Kjentmannsmerket: Bob-Banen Etter OL I Oslo 1952

Høsten har kommet. Mørket det nærmer seg, om det ikke allerede har kommet. For ute er det grått og trist. Og nyhetene hjemme og fra verden er heller ikke akkurat lystige.

Nordmarka er for øyeblikket en verden nesten uten farger, men de stikker fram fra tåken ved Båntjern, der fossen speiler seg i vannet og krusningene fra regndråpene. Stemmene rundt er dempet. Ovenfor ligger Vettakollen. Min tur går egentlig ikke opp dit, men jeg tar turen opp i lag med skyene, hvor omverdenen er forsvunnet i en monoton gråfarge.

Nede i skogsdypet er det grått og vått, fargene ligger igjen på bakken, men opp fra Skådalen bryter lyset fram lavt i horisonten. Fremfor meg er det fortsatt Nordmørka. Oppe på skogsbilveien (Bomveien) er det skifte av retning og veien følges nedover, til lyset igjen dukker opp. Og med lyset, dukker også Oslo opp. Det er blå himmel å se ett godt stykke ut, sentrum ser ut til å ha sollys, men bak meg ligger den grå veggen fortsatt.

Det burde kanskje vært snø når man skal ta denne kjentmannsposten. For det er en bob-bane som er dagens tema. Hvis man ser bort fra tåke og regn. Fra Bomveien går igjen retningen oppover og mot tåka. På veien ser det en kurve å se, mosegrodd og forglemt i skogen. Er dette også en del av bob-banen jeg skal finne? Det passer ikke inn, men artig er det. Lengre oppe bryter solen fram skyene i ett kort blaff, men det er også det siste jeg ser av den. Den er borte like fort som den kom. Kanskje som en bob på vei ned bob-banen.

I 1952 ble det ihvertfall bygget en bob-bane her. Ukjent stoff for Norge, vi skal liksom ha ski på beina, ikke sitte i en kjerre når vi farer nedover snøen. Når vi like fullt skulle arrangere OL, så måtte vi også stille med en bob-bane, og den ble bygget her nedenfor Frognerseteren og gikk fra sportshallen der oppe og nedover østsiden av Heftyebakken. 1507.5m lang skulle den være, hvis man da måler etter banens midtlinje, og gikk fra 429.2moh til 304.85moh. Nå går det nesten en blå-merket sti i banen, godt det ikke kommer bob-kjelker farende mens en går her. En bane har mange kurver, kurven jeg skal til ble kalt for 'Veggen' og der finner jeg posten. Det eneste som renner ned banen nå, er vann.

Tåken omslutter meg igjen, pakker meg inn i et grått pledd og slipper ikke taket før jeg beveger meg over åsen ved siden av Frønsvollmyrene. Flere folk på Skjennungsstua enn ventet (forrige søndag sto køen godt over 100m ut døren i finværet), men selv med sikringsmeteren i alle kanter var det greit å få plass. Utenfor kunne man gløtte litt under kanten på skyene, ellers lå de fortsatt trykkende over trærne. Varm mat og drikke varmer i dette været.

Ned fra Skjennungsåsen var sikten begrenset til å se nedover mot Skjærsjøen. Ned forbi Ullevålseter og Hammeren går det fra mørkt til mørkere. Mot Brekke-krysset hjelper lysene i lysløypa til. Og så slås bylysene på for godt og bare den siste biten hjem igjen gjenstår.

Mot Båntjern i skodden.

Fossen ved Båntjern.

Båntjern.

Utsikt fra Vettakollen.

Grått over Vettakollen.

Nordmørka.

Lys i horisonten, på vei opp ovenfor Skådalen.

En liten åpning i skyene og der var Oslo.

Bomveiens totem.

Mon tro hva dette er for noe? Også en del av bob-banen, ser jo ut som kurver?

Tåken letter igjen.

Bob-banen etter OL i Oslo 1952.

Tåke over skogsbilvei nær Frognerseteren.

Tre i tåka.

Skjennungen.

Opp mot Skjennungstua.

Lys i horisonten fra Skjennungsstua.

Bare tåke og trær.

Gråmarka.

Ned fra Skjennungsstua under skylaget.

Utsikt fra Skjennungsåsen.

Mot Brekke.

Hvor ble det av fargene? Men en fin tur var det.

Ett gjensyn med Østleden fra Eidsvoll Verk til Eidsvoll kirke (og tilbake igjen)

Pilegrimsfellesskapet St. Hallvard inviterte til pilegrimsvandring fra Eidsvoll Verk til Eidsvoll kirke. Det passet bra da at jeg ikke hadde kommet opp med noen klare planer og tanker for hva jeg skulle gjøre denne helgen, så jeg slo meg med. Det ville bety ett gjensyn med østleden til Gudbrandsdalsleden som jeg gikk tidligere i høst (det kommer en egen serie blogg-innlegg om denne langvandringen senere), bare at nå ville jeg gå ruten i rett retning, når jeg gikk østleden gikk jeg mot Oslo (motsatt vei altså).

Fra Eidsvoll Verk gikk vi til Eidsvollbygningen og derfra ned til Andelva, hvor vannstanden gå oss en liten overraskelse. Vannet sto godt over den lille øya som det går en liten bro ut til, og alle benkene der sto under vann. Også stien langsmed elva sto under vannet og de fleste valgte å gå utenom. Den ruten er dermed kronglete, så jeg og noen andre valgte å vade over istedet. Kaldt, men man får fort varmen i føttene igjen. Det noe triste været gjorde denne gangen at vandringen ned Andelva var noe kjedeligere, selv om det fortsatt er en fin tur.

Å gå motsatt vei fører ofte til at man ikke helt følger ruten, da veimerkingen på Gudbrandsdalsleden hovedsakelig bare er merket mot Nidaros. Så der ruten krysser rett over et jorde, ble det til at jeg gikk en litt annen vei over jorde. Nå kunne jeg følge der leden egentlig går, men jeg var ikke langt unna. Etter all regnet i det siste var det gjørmete og føttene var tunge ved endt kryssing (som lett ble fikset med å skrape bort gjørmen etterpå). Leden går så ned på en lettere overgrodd sti, før den går likedann opp igjen til en hvileplass som har sett sine beste dager.

Derfra går det stort sett på asfalt fram til Eidsvoll kirke. Her fikk vi et kulturinnslag fra elever ved Eidsvoll kulturskole og etterpå et foredrag om kirken. Et fint arrangement.

Etter foredraget og omvisning inne i og utenfor kirken var arrangementet over og folket gikk hvert til sitt. Jeg hadde god tid til mitt tog skulle gå, så jeg valgte å gå tilbake til Eidsvoll Verk igjen. Der jeg hadde gått med de andre hit, var jeg nå alene igjen, som jeg var når jeg gikk her for omtrent en måned siden. Og vade måtte jeg gjøre igjen...

Rakk akkurat et tidligere tog fra Eidsvoll Verk og fikk lov til å bruke billetten min på det. En fin tur ble det.

Prinsesse Ingrid Alexandras skulpturpark i Slottsparken.

Høy vannstand i Andelva.

En benk hvor man blir våt på beina av å sitte på.

Her måtte det vading til.

Høst ved Andelva.

Refleksjoner i Andelva.

Bøn foss.

Over gjørmete jorde.

Disse benkene har sett sine beste dager.

Eidsvoll kirke.

Glassmaleri i Eidsvoll kirke.

Fornem grav.

Her går ruten ja.

Tilbake ved Andelva på returen.

Andelva, også flott i ett grått vær.

Vading på nytt.

Kjentmannsmerket: Der Milorgcella Ørneredet Lå og Der Hoppet På Kirkerudkollen Lå

Nytt kjentmannshefte, nye muligheter. Men ikke i Østmarka, som denne gang har blitt avspist med bare to poster. Noe jeg fant litt skuffende, for å være ærlig. Når jeg da og hadde lysten til å legge turen til Østmarka, lå det da i kortene hvilke poster jeg ville ta. Og når det er gjort, ville jeg allerede ha vært ferdig med Østmarka.

Ved Skullerudstua på starten av turen.

Tåken ligger tykt rundt Oslo der jeg sitter på t-banen mot Skullerud, med den uvante følelsen av å ha en ansiktsmaske på, sign of the times. Yr.no var derimot optimistiske på mine vegne, de lokket med blå himmel etterhvert.

Tåken letter.

Over klopper på myr under en himmel på vei til å bli blå.

Dagens første kjentmannspost bærer samme navn som ett kjent tilholdssted en viss beryktet statssjef benyttet seg av, samt den norske tittelen på en kjent actionfilm omhandlende det samme tilholdsstedet. Som en imaginær Clint Eastwood eller Richard Burton skal jeg på jakt etter Ørneredet i Østmarka. Et kjentmannspostjakt som jeg tror blir betydelig mindre nervepirrende enn jakten i nevnte film. Som om ikke nevnte referanse er nok, så innebærer det å følge deler av Flyktningeruten gjennom Østmarka en annen.

Kontraster der en sti går midt igjennom det grønne.

I tråd med Yr.no blir det mer og mer lys gjennom skogene og myrene. Til slutt er det en blå himmel over meg. Vandringen går delvis på tvers av ryggene som farer sørover gjennom Østmarka, og delvis nede i søkkene mellom dem. Jeg trasker på klopper over Karismyr, går rundt Langvannet og over Sotåsen før Smørholet og Søndre Skytten.

Refleksjoner i Langvannet.

Ved Eriksvannet speiler solen seg i vannet og jeg er ved der jeg må forlate den blåmerkete stien. Høyt over meg på en utilgjengelig fjelltopp troner 'Ørneredet' og jeg må snike meg om bord på en godt bevoktet gondolbane for å komme meg opp. Vel, ikke helt, ganske langt unna faktisk. Men 'Ørneredet', det har eksistert i nærheten, godt skjult blant markas myrer, brattheng og kronglete terreng.

Refleksjoner i Eriksvannet.

Langs eriksvannet.

'Ørneredet' vi snakker om her var en Milorgcelle brukt av Milorggruppe 13134 fra Nordstrand. Og om det ikke er stupbratte høye Alper å finne, så er navnet på hytta godt forståelig. Om man finner den. Fra Eriksvannet tar jeg ut kompasskurs mot der hytta en gang lå, og hvor min første kjentmannspost i dette heftet ligger. På en av flere hyller på knausene i området finner jeg restene etter Milorgcella, bare deler av ovnen, noe av piperøret og et krafsebrett som ligger igjen av den laftede tømmerhytta.

Der Milorgcella 'Ørneredet' lå.

Har egentlig aldri likt å gå den samme veien tilbake, så jeg bestemmer meg for å ta sjansen på å fortsette videre i det krevende terrenget. Det er en bomtur. Paradisdalen er ikke annet enn veldig våt og her dukker disse mindre hyggelige hjortelusfluene opp og. Sta som jeg er, går jeg fortsatt ikke tilbake, så jeg søker mot høyden og kommer inn på der kraftledningstraséen bryter gjennom Østmarka.

Nedenfor skrenten der man finner 'Ørneredet'.

Går fint en stund, med noen sideutflukter, men så går jeg lei. Det er kronglete underlag å gå i, tiden forsvinner fortere i horisonten. Til slutt kommer jeg til blåstien som kommer fra Søndre Skytten og tar meg til skogsbilveien som jeg vil følge hele veien ned til Mønevannet. Det er lengre strekning på skogsbilvei enn det jeg egentlig ønsker, men tiden gjør at jeg må forkaste stiene som kan ta meg til Losby.

Paradisputten.

Spiser lunsj ved Drettvannet. Alt for sent. Men det er fine farger på trærne i det solen senker seg ned bak åsen bak meg. Passerer forbi den nye DNT-hytta ved Fiskelausa.

Noen refleksjoner over dagen, ved Drettvannet.

På Losby er det aktivitet på golfbanen. De velkjente klinkende lydene av golfkøller mot små hvite baller høres flere flere kanter og det er sikkert noen golfballer man ikke ser i luften og. Mørket er påbegynt og det store bruddet sør for godset ser med sitt avrevne utseende nesten ut som fjell som stikker opp fra skogen.

Vasshjulet nedenfor Mønevannet.

Losby.

Mot slutten av turen venter nok en hoppbakke, eller nok en gang restene av en. På Kirkerudkollen nord for Losby og i grunn helt i kanten av Østmarka sto det som var den største hoppbakken i Lørenskog. Skogsmaskiner har harvet opp hele siden der beskrivelsen i heftet sier man kan komme opp til selve hoppbakken og stien jeg følger opp er dype spor av tunge dekk.

Der hoppet på Kirkerudkollen lå.

Å komme til hoppbakken nå føles merkelig, der den ligger inne i 'nesten' tykkeste skauen, men så har det ikke vært noen hopprenn her siden 1951, da ble bakken nedlagt. Da hadde bakken vært i bruk siden 1936, det første prøvehopprennet gikk av stabelen den 9. februar. Rekorden er på 64.5m. Hoppbakken og kanten er godt synlig nå, og med snø kan man fortsatt ta sats ned, men å hoppe nå ville vært imot all fornuft. Det hadde nok endt med at man hadde hoppet rett inn i et tre.

Haukåsen fra Kirkerudkollen.

Solen er på vei til å gjøre sitt hopp ned fra himmelen og klatrer opp til toppen av Kirkerudkollen. Det er dessverre ikke mye ren utsikt å få, men mellom trærne kan jeg se ganske så langt. Haukåsen er tydelig mot himmelen og det lyser fra de tusen hjem lengre borte.

Brutt utsikt fra Kirkerudkollen.

Hjemover går det mot Lørenskog kirke. Dette er et område rundt Oslo jeg har vært lite i. Det gir en artig liten tur til Ellingsrud for å ta t-banen hjem igjen. Med veier på kryss og tvers er det ikke like enkelt å navigere etter kartet, men det er gøy.

Kveldsdis.

En grei nok tur. Litt mye streving i ulendt terreng, samt en litt for lang strekning på skogsbilvei dempet gleden av turen litt idag.

Ned fra Østmarka mot Lørenskog kirke.