Distanse: 26.4km (96.4km).
Som forutsagt våkner jeg til en grå og noe trist morgen, men heldigvis har det ikke begynt å regne enda. Jeg får tilberede frokost og kaffe, for så å bryte leiren mens jeg og utstyret er tørt. Ikke ta feil, det kommer til å regne i dag, noe jeg er sikker på.
Bekk med nesten lagvist plasserte steiner på stien over Mælsåsen.
Fra teltplassen min et sted på Buverudåsen og over mot Mæl kyrkje følger ruten stort sett stier over åsen, men også enkelte partier på skogsveier. Jeg synes veimerkingen er litt sparsom over denne delen, selv om jeg er rimelig sikker på at jeg er på rett vei.
De Kvite Kyrkjene pilegrimsrute over Mælsåsen.
Ikke lenge etter at jeg har begynt å gå, begynner regnet også. Gjennom trærne blir utsikten jeg får av Tinnsjøen utydelig, blandet med de grå slørene på himmelen. På en stigende skogsvei er det fin utsikt tilbake ned mot Austbygde, som ligger tungt under skyene. Over meg ser trærne illevarslende ut.
Utsikt over Austbygde gjennom sløret fra stien.
Ved et utsiktspunkt, hvor jeg får en tydeligere utsikt enn før, er det nesten umulig å se over til den andre siden av innsjøen, med unntak av små vinduer hvor konturene så vidt er merkbare.
På en stigende skogsvei.
Denne ruten hevder på en klar dag å kunne gi fin utsikt over Gaustatoppen, men garantien for det er ekstremt lav i dag. Selv om de lave skyene har glidd litt høyere opp på himmelen når jeg begynner nedstigningen fra åsen. Det er noen setre og beitemarker som stien går forbi, men de er mindre synlige fra der jeg går.
Tinnsjøen nesten skjult i utsikten.
Av åpenbare grunner er nedstigningen til Mæl kyrkje langt fra så opplyst som den til Atrå var i går. Her er stien vill og mer kronglete, men belønningen denne gangen er en fin tur nedover det som også ser ut til å være en gammel kjerrevei mot slutten, som ender ved et utspring med fin utsikt over dalen. Utsiktspunktet heter Håmaren.
Fjellene på den andre siden av dalen.
Til tross for at det har vært en våt tur, er jeg fornøyd med dagen så langt, men jeg føler meg litt kald når jeg setter meg ned ved Mæl kyrkje for en pause. Fra kirken, bygget i 1839 ved siden av den gamle stavkirken fra 1180 (som ikke eksisterer lenger), kan jeg se over mot fergeterminalen på Mæl. Det er der du skal ta fergen til Tinnoset fra ved starten av denne pilegrimsreisen.
På nedstigningen mot Mæl kyrkje.
Siden fergeterminalen er av historisk interesse, tenkte jeg på å gå bort for å ta en titt. Det er imidlertid mye trafikk på veien nedenfor, og å komme til fergeterminalen innebærer å gå på samme vei. Jeg lar det passere.
En god måte å bruke enden av et falt tre på, veimerke på en tømmerende.
Turen fra Mæl kyrkje til Dal kyrkje, den siste av de hvite kirkene rundt Tinnsjøen, er den delen av stien jeg hadde minst forventninger til. Det vil være den delen som helt klart innebærer den lengste strekningen som går på hardt underlag og for det meste holder seg nede i dalen.
Utsikt over Vestfjorddalen fra Håmaren.
Og i tråd med forventningene er det noen kilometer å gå på hardt underlag etter å ha forlatt kirken. På den positive siden har regnet gitt seg, og det er nesten ingen trafikk på denne veien. Vær oppmerksom på at i skrivende stund, er denne delen av pilegrimsleden ikke merket (men ved å følge beskrivelsen i guideboken er det ganske åpenbart hvor du bør gå).
Mæl kyrkje.
Det bedrer seg noe når man kommer til Miland skole, hvor stien krysser den mer trafikkerte fylkesveien og Månaelva. Fra brua vil stien følge denne siden av elva helt til Dal kyrkje med mye mildere underlag på føttene.
Ruten ved siden av Måna.
Ved siden av den nå mer hyggelige ruten finnes det flere fargerike installasjoner laget av lokale barn, som prøver å gi litt håp under den nåværende pandemien. Noen av dem er også ganske skjulte, så du må se godt ut for å få øye på dem alle. Skjulte øyne som smiler opp til deg fra underskogen.
Er det et troll som stirrer opp på meg fra underskogen?
En ganske hyggelig vandring med den nå fremtredende Gaustatoppen i sikte, selv om toppen fortsatt er dekket av skyer. Jeg spiser lunsj på en benk og blir varmet av solen som nå har dukket opp på himmelen.
Titt tei!
Jeg følger der pilegrimsleden sies å gå nesten hele veien, men må ta en avstikker når ruten holder seg nærmere skogen mens jeg vil følge sporet som går langs elva.
Vann over overgangen på Månaelva.
Den lille Dal kyrkje dateres tilbake til mellom 1190 og 1215, og har vært noe preget av påvirkningen industrien har hatt på Vestfjorddalen. Denne innvirkningen er tydelig synlig på turen gjennom dalen, som nok skjemmer landskapet en del. Det er ikke til å unnslippe å se alle kraftledningene og kraftstasjonene som fyller opp dalen, men industrirestene kan være av historisk interesse.
En tur med Gaustatoppen i sikte, dog dekket av skyer i dag.
For den siste vandringen inn til Rjukan følger jeg delvis en lokal gangsti som heter Månåstien. Det er interessant hvor kronglete og smal denne dalen er, med bratte stigninger på begge sider som effektivt stenger ute sollyset mesteparten av dagen. I en slik grad at de har bygget et solspeil for å projisere solstrålene inn i byen. Ingen behov for speilet nå, tunge skyer med ispedd regn driver nå over dalen.
Foss, Kvitåe.
Selv om det til tider er uten sol, er Rjukan fortsatt en fin liten by. Den mest imponerende severdigheten i byen er uten tvil det enorme og imponerende Saaheim Kraftverk. Denne kraftstasjonen ble bygget i 1914 og hadde 11 enheter med en kapasitet på 167 000 hk. Den eies og drives av Norsk Hydro og har 188 MW installert effekt på tre francisturbiner og en gjennomsnittlig årsproduksjon på 1022 GWh.
Dal kyrkje med Rjukanbanen museumstog passerende forbi bak.
For å oppsummere denne dagen var ikke vandringen av det mest spennende slaget. Mest fornøyd var jeg med den første delen, å avslutte turen over åsen fra Atrå, til tross for at det var en våt affære. Selv om turen fra Mæl kyrkje hadde sine hyggelige partier og utsikt over Gaustatoppen, ble den etter hvert mindre interessant.
Regn over Vestfjorddalen.
Totalt sett er jeg fornøyd med pilegrimsvandringen til de hvite kirkene rundt Tinnsjøen. Dette skyldes mest noen av de veldig fine stiene som leden går på og bortsett fra turen fra Mæl kyrkje og gjennom Atrå er det svært lite av turen som går på vei. Mine favorittstrekninger var de gamle kirkeveiene, stien ned til Tinnsjøen fra Rauadammen, stiene fra Hafoss til Austbygde og turen fra Hovin kyrkje over Ramnskardåsen.
Rjukan kyrkje.
Jeg er selvfølgelig ikke helt ferdig ennå. Jeg har en katedral til før jeg kan si at jeg er ferdig.
Saaheim Kraftverk.
<< Buverudåsen // dag 2Gaustatoppen // dag 4 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar