Distanse: 22.2km (27.3km).
Fra Tinnoset er den foreslåtte måten å komme til Sandviken, hvorfra pilegrimsvandringen fortsetter til fots, å ta båt. Selv om jeg setter pris på en båttur, handler pilegrimsvandringer for meg først og fremst fortsatt om å gå.
Holkåe, passert på vei ned mot Rauadammen.
Noe som betyr at jeg må finne en annen måte å komme meg til bukta på. Min første plan var å prøve å finne en sti i åsene ovenfor Tinnoset, som kunne kobles til en annen sti som ville komme meg dit. Problemet er at det ikke er noen annen sti mellom de to stiene, og at jeg må gå gjennom et ganske tungvint terreng etter utseendet på kartet.
Rauadammen.
I stedet vil foreldrene mine kjøre meg til Krosshøl, hvorfra jeg kan gå ned til en parkeringsplass like ved Rauadammen. Derfra kan jeg finne en alternativ vei til Sandviken, som også er merket med pilegrimsskiltet (en hvit kirke).
Rauatunnelen.
Begynnelsen av Rauafossen, med renna som leder tømmeret inn i Rauatunnelen.
Denne alternative ruten er faktisk ganske så fin og interessant. Rauadammen var opprinnelig en demning av tre som ble erstattet av en steindemning i 1883. Den 100 meter lange demningen ligger ved utløpet av Reisjåen, som ble brukt til å frakte tømmer helt ned til Tinnsjøen. Det anslås at det på 1900-tallet ble fløtet rundt 36 000 tømmerstokker i Rauavassdraget hvert år.
Sti ned mot Tinnsjøen fra Rauadammen.
Mest interessant er Rauatunnelens mørke og enorme gap. Rauavassdraget ender opp i den voldsomme Rauafossen. Så for å ta tømmeret trygt forbi fossen ble det bygget en 60 meter lang tunnel. Når jeg går ned til tunnelen, kan jeg følge kanalen som fører tømmeret inn i det åpne gapet, med vann som fosser raskt ned og inn i det. Du har ikke lyst til å falle ned i det gapende sorte hullet.
Nesten naturlige trappetrinn på stien.
Jeg hadde en sen start, så solen sto lavere på himmelen mens jeg gikk ned mot Tinnsjøen og lyste opp stien med et varmt lys. Stien snirkler seg ned gjennom frodig skog mellom mosekledde steiner. Av og til høres brølet fra den fossende elven i juvet nedenfor.
Tinnsjøen, utsikt over mot Sandviken fra oset ved Rautangen.
Jeg ankommer Sandviken rundt klokken seks på ettermiddagen, med siste del av turen ved siden av Tinnsjøen, dog med det meste av utsikten av vannet gjennom trær. Terrenget på denne strekningen var mer tungvint, med stien som svingte opp og ned utstikkende steiner. Det var likevel en veldig fin tur i et fint lys.
Sti ved siden av Tinnsjøen mot Sandviken.
På denne tiden kan Sandviken for mange være et perfekt sted å stoppe for dagen og slå leir, her finner jeg et stort piknikbord formet som en pil med benker, bålpanne og vedstabel. Lenger oppe i skogen er det utedo. Alt med en steinstrand og en innsjø å skue utover.
Sandviken, piknikbenker og bålpanne.
Neste kirke, og dermed på en måte endepunktet for denne etappen, er Hovin kyrkje, som ligger rundt ti kilometer fra Sandviken. Sandviken var en gang et småbruk nært å være en grend, i 1900 bodde det 11 personer her. Et sted mellom 1920 og 1930 ble det forlatt. Da jeg gikk forbi de slitte og nedslitte bygningene, kunne jeg se at det pågår en del vedlikehold. Eneste adkomstvei til gården, med unntak av båter, er en ujevn, steinete og bratt kjerrevei som også pilegrimsleden følger.
Forfalne bygninger ved Sandviken.
Bratt kjerrevei fra Sandviken.
Etter å ha fulgt kjerreveien gjennom et naturreservat, forbi de stille småvannene Nordre og Søndre Bratterudtjønne, går traseen over til en jevnere grusvei. Denne veien blir etter hvert den delen av pilegrimsleden som går nærmest innsjøen. Turen er hyggelig, passerer forbi gårder, med utsikt over innsjøen og fjellene bak, men på slutten har jeg gått litt lei.
Søndre Bratterudtjønne.
Stille er ordet ved Hovin kyrkje. Tømmerkirken som står her i dag ble innviet i 1850, men det har vært en eldre her før, mulig fra før 1730. Det har blitt sent, klokken har allerede passert åtte, og jeg lurer på hvor jeg skal sove i kveld. Ikke på kirkeområdet åpenbart.
En hare på ruten.
Etter en pause ved kirken fortsetter jeg vandringen forbi noen gårder ovenfor kirken på det som ser ut til å være en annen gammel kjerrevei. Etter å ha passert den siste gården, går jeg opp i skogen og åsen samtidig som solen er i ferd med å gå ned. Stien har fra kirken vekslet mellom stier og grusveier.
Vandring forbi gårder ved siden av Tinnsjøen.
Det er en rolig følelse som senker seg over meg når jeg går opp i skogen. Litt den følelsen man får når det begynner å bli sent, man er sliten, og man vet at du nærmer deg målet ditt. Samtidig som at vandringen er behagelig og man føler at man kan gå videre. Fargene på himmelen er varme fra solnedgangen.Høyere opp åpner trærne seg opp og jeg kan se kveldssolen rett over fjellene i vest. Jeg begynner å se meg om etter steder å campe.
Hovin kyrkje.
I stedet presser jeg på, etter å ha bestemt meg for å nå den lille innsjøen Bråtådokktjønn på Ramnskardåsen som et sted å slå opp teltet for natten. Toppen av Ramnskardåsen er definert av større mellomrom mellom trærne, mye furutrær, med mose, lyng og steiner. Mellom trærne får jeg øye på den lille innsjøen.
Utsikt over Tinnsjøen fra ovenfor Hovin kyrkje.
Inngjerdet sti av vegetasjon etter å ha gått fra Hovin.
Det er et fint sted å telte, en naturskjønn innsjø i trivelige omgivelser, men det er en hake. En armade av mygg og mygg er like glade for å være her som meg. Jeg forbereder og spiser middagen mens himmelen pynter seg med fine farger. Med mellomrom føler jeg behov for å bevege meg litt rundt for å unnslippe oppmerksomheten til de bittesmå blodsugerne.
Lys fra solnedgangen.
Alt i alt en god dag. Det som kanskje kunne kalles en prolog, fra Gransheard til Tinnoset var hyggelig. Jeg var veldig fornøyd med turen ned til Tinnsjøen fra Rauadammen, som var både naturskjønn og interessant. Den gjenstående turen til Hovin kirke var for det meste fin. Og det endte med nok en tilfredsstillende tur opp i Ramnskardåsen med trær farget av solnedgangen.
Ruten opp i Ramnskardåsen.
Jeg aner ikke hvor langt jeg skal gå i morgen, så spennende!
Bråtådokktjønn.
<< Tinnoset // dag 1Buverudåsen // dag 2 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar