På tur gjennom marka i en pause fra all tristessen

For en grå og bedrøvelig November det har vært. Et trist, depressivt og monotont vær som omtrent har nektet å skifte på seg. Kan nesten ikke huske forrige dag med sol og blå himmel, om vi hopper over gårsdagen. De har nok vært der de og, innimellom, bare druknet i all gråheten ellers. Derfor var det særdeles nydelig å våkne opp til en dag med en klar himmel, ingen ting der oppe.

Det var såklart en skitur jeg skulle ha vært på, selv om det ikke har kommet nok snø til at det har blitt kjørt opp nok løyper. Snø er det derimot og noen løyper har dukket fram fra glemselen igjen, de flinke og ivrige våre dyktige løypebaser. Men nå var det nå slik at det ble beina det ble snakk om likevel. Mørkt vær og tunge tanker gjorde det klart for meg, måtte gå av meg litt. Og så slapp likesågodt naturen inn en liten lykkepille i form av et flott vintervær.

Snøen setter jo og noen føringer for hvor man kan gå, det er lettere med ski på beina når man trekker inn i terrenget nå (truger og, men hvor mye jeg enn leter hjemme vil jeg ikke finne det). Men jeg vil likevel ikke gi helt slipp på stiene. Så jeg starter turen likesågodt med den første, og den enkleste. Fra Øvre Vaggestein går jeg over mot Tømte. Her er det allerede et kjempetråkk i snøen, så lett å gå. Det var heller ikke uventet. Så lett på foten, ikke synker man så mye ned i snøen her, og en skog som akkurat har tatt imot vinteren og snøen. Blå himmel over.

Øvre Vaggestein.

Snø og is på blåstien opp mot Tømte.

I opptråkket snø med sollys gjennom trærne.

Opp Tømtekleiva.

Snø- og islagt myr nedenfor Tømte.

Nydelig utsikt fra Sellanrå.

Isen har ikke lagt seg over hele Øyungen ennå.

Sellanrå råder over en flott utsikt over marka, og spesielt over Øyungen. Der nede har ikke isen rukket å dekke over hele vannet, det er en stor åpning midt ute på det, akkurat der hvor skiløypa vanligvis går. Snøen har ikke fyllt opp trærne ennå.

På neste blåsti har derimot ingen andre gått, ihvertfall ikke i denne snøen. Etter et kort intermezzo på skogsbilveien forbi Finntjern tar jeg inn på blåstien som går øst og ovenfor Kalvsjøen og Store Gørja. Brått synker man dypere ned i underlaget, aka snøen. Skrittene blir tyngre og stien den er ikke like synlig, selv om den er bittelitt mer nedsenket enn snøen rundt. Ikke hele tiden. Tungt, men flott, å gå gjennom den urørte snøen. Kalvsjøen ligger nedenfor, med mønstre i isen.

Gode sko er godt å ha, for etter en en stund med å løfte beina opp og ned i snøen begynner buksene å bli våte. Stien kaster meg ut på skogsbilveien fra Trehørningen mot Store Gørja. Bare et dypt og bredt spor fører nedover mot vannet. Ved Gørjahytta møter jeg på vertene som har tatt turen opp for å gjøre klar for vinterens innhogg av vaffelglade skiløpere. Men de hadde fått problemer med bilen, så mesteparten av tiden hadde gått bort til å fikse den.

Vintervandring i snø, mellom Tømtehyttene og Tømte Gård.

På vei opp i uopptråkkede spor på blåstien over Kalvsjøen og Store Gørja.

Kalvsjøen med sine mønstre i isen.

Urørt snø på blåstien ovenfor Kalvsjøen og Store Gørja.

Fra blåstien over mot Store Gørja fra Tømte, ovenfor Kalvsjøen og nevnte Gørja.

Kronglete henger dem over skogsbilveien.

Solen begynner å helle nå, det har vært skjønt ute idag og enda skjønnere skulle det bli. Over Helgeren har jeg fått gått meg litt varm på føttene igjen og nå varmer det synkende sollyset vannet og. I rosa-rødlig lys. Drønn kan høres over isen. Enda flottere blir det når jeg kommer til Bjørnsjøen. Ved Kutangen er det magisk stemning når himmelen, isen og snøen møter det lilla lyset fra solnedgangen.

Men det flotte lyset betyr også at det er snart slutt på det. Mørket vil senke seg og det er på tide at jeg spiser litt, magen har ikke vært fornøyd med eieren en stund. Søker ly på selvbetjeningen på Kikutstua, selv om det ikke er noe å søke ly for utenfor egentlig. Men jeg får skiftet sokker og varmet tærne litt. Når jeg går lyser det fra peisen innenfor, og inne sitter de besøkende i varmen fra lyset.

Ute er det mørkt, det dukker opp et lys fra der skisporene går, en enslig skiløper på vei mot Kikutstua. Så er det bare meg og stillheten igjen. På skogsbilveien over og ned mot Finnerud og Sørkedalen. Lyden fra en stille vind gjennom trærne.

På skogsbilvei med brede spor mot Gørjahytta.

Helgeren.

Rødrosa glød over Helgeren.

Rødlig over Helgeren fra dammen i sør.

Utsikt mot Myrtjern.

Ved Fortjern.

Seende over Bjørnsjøen mot Kikuttoppen fra broen over Smalstrømmen.

Bommer akkurat på bussen. Bommer akkurat på åpningstidene for Sørkedalen Café og Landhandleri. Å stå eller sitte stille utenfor er ikke aktuelt. Jeg tar Zinoberveien ned, for å unngå hovedveien. Triveligere enn ventet, med gatelysene som lyser opp trærne og veien nedover. Når akkurat bussen ved holdeplassen der veien kommer ut på hovedveien igjen. På bussen sitter det folk som har vært på skitur og er fornøyde. Det er jeg og, en flott tur gjennom marka i en pause fra all tristessen.

Flott lys over Hakkloelvaoset.

Magisk ved Kutangen.

Kutangen og Bjørnsjøen.

En lilla Bjørnsjøen.

Eneste overlevende i hogstfeltet.

...og et godt stykke senere, på Zinoberveien i Sørkedalen.

En kveldstur i nysnø over Barlindåsen

Noen ganger tar det tid å komme seg ut, så lang tid at det har rukket å bli mørkt før en får ut fingeren og står klar utenfor døren. Noen ganger tar det og tid for bussen å komme seg opp fra Oslo Sentrum til Sagene og, slik at man ikke når toget man hadde planlagt å ta fra Kjelsås Stasjon. Planen var å gå fra Movatn over Tømte og ned til Hammeren, det ble det ikke noe av, det toget forsvant i mørket utenfor rekkevidde. Da ble det å ta starte turen en mil unna der man opprinnelig hadde tenkt å gå fra. Går fint det og.

Med ett hvitt lag av snø på bakken trenger man ikke hodelykten, det er nok lys i det hvite elementet til at man ser hvor man går. Alene i mørket tusler jeg langs kjente (skogsbil)veier opp til Movatn, med snø i luften. Det lyset som er kommer fra lysforurensningen over byen. Stille er det og, fint og rolig.

Kommer til Movatn, idet Gjøvikbanen dundrer forbi, vurdrer å gjennomføre opprinnelig plan likevel, det vil bety en lang kveld (og natt) ute i mørket. Fristende, men jeg lar det bli. Går rundt Movatn og til Snippen, setter kursen tilbake mot Kjelsås og Oslo, da tanken slår meg. Jeg vil gå over Barlindåsen.

Spor i snøen leder opp åsen, lettere glatt av snøen på enkelte av svabergene, ellers fint og enkelt å komme seg opp. Snø fanget i vindet, mens lyset fanger opp skygger blant trærne. Lys der nede fra gjennom trærne, Sandemosen Stasjon.

Fra utsiktspunktet på kanten av Barlindåsen er det en rød glød over Oslo, det lave skydekket og snøen får det nesten til å se ut som at det brenner. Mørket her oppe blir midlertidig brutt opp av en jogger ute på kveldstur, men han forsvinner omtrent like fort som han kom. Det er kjølig, men da varmer de to koppene med te ekstra godt.

Gjennom skog, mørke og snø ned igjen, før ruten reverseres og jeg kan følge mine egne fotspor tilbake til Kjelsås. Jeg var irritert på Ruter da 54-bussen var såpass forsinket at jeg ikke rakk toget, men nå er jeg bittelitt takknemlig.

Glød fra Oslo.

Lys og snø i mørket, ovenfor Sandemosen Stasjon.

Rødt signal når en nærmer seg Movatn.

Movatn Stasjon.

Gjøvikbanen passerer før den forsvinner inn i tunnelen.

Movatn sitt bidrag til ulvedebatten.

Spor i snøen.

Fokk over svabergene opp Barlindåsen.

I snøen opp mot Barlindåsen.

Former i mørket.

Utsikt over Oslo fra Barlindåsen.

Snøklopp.

I lys og mørke gjennom Nordmarka

Kulden har satt inn, men nedbøren lar vente på seg. Det gjør at vinteren står utenfor dørstokken, men har ikke trådd innenfor dørene ennå. For oss som elsker marka om vinteren, er det nå en ventetid, en ventetid mellom lys og mørke. Fra sommerens og høstens fotturer, til vinterens skiturer. Når snøen kommer, blir det også lysere der ute. Nå blir det fort mørkt. Men marka ligger der den likevel den, og venter. Venter på besøk.

Med vintertid dukker det også opp ett nytt stoppested på Gjøvikbanen. Skjønt, nytt og nytt, det har eksistert lenge, men når vinteren kommer tas den fram fra glemmeboken, børstes støv av og gjøres klar til å motta turfolk igjen. Vi snakker om Stryken. Et fint utgangspunkt for en passe lang tur gjennom Nordmarka.

Jeg må følge skogsbilveien fra Stryken først, forbi Store Skillingen, på den andre siden stiger det en røyksøyle opp fra et bål. Tidligere i år har det vært vått i marka, føttene har synket ned i myr, vann og andre våte elementer. Kuldens ankomst gjør det lettere å gå i terrenget nå, myrene fryser, sammen med underlaget som før var en våt affære. Men passe seg må man fortsatt, de kjøligere temperaturene gjør at man fort kan bli like kald på beina likevel, tørrskodd eller ikke. Under meg gynger terrenget og underlaget, innimellom knaser det. I distansen kan jeg høre bjeffing fra hunder.

Harestuvatnet.

Store Skillingen, på den andre siden ryker det fra et bål.

Svart (og hvit) sopp.

Naturen har gjentatt denne maurtuen.

Tømmerhogsutsikt.

Hundegjøingen kommer nærmere, er det et jaktlag på vei mot meg mon tro? Jeg ønsker lite å havne midt i skuddlinjen mellom jegere som skal sikre seg et trofé og selve troféet. Bjeffene holder seg likevel litt på avstand, og det er ingen redde elger som plutselig kommer brasende ut fra buskene.

En søker skogens ro, men det gjør også skyttere. Fra dalen høres det skudd. Først tenker jeg at det er jaktlaget som har truffet blink (eller bommet), men når skytingen øker i intensitet er det nok snakk om at skuddene jeg hører kommer fra en skytebane. Og da er det nok snakk om Varpet.

Med skudd i det fjerne og et tungt teppe som holder blå himmel og sollys unna går turen opp mot Skinnskattberget. Her passeres ruter jeg først og fremst assosierer med skiturer, selv om det er grønt (fortsatt) kjenner jeg meg igjen. Det er fristende å ta turen opp til Daltjuvmana, for å komme dit kan en bare følge der skiløypa går om vinteren. Trærne i skogen over Skinnskattberget er kronglete i formen, det er noe urskog-aktig over den. Utsikten er grå, men man kan skimte koller og åser litt unna. Det er en fin tur over.

Krongleskog.

I Skinnskattbergets rike.

Utsikt fra Skinnskattberget.

Mosekryss på stein.

Hakkloa.

Det virker folketomt i marka, stille, bare lydene fra tettstedene som ligger ved grensene til marka har vært å høre. Til nå har jeg ikke møtt på eller sett noen andre, inntil jeg kommer til krysset ved Store Sandungen. Da blir det nesten folksomt. Tre syklister passerer meg suksessivt, og så dukker det opp en fyr på rulleski. En fyr sitter og spiser lunsj i gravemaskinen sin. Planen var å gå om Hakklokalven, men jeg hadde hørt at hengebroen der var under vedlikehold, så jeg tok turen rundt. Kort pause nede ved demningen. Jeg har en Kendall Mint Cake som jeg er nødt til å bli kvitt.

Kulden bringer også med seg mange fine nye former i naturen, når vannet i landskapet fryser. Små vanndammer blir til glaserte flater med ringer og mønstre i. De aller fineste er de som det har dannet seg intrikate mønstre i. Jeg skal over Kikuttoppen, noe som betyr et tilbakesteg i himmelretningen, må gå fra Sandungsdammen og opp mot Sandungssmalet forbi Skysskafferodden.

Det er en annen skikkelse som og beveger seg oppover mot Kikuttoppen, med større sekk enn meg og hund. Vi går samme vei, og der jeg setter meg ned for lunsj (på et rimelig sent tidspunkt for lunsj og) ved den første utsikten på Askehøgda man kommer til, kommer vi og i prat. Han lå ved Kobberhaugtjernet igår og har idag tatt turen opp til Kjerkeberget, nå er han på retur og på utkikk etter nattens holdepunkt. Som meg, er han enig med at det er en fin tid å gå i og selv om det er kjøligere.

Kikuttoppen.

Islagt vannpytt.

Skysskaffertjernet.

Rimtrær, Askehøgda.

Utsikt mot vest fra Askehøgda.

Lovlig sen, og kjølig, lunsj, men utsikten er nesten upåklagelig når det kommer til Nordmarka. Rett vest ligger Oppkuven og Flåtane, den store og den lille. Helt i horisonten har skyene løftet seg litt opp og sluppet inn litt lys. Det er en rødlig glød der borte i distansen, nok det nærmeste jeg kommer en solnedgang idag.

Ruten over Askehøgda har alltid vært finere enn den som går over Kikuttoppen litt lengre nede. Her har derimot kulden ikke vært like heldig med forfrysningen, så det blir litt vått på veien over mot selve Kikuttoppen. Skumringstimen har kommet, lyset er på vikende front og i horisonten har lysene fra byen begynt å gjøre seg gjeldende.

Å gå en lang tur gjennom marka på denne tiden av året betyr at på et tidspunkt vil det bli mørkt. Jeg har begynt å bevege meg fra lyset over til mørket. Det kommer på den bratte stien ned mot Kikutstua. Jeg kommer ut til en utsikt hvor det lyser skarpt fra hytta, og i horisonten er det også en rødlig glød, men nærmere oransj. Stemmer driver med luften oppover.

Rim på bakken.

Langlivann der nede.

Utsikt mot vest fra Askehøgda, senere.

Askehøgda.

Kikuttoppen, lysene fra byen i det fjerne.

I mørket skifter og alt karakter. Det er mye som unnviker ens syn. Det er mye en kan forestille seg at eksisterer i skyggene. Jeg går i mørket med bare lyset fra min hodelykt som følgevenn, det gir en helt spesiell stemning. Og så er skogen så mye stillere i mørket. Da snakker jeg om skogen selv. Det er dyr som våkner til liv med mørket, og det er fortsatt dyr som er våkne, disse hører man bedre nesten i mørkets stillhet. Men nå er det helt stille. Fra Damtangen lyser det fra et bål, her er det bare lyder fra et annet type dyr som høres, mennesket.

Noe skifter likevel. Etter at det vage lyset fra bålet har blitt slukt av mørket bak meg. Jeg går videre på stien mot Appelsinhaugen, som har blitt lagt om. Unngår de våteste myrpartiene, ville nok ikke vært så vått nå tror jeg. Men nå er det flere lyder rundt meg, det knirker og knaker her og der. Noe tungt kan høres bevege seg vekk fra meg, jeg tipper en elg, men nå er det nok ikke et jaktlag der ute jeg kan bli fanget i. Mest av alt må jeg følge med på hvor jeg setter føttene, det er noen (få) steder det er litt glatt.

Kobberhaughytta under utbygning dukker opp, lys i mørket og lengre unna skimtes Oslofjorden med lysene rundt (man ser bare lysene såklart). Det blir fort klart at jeg vil komme sent hjem, det var vel egentlig klart fra øyeblikket jeg steg ut av toget på Stryken. Fra Blankvannsbråten skifter jeg fra sti til skogsbilvei. Tid en årsak, litt manko på blåstier derfra til Ullevålseter en annen.

Nedstigning i sen skumring til Kikutstua.

Kikutstua om kvelden.

Kobberhaugtjernet.

Ved Store Åklungen.

Sognsvann.

Først når jeg kommer til Ullevålseter møter jeg på en annen person igjen (skjønt, det var en bil som dukket opp i mørket rett før Østre Aurtjern), en fyr som er ute og trener (elghufsing når vi allerede har vært inne på elg). Jeg forventer å møte flere, men ikke overveldende mange, på veien ned mot Sognsvann. Det blir med forventningen, det er nesten ingen, bare noen få varme bål ved Store Åklungen. Ved Sognsvann er det og folk som går og trener rundt vannet.

En lang dags ferd gjennom Nordmarka har det vært, og det har vært en fin en og. I lys og mørke gjennom marka har det vært.