Lengde: 37.2km (558.3km).
Når jeg våkner til en ny dag, er det til en ny seksjon av Gudbrandsdalsleden på en måte. I går tok jeg ett slags farvel med fjellet når jeg kom ut av Vinstradalen. Nå venter Trøndelag, et tegn godt som noe på at jeg nærmer meg Nidarosdomen.
Steinhvelvsbrua ved Plasstoggo, som togfarerne passerer over.
Det er nesten litt vanskelig å forlate ett så fint sted som dette. Jeg tror ihvertfall at Anna trivdes veldig godt her, hun hadde overnattet her natten før og, men i dag skulle hun videre. Om en ikke lengre enn til Oppdal.
Tåkefyllte skoger i åssidene.
Det er ikke gratis å bo på Plasstoggo om noen skulle tro det, i skrivende stund koster det 150kr å overnatte her, noe som ikke er en ublu pris. Man kan enten betale via vipps eller via en bankgiro som man finner i hytta.
På vei mot Oppdal etter å ha forlatt Bruvollen og Plasstoggo, på toppene siver skyene gjennom trær og lyng.
Grunnen til at jeg velger å nevne dette er at man ser at andre steder der ting er basert på tillit, så har denne tilliten blitt brutt og folk har tatt seg til rette uten å betale. Dette er ekstremt dårlig karma og øker dette i omfang risikerer vi at slike steder som dette vil forsvinne. Noe som vil være veldig synd, dette er et tilbud som folk gir som jeg setter stor pris på. Jeg tenker det samme om Stalsbergsvea som jeg overnattet i tidligere. Man ser for øvrig en lignende trend på Caminoene i Spania, der folk ikke betaler noe for å overnatte på de herbergene som er donativo. Noe som fører til at flere av dem har måtte lukkes. Å gå pilegrim handler ikke om å ta for seg.
Vandring gjennom det som ser ut som en forlatt gård.
Fra Plasstoggo er det en 12-13km til Oppdal. Og derfra igjen en 24km til hvor jeg har tenkt meg i dag, som nevnt er jeg nå inne i den mest planlagte delen av min pilegrimsvandring. Hæverstølen var skrevet ned med ekstra stort trykk under når jeg fikk anbefalinger før turen.
Intermezzo i skog etter vandring over åkre, buktende sti og et enslig veimerke hengende i et tre.
Ute er det ikke regn, men det er heller ikke en klar himmel. Istedet er det ett annet uttrykk på himmelen som jeg liker så godt, drivende skyer gjennom fjell-og åssidene ovenfor. Som om skyene beleirer dem, tåkefulle slør som siger forbi trærne. Vandringen starter med å krysse over Vinstra og samtidig se opp mot den fine steinhvelvsbrua som togene tøffer over.
Solen lyser opp den ene dalsiden under de drivende skyene, på vei mot Oppdal.
Leden videre er en liten labyrint som det ville vært vanskelig å følge hvis merkingen ikke hadde vært god. For her passerer ruten utallige åkre og jorder, både over og langsmed, i tillegg til å gå gjennom gårder og enkelte skogspartier. Underlaget er innimellom vått og innimellom overgrodd, men humøret mitt har ikke grodd igjen. Det er på topp, jeg liker meg her jeg går. Nå er det igjen fraværet av de store tankene som gjelder, og det er ofte en av de største børene jeg nå slipper å bære.
Driva.
For en stakket stund har solen slippet gjennom skylagene, men når jeg nærmer meg Oppdal fester skyene grepet om kampen på himmelen.
Vang gravfelt. Det er mulig å gå gjennom på en sti, som møter på leden igjen litt senere (jeg burde ha tatt den veien).
Opp mot Oppdal kirke passerer jeg de store og gresskledde gravhaugene på Vang. Jeg går forbi, ser innover mot de grønne haugene og lurer på hvorfor jeg ikke gikk inn. En sau har prestert å sette fast hodet sitt i gjerdet som omringer gravhaugene, heldigvis møter jeg på en bonde litt senere som vet hvem som eier sauene som beiter inne på gravfeltet.
Skyene har senket seg over åsen og fjellene bak Oppdal kirke.
Oppdal kirke er som ventet låst når jeg ankommer, men ikke før jeg har satt foten inn på kirkegården kommer det en kirketjener som har sett meg komme. Han åpner døren og lar meg få titte på kirken. Opprinnelig sto det en stavkirke her, men nå kan man bare se restene av den i ett av rommene til kirken.
Inne fra Oppdal kirke, det som er igjen av den gamle stavkirken som en gang sto her.
Saga-ruten har blitt nevnt før. På siste delen av den vandringen ble jeg kjent med en familie fra Oppdal, de ga meg adressen sin når de hørte at jeg hadde tenkt å gå til Trondheim. Pilegrimsleden skulle ikke gå så veldig langt unna huset deres, men jeg trenger ikke å gå så langt. Tilfeldighetene skal til for at Sindre kjører forbi meg akkurat mens jeg er på vei dit. En god ting og, det ville da ikke ha vært noen hjemme.
Solen gjør et spedt forsøk på å bryte gjennom skyene, på vei fra Oppdal, Allmannberget heter toppen i bildet, med Sissihøa bak.
Det er et hyggelig gjensyn. Han kjører meg ned til sentrum, slik at jeg slipper den ekstra omveien jeg ville ha vært nødt til for å proviantere. På veien ned tar vi opp tråden etter at vi skilte veier ved stikrysset nedenfor toppen av Snøhetta. Han kan fortelle meg at sålen på den ene skoen hans hadde løsnet på veien ned, det ble en litt vond siste del av fjellturen. På vei tilbake til ruten igjen passerer jeg forbi huset deres.
På en behagelig del av Gamle Kongeveg.
Fra Oppdal starter den andre delen av dagen, for mange kanskje en grei etappe i seg selv. Til Hæverstølen advarer guideboken om at en stor del av vandringen ikke vil være veldig inspirerende. Himmelen har ihvertfall latt seg henfalle til en lite inspirerende overflate, ett grått slør, men som kanskje kan vise seg å ikke være så ille likevel.
Gapahuken ved Guriberget. De to sauene var ikke interessert i å dele plassen med meg.
De tre første kilometerne etter Oppdal er i så måte fort glemt. De tre neste kilometerne derimot, gjelder det å nyte mens man kan, her går man på en trivelig gressti. Ved Guriberget (som jeg ikke kan se) står det oppført en gapahuk, jeg hadde sett ut stedet for ett passende sted å spise lunsj. I utsikten ligger det grå sløret tredd ned over fjellene på andre siden av dalen.
Gamle Kongeveg.
Gamle Kongeveg heter veien man går på fra Oppdal. Dette er da altså ikke den første gamle kongevei man passerer på sin ferd fra Oslo til Trondheim. Etter at gresset har viket vei for grus vil man følge den gruslagte veien på resten av turen til den gamle stølen fra 1600-1700 tallet, tilsvarende 17-18km. Greit å gå på, men som tiden skulle vise, ikke alltid like lett å vite om man var der man skulle gå.
Vandrende forbi trær i tåke.
Måten det grå sløret henger over fjellene gir en viss atmosfære til vandringen, det er noe melankolsk i det. Og etter hvert senker sløret seg og det blir tåkete rundt meg, noe som gir en fin variasjon til vandringen. Det er alltid fascinerende hvordan trær fortoner seg i tåken.
En gård i tåke.
Det er imidlertid langt mellom veimerkene her innimellom, noe som av og til får meg til å lure på om jeg tok rett vei i krysset forut. Former av trær trer ut og inn av tåken. Der leden krysser kommunegrensen mellom Oppdal og Rennebu er det noen fine høstfargede myrer. Til slutt begynner jeg å føle på ett veldig klart ønske om å komme fram.
På vei mot Hæverstølen på Gamle Kongeveg.
Man kjenner med en gang at det er ett spesielt sted å komme til når man trer inn på tunet på Hæverstølen. Her er det gamle bygninger, og det gir en helt egen atmosfære. For pilegrimene er det satt opp et eget sælehus, en rekonstruksjon av ett overnattingssted fra middelalderen. Inne er det et stort åpent rom, med dyrepels på veggene, peis og ovn, eget kjøkken, fine sengeplasser og bord og stoler. Matvarer til salgs i kjøleskapet. Dusj og toalett må man derimot gå til ett annet hus på stølen for å finne.
Sælehuset på Hæverstølen.
Ute har det begynt ett stille duskregn. Jeg fyrer i ovnen, tenner stearinlysene og spiser middagen i det varme lyset fra dem. Å ha et så koselig sted helt for meg selv føles noe eksklusivt ut, men jeg hadde nok satt pris på litt selskap her også. Og det gjør at jeg lurer på hvordan opplevelsen hadde vært her om det var flere pilegrimer til stede, stedet fortjener det.
Hæverstølen.
En grei dag på ferden mot Nidaros. Vanskelig å komme utenom Hæverstølen som dagens høydepunkt. Fin vandring fra Plasstoggo til Oppdal, delvis fint på Gamle Kongeveg, men noe ensformig til slutt. Jeg er på full fart inn i Trøndelag og i morgen venter nok et tilskudd til rekken av herberger langs leden jeg har satt meg fore å besøke, Meslo Gård.
Inne i sælehuset på Hæverstølen, ett av de triveligste overnattingsstedene hittil på Gudbrandsdalsleden.
<< Bruvollen // dag 15Stamnan // dag 16 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar