(Gudbrandsdalsleden) Dag 15: Kongsvoll - Bruvollen

Gudbrandsdalsleden, dag 15.
Lengde: 36.3km (521.1km).

Slept like a child som det sies. Og våkner til et særdeles lysere vær enn ventet, selv om det er langt fra å være klart utenfor. For tidlig å si noen ting så klart, da det gjenstår en lang vandring før jeg er nede fra fjellet.

På stien fra Kongsvoll til Vårstigen.

De nærmeste dagene fremover er nå mer av det planlagte slaget. Også i dag, jeg har tenkt meg til den lille koia på Bruvollen, Plasstoggo. Ferden dit over fjellet byr på den kjente gamle ferdselsveien Vårstigen, det høyeste punktet på hele Gudbrandsdalsleden og en vandring forbi et fjøs på en gammel seter som nå brukes som pilegrimsrefugium. Dessverre stengt denne sesongen.

Tilbakeblikk mot Kongsvold Fjeldstue.

Uansett, når jeg lukker porten etter meg med en god frokost innabords og sekken på ryggen, har det ennå ikke vist seg noen regndråper i luften. Jeg skuer håpefullt opp på himmelen, men det er ingen lovnader å få i retur derfra.

Fossen i Sprenbekken med utsikt ned Drivdalen og Vårstigen i bakgrunnen.

Fra Kongsvold Fjeldstue hadde jeg blitt advart mot å ta den offisielle ruten, men heller gå langs veien fram til der Vårstigen starter fra. Å gå på veien frister derimot minimalt, så det får briste eller bære, jeg går ruten som den skal gås. Og stien blir etter hvert litt kronglete, noe våt og lett gjørmete, men er milevis å foretrekke framfor veien nedenfor. Igjen en fin vandring gjennom høstfarger og underveis passerer man en fin foss i Sprenbekken som gir god utsikt over Drivdalen og E6 nedover.

Starten på Vårstigen (men nå er det høst).

Vårstigen.

Skal man gå pilegrimsferd til Nidaros kommer man ikke utenom Vårstigen, også som moderne pilegrim. Så tidlig som i 1182 var den gamle ferdselsvegen omtalt som pilegrimsveg til St. Olavs skrin. Målinger som har blitt gjort av Veivesenet har vist at mellom Gammelholet og Nestasvollen er veien 6230m lang, men dagens pilegrimer slipper å gå hele den strekningen (de skal bryne seg på enda mer stigning). Merrabakken har en gjennomsnittlig stigning på omtrent 35 prosent.

Utsikt over Drivdalen fra Tingsvaet.

Vandring gjennom bjørk på Vårstigen.

Ennå har jeg styrt klar av regn og jeg sier til meg selv at om jeg får opplevd Vårstigen uten det våte element så skal jeg si meg fornøyd med dagen allerede. Stigningen glemmer jeg fort, for det er en vakker tur oppover, her over den trange og ulendte Drivdalen. På vei opp lyses fjellsidene opp, solen gjør et forsøk på å bryte gjennom skyene, men den lykkes ikke helt.

Høgsnyta med Tingsvaet til venstre for seg.

Tingsvaet ligger på en knaus med en utfyllende utsikt over Drivdalen. Skriftene sier at det skal ha blitt holdt ting i gamle tider her, altså møter, men noen sikre svar på det har man ikke funnet.

Vårstigåa.

Etter en flott videre vandring blant bjørk skiller Gudbrandsdalsleden og Vårstigen lag lengre nede, mens pilegrimsleden stiger videre opp mot snaufjellet. Solen gjorde et kort forsøk på å bryte igjennom skyene tidligere, men nå har den kapitulert for godt. Det er til en grå og tung verden jeg ankommer, men det regner ikke. Og landskapet rundt meg er så klart ikke helt grått, med høstfarger som kryper bortetter bakken, men de er noe dempet av det manglende lyset. Jeg er usannsynlig fornøyd.

Vårstigsætra.

Over skoggrensen går pilegrimsleden på sti ett godt stykke, passerer forbi Vårstigsætra hvor det er stille, og kommer etter hvert ut på en setervei. Høgsnyta som på vei opp Vårstigen fortonet seg nesten like grønn som grå, er nå bare grå bak meg. Landskapet jeg går er i er åpent og vidstrakt, stille, jeg kan følge seterveien med øynene der den bukter seg videre. Den skal jeg følge i 8 kilometer, hadde håpet at stien varte lengre.

Pilegrimsvandring over snaufjellet.

Med mangelen på regn, gledelig sådan, er jeg bare lykkelig der jeg går og kanskje er det fjellets ro som gjør at jeg også selv tar det med ro. Jeg tar meg god tid, noe jeg kanskje skulle komme til å angre på litt på senere.

På det høyeste punktet på Gudbrandsdalsleden, 1314moh.

Nedenfor Vesle Elgsjøtangen ligger det høyeste punktet på Gudbrandsdalsleden, 1314moh, behørig merket og jeg trer nok fint inn i statistikken over dem som lar seg avbilde her. Jeg lar meg friste til å ta meg en tur opp på kollen som ligger rett ovenfor, med god utsikt i retning tilbake og mot Vinstradalen som leden litt senere vil trekke ned i. Det virker enda gråere og tykkere i den retningen. Helt opp til Vesle Elgsjøtangen tar jeg meg ikke tid til. På vei ned kjenner jeg de første regndråpene. Det holdt godt og lenge, men ikke helt ut.

Utsikt i retning Vinstradalen fra den lille kollen rett nedenfor Vesle Elgsjøtangen.

Og før jeg begynner på nedstigningen til Vinstradalen kommer regnet og tåken. I Vinstradalen ligger det nå et tykt skylag, nesten pakket sammen nede i dalen. Horisontene forsvinner helt. På seterveien kommer det to stykker, de første jeg møter på siden jeg forlot Kongsvold Fjeldstue. Ett jegerpar på vei til en hytte.

I Vinstradalen ligger skyene tettpakket og venter på meg.

Forbregdsetra med Ryphusan.

Jeg trer ned i tåkehavets dal. Seterveien har gått over til en ny setervei, Vinstradalsvegen, som bukter seg nedover mot Ryphusan. Det er surt og kaldt når jeg ankommer Forbregdsetra, det virker folketomt og øde her. Ved et piknikbord hugger jeg innpå dagens lunsj, i etterpåklokskapens navn burde jeg selvsagt ha spist den tidligere.

Veien gjennom Forbregdsetra.

På vei fra Ryphusan (den røde bygningen til venstre).

Ryphusan er ett enkelt pilegrimsrefugium i det tidligere fjøset her. Med været som nå har meldt sin ankomst kunne det vært koselig å krype inn i ly der nå, men det er stengt grunnet pandemien. For mange kan dermed etappen fra Kongsvoll bli i lengste og hardeste laget, den neste muligheten for overnatting om man ikke har telt er 15km unna. Alternativet er å bli hentet av taxi og kjørt til nærmeste overnatting.

En lite koie i Vinstradalen.

Ned gjennom den v-formede Vinstradalen går ruten med bratte dalsider på begge sider, men det ser så klart ikke jeg. De har forsvunnet i de lavt hengende skyene. Veien svinger seg videre, for så å forsvinne inn i de samme skyene. En liten steinbu dukker opp på min venstre side, som sikkert kunne bli brukt til å overnatte i om det skulle bli nødvendig.

Høstfarger i en ellers grå og våt vandring ned gjennom Vinstradalen.

Små sætre passeres forbi.

Jeg betaler nå prisen for å ha tatt det for rolig i lykken over å ha unnsluppet regnet tidligere. I været nå blir Vinstradalen en lang dal. Likevel så er det ikke en dårlig vandring, selv om jeg må holde det gående for å holde meg varm. Gulfargede trær dukker fram fra tåken, ved siden av seterveien renner Vinstra fint og innimellom passerer jeg små setre.

I dalsidene ovenfor seterveien driver skyene gjennom trærne.

Så tar sti over igjen, god og våt i regnet, før jeg er inne på en ny setervei. Det er lite jeg får med meg av ting ved pilegrimsleden nå. Med ett unntak. Pilegrimskapellet St. Mikael er et nytt tilslag til leden, bygget ferdig i 2012 og har fått navnet sitt av ‘Riseengelen’. Dette er en bronsefigur av erkeengelen St. Mikael som ble funnet i et gravfelt i nærheten. Jeg føler at jeg ikke har tid til det, men blir nødt til å ta en pause her. Tenner telysene som gir noe varme til et kaldt ytre.

På stien ned mot der Vinstra krysses.

Når jeg senere kommer ut av Vinstradalen, som fortsatt tviholder på skyene, har skumringen begynt. Etter noe om og men kan jeg endelig skue den lille koia jeg har tenkt å overnatte i, Plasstoggo. Dette er en liten stue som er åpen for pilegrimer og andre vandrere. Ut fra vinduet kan jeg se at det er lys innefra, jeg blir ikke alene. Når døren åpnes kan jeg kjenne varmen fra en opptent peis, vidunderlig.

Inne i Pilegrimskapellet St. Mikael.

Anna blir dermed den andre pilegrimen som går til Trondheim som jeg møter på. Hun er fra Köln i Tyskland og i likhet med Marina har hun en rolig og bedagelig plan for sin pilegrimsferd. Ikke noe galt i det. Etter å ha gått en god stund ute i det kalde og sure været er det rimelig godt å sitte inne i en trivelig koie i varmen fra peisen. Det føles også godt å ha litt selskap om kvelden.

Dystert over Oppdal.

Med varme tilbake i kroppen er det ikke noe annet å gjøre enn å si seg fornøyd med denne dagen. Det kom regn som meldt, men jeg ble spart for mesteparten av det på vandringen. Turen i dag sto også i fin kontrast til de to forrige dagene på Dovrefjell. Og når det hele avsluttes med en veldig trivelig kveld med en god samtale med en annen pilegrim er det egentlig ingen grunn til å klage.

Den lille bua på Bruvollen, Plasstoggo.

<< Kongsvoll // dag 14Hæverstølen // dag 15 >>