opp, men at det er fullt mulig. Løse steiner og slikt, bratt.
Stien opp mot toppen av Skaugumsåsen, forbi radaren.
Bratt er det og, man kommer seg fort høyt opp til å få utsikt fra stien oppover. Stien ser og ut til å ha skiftet til å gå utenom det partiet som kanskje voldte hodebry for de som har stått for merkingen opp. Den bratte siden til åsen gjør det ganske så klart og tydelig at man vil få god utsikt fra toppen, det er ikke noe som blokkerer for den.
Utsikt sørover fra Skaugumsåsen.
Skaugumsåsen ved utsikten.
Ikke vanskelig å forstå at dette er populært turmål for Asker sine innbyggere. Her ser man ganske så langt når området rundt er så flatt som det er. Vel, nesten da. I heftet står det at Skaugumsåsen, Vardåsen og Kolsås ble kalt for 'Fattigmanns-Geilo for hjemmesittere', men det er absolutt et flott sted å dra til hvis man ikke kan dra til Geilo (eller andre steder).
På vei mellom Skaugumsåsen og Gupu.
Fra en ås til en annen, og et stykke å gå imellom. Fra Skaugumsåsen går ferden videre dypere inn i Vestmarka. Ned fra åsen på en sti som går gjennom en forunderlig-lignende urskog (som jo kan forklares med at det er naturreservat), til ut i lyset der det klart har vært skogsdrift før, men som nå gror igjen. Det danner et merkelig landskap, som en blanding av sprudlende vegetasjon i roteåkeren til ett troll.
Ankomsten til Gupu.
Gupu ligger perfekt tidsmessig til for en iskrem, varmen gjør sitt. Åsen jeg snakket om er Haveråsen, det er ikke nødvendig for meg å gå opp dit for å komme meg til neste kjentmannspost. Det er ikke Haveråsen som er den posten, men vandringen gjennom bjørkene på toppen av åsen er så fin at jeg vil ha den med meg. Før jeg begynner på oppstigningen sperrer noen kuer veien for meg på stien, ser bare tomt og dumt på meg og nekter å flytte på seg. Mø sier jeg og går rundt.
Sti gjennom bjørkeskog på Haveråsen.
Buråsbonn.
På utsiktspunktet til Haveråsen sitter det to andre kjentmannspost-jegere og, men de deler broderlig utsikten og plassen med meg. Deler til og med en kakebit. Og historier om kjentmannsposter som vi har tatt. De er på vei til samme post som meg, og legger i vei før jeg går, da jeg ser det er på tide med lunsj. Før de går sier de at jeg nok vil ta dem igjen, men jeg ser dem aldri mer.
Ned fra Buråsbonn.
Det er tross alt ikke lange veien ned fra Haveråsen til Buråsbonn. I Vestmarka ble det en god stund drevet rovdrift på skogen, det krevdes store mengder med trekull til jernverkene i Bærums Verk. Til dette ble det drevet mange kølabonner i marka, og Buråsbonn en av dem. Står man der nå, som jeg gjør etter å ha kommet ned fra Haveråsen, vil man derimot ikke se at det har vært en kølabonn her uten videre. Skogen har tatt hevd på det som gikk tapt, men graver man litt skal man kunne finne beviser på at har blitt brent kull her.
Forglemt husmannsplass under et tre på Burås.
Sauer på vei fra Burås.
Jeg merker meg at det har vært betydelig med aktivitet rundt Butterudbonn, også en tidligere kjentmannspost. Trestammene ligger strødd rundt. Ser langt fra like fredelig ut som tidligere. Koselig myr og skispor og blå merking og rød merking om hverandre til Mikkelsbonn. Fra bonn til bonn gitt, bunnen er nådd, men det betyr jo egentlig ikke det. Jeg skal til en annen bonn, Belsetbonn. Den liker langt på vei i retning Sollihøgda, men ikke helt.
Skyggeselfie ved en buet naturlig klopp.
Belsetbonn.
Sauer stirrer skeptisk mot meg etter Burås, og på Burås finner jeg glemte husmannsplasser under trærne som jeg ikke har sett før. Sauer ser iltert på meg når jeg går ned langs veien mot Skoglund og E16. Kølabonner, kølgroper og kølamiler. De hører nå historien til. Kølamiler ble brukt for å produsere trekullet i miler, fordi det trengtes så store mengder av det. Det var både kunst, hardt arbeid og farlig på samme tid. Et slikt sted var Belsetbonn, nå et sted de aller fleste passerer forbi i nærheten uten å vite om det. Jeg kommer dit ved å følge en liten og kort skogsbilvei som ender ingensteds hen, men som det går stier fra. Ved posten ser det ut som et generisk skogsparti, som et sted likt alle andre steder, der ingen har gjort noe på lang tid. Bortsett fra at det jo akkurat har vært det.
Urdselvafossen.
Skoslitern.
Gruppen med sauer blir delt i to når jeg går opp, det er så vanskelig å unngå det, gitt de dyrenes intellektuelle kapital. Så, høylytt breking fra front og bak på vei opp skogsbilveien, meg selv ristende på hodet. Her kommer dumme dumme dum. Nå skal turen gå i retning ut av Vestmarka. Hovedsaklig på skogsbilvei, men med en liten intermezzo på natursti imellom. Skoene protesterer i henhold til hva som venter dem.
Urdselva.
Ned fra Vestmarka går jeg på det som kalles for Skoslitern. Bratt, ujevnt underlag basert på løse steiner. Et juv med en foss ved siden av. Tøft og tøft. Skoene overlever, men jeg er ikke fornøyd. Jeg er fornøyd med hvor komfortable de er å gå med, veldig. Derimot, nedover Skoslitern, og før det igjen, merker jeg dessverre enkelte glipp som jeg ikke liker. Jeg ønsker bedre gripeevne enn det jeg føler at jeg har nå.
Snøfte Smith land.
Skoslitern kaster meg ut i det jeg vil kalle et Snøfte Smith land. Jeg lurer virkelig på hvem som bor i enden av denne bortglemte dalen. Jeg hører vitterlig og litt ekko av dueling banjos i det fjerne. Det er spesielt, spesielt med tanke på at på andre siden av neste kjentmannspost ligger Skui og masse bebyggelse.
Utsikt fra toppen av Skuibakken, dårlige hoppeforhold.
Fra topp til topp og fra bonn til bonn er dagens kjentmannsfangst. Siste topp og post er på Svartoråsen, helt i utkanten av Vestmarka. Her står posten på et lite utsiktspunkt, men det er vesentlig bedre utsikt å få hvis man klatrer opp i tårnet til hoppet i Skuibakken. Denne åsen blir kalt for en Hundremeterskog. Hva det betyr skal du få lov til å slå opp i selv, men for meg så forbinder jeg det hovedsaklig med Ole Brumm og vennene hans. Dessverre møter jeg ikke på noen av de på mitt besøk i denne Hundremeterskogen. Ved utsiktspunktet der posten står er det og et lite hull, som er rundt 40cm dypt og måler 12x15cm. Geologene vil kalle det en gasslomme eller gasshull.
Svartoråsen nordøst.
Nydelig vær og en fin tur i Vestmarka.
Syd på Svartoråsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar