Distanse: 13.1km (109.5km).
Når man går en pilegrimsvandring som i seg selv ikke ender ved en katedral, er det ikke annet enn passende å avslutte ved en naturkatedral i stedet. Over Rjukan truer, men er ikke synlig fra, den ikoniske Gaustatoppen med sitt toppunkt på 1883m.
Utsikt i retning Heddersvatn fra starten av klatringen opp.
Målt etter areal har toppen av Gaustatoppen den største utsikten i Norge. Under ideelle forhold har den en utsikt over et areal på 60 000 km², som tilsvarer nesten en sjettedel av fastlands-Norges areal.
Seende opp mot toppen av Gaustatoppen ovenfor.
I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å klatre opp til toppen fra Rjukan, men det ville nesten helt sikkert bety at jeg måtte tilbringe en natt til i Rjukan. Ikke så ille det, men på grunn av en ny vandring som er forestående og jeg ønsker å ha minst en dag til på å forberede meg på det, bestemte jeg meg for at jeg ville reise hjem i dag.
Synet som møter en hvis man snur seg når en er på vei opp til toppen.
Som et resultat av denne avgjørelsen følte jeg meg usikker på om jeg hadde nok tid til å gå hele veien fra Rjukan og opp til toppen og komme meg ned igjen for å nå den siste bussen som går til Oslo. Jeg valgte å ta skyttelbussen som gikk opp til foten av fjellet i stedet. Et lite nederlag, men jeg må minne meg selv på at denne turen handler om å komme seg til toppen og ikke det jeg opplever på vei til målet slik jeg vanligvis foretrekker.
Trapper av stein på den siste biten.
Været viser seg fra sin beste side, med bare noen sjenerte skyer som dukker opp på den blå himmelhvelvingen. Jeg går av skyttelbussen ved inngangen til Gaustabanen, banen som fører opp til toppen av fjellet inne i den. Skal jeg ta den, vil det blir på hjemturen ned.
Ruten til det reelle toppunktet på Gaustatoppen.
Gaustatoppen er, som fjell og topper vanligvis er, en enorm steinrøys. Og stien opp fra inngangen til Gaustabanen går bratt opp den. Den mest brukte stien opp til toppen starter fra Stavsro, noe som viser seg tydelig da det ikke er andre på stien jeg kommer opp fra, men det er en jevn strøm av folk der jeg kommer inn på den andre stien.
Seende tilbake mot telekommunikasjonstårnet fra ryggen på vei til toppen.
Toppen av fjellet er godt synlig hele veien, i alle fall ved godt vær. Det er vanskelig å ta feil når et 68 meter høyt telekommunikasjonstårn er stablet oppå det, noe som gjør toppen av tårnet til det høyeste punktet på fjellet på 1911moh.
Utsikt ned mot Vestfjorddalen og det omkringliggende landskapet og fjell fra Gaustatoppen.
På toppen finner du også Gaustatoppen Turisthytte. I sesongen har hytta mat og drikke til salgs. Det er også mulig å overnatte på hytta (reservasjon kreves). Gitt det flotte været er toppområdet og hytta naturlig nok yrende av folk.
Hva man får se fra Gaustatoppen i retning av Hardangervidda.
Selve toppen er imidlertid ikke der telekommunikasjonstårnet og hytta er plassert. Det ligger i stedet et stykke lenger borte, og nås med en litt prekær ryggvandring. Litt klyving er nødvendig for å nå toppen på 1883moh. Om du skal gå til toppunktet eller ikke, avhenger av forholdene eller hvor godt du liker å klyve, siden utsikten er nesten like god fra plattformen ved siden av tårnet.
Det såkalte obligatoriske bildet fra toppen, ikke helt sikker på hvor en skal gjøre av seg.
Unødvendig å si, utsikten er flott. Med unntak av alle fjell og topper både nær og fjern, er det mest interessante at jeg kan se ned på Vestfjorddalen som jeg gikk gjennom i går og bak kan jeg få øye på Mælsåsen.
Apropos forhold. Gaustatoppen er også en av de mest værharde fjelltoppene i Norge, noe som gjør den ideell for det atmosfæriske isingsfenomenet. Ingen sjanse for det nå, selvfølgelig.
Det er også interessant å se ned fra toppen.
Etter å ha beundret utsikten over lang avstand, klyver jeg tilbake til hytta og bestiller en kaffe og en vaffel. Mens jeg spiser og drikker, sitter jeg og ser på den lange rekken av maur som klatrer oppover fjellet.
Her ser jeg i retning av ett av mine favoritt-fjell i Norge, Skorve i Seljord.
Har mye mer tid på hånden, så for å forlenge tiden her oppe, avviker jeg fra den opptråkkede stien og utforsker Gaustaråens steinete og karrige platå. Å ta kabelbanen ned er uaktuelt nå.
En rekke av maur.
Når jeg først kommer opp på den steinete ryggen ovenfor, blir lydene fra de andre turgåerne på stien nedenfor dempet og forsvinner til slutt. Uten sti er det mer tungvint å gå, over både mindre og større steiner. Faktisk er hele platået ett eneste stort felt med steinur.
Gaustatoppen fra Gaustaråen.
Jeg krysser uren, passer på at jeg ikke tråkker på noen løse steiner, og gjør en sirkel med telekommunikasjonstårnet på toppen av Gaustatoppen som et fyrtårn i nord. Jeg passerer rundt et av de små vannene i det karrige landskapet, før jeg snur tilbake mot stien på toppen av steinkammen på østsiden.
Nedenfor Gaustatoppen ligger Gaustaråen, en stor haug med steiner det og, dog noe flatere.
Resten av veien ned er ved å følge i sporene til alle de andre foran meg, bortsett fra en kort avstikker til toppen av Store Stavsronut og gå ned derfra i stedet. De fleste andre er glade og smilende ute i det fine været, så jeg blir ikke frustrert av å gå blant store mengder mennesker (jeg foretrekker vanligvis en litt mer ensom opplevelse når jeg er ute på fjellet eller i naturen).
Seende opp mot Gaustatoppen fra en av de små vannene på Gaustaråen.
På kafeen i veikanten bestiller jeg en lokal øl mens jeg venter på skyttelbussen. Og hva annet å bestille enn en øl fra Fjellbryggeriet med det passende navnet Gaustatoppen.
På vei ned mot Stavsro.
I ettertid tror jeg at jeg ville hatt mer enn nok tid til å begynne turen til toppen av Gaustatoppen fra Rjukan sentrum, men det er det for sent å sutre om nå. Hovedmålet i dag var fortsatt utsikten fra toppen.
Utsikt fra Store Stavsronut.
Tilbake på Rjukan samler jeg eiendelene mine og finner et sted å spise før bussen hjem går. Sittende på bussen til Oslo (må bytte buss på Notodden) mimrer jeg om turen. Fra vestsiden av Tinnsjøen kan jeg se over mot den andre siden og se om jeg kan skimte områdene jeg gikk gjennom.
Gaustatoppen øl.
For mange vil denne ruten kanskje ikke bli sett på som en skikkelig pilegrimsvandring. Selv om hensikten med pilegrimsvandringen er å besøke de hvite kirkene rundt Tinnsjøen, kan det kanskje ikke anses som tilstrekkelig for å være et høyt nok religiøst motiv for en pilegrimsvandring. Som jeg regner med, er det kanskje ikke det opprinnelige resonnementet bak turen uansett. Hvis du legger disse tankene bak deg, kan du finne en hyggelig tur, og du kan fortsatt finne både en kulturell og historisk interesse i den.
<< Rjukan // dag 3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar