Lengde: 33.0km (414.5km).
Sov merkelig godt etter hvert i mitt lille telt på skråplanet. Jeg våkner til en ny dag med klar himmel, men korset utenfor hilser meg velkommen til en kjølig morgen. Om litt er derimot kaffen og havregrøten klar.
Trekorset på Sjåheim.
Dagen i dag byr på nok en usikker endestasjon, et godt skritt nærmere Dovrefjell (har man lest kortene rett er man klar over at det er denne strekningen på pilegrimsleden jeg gleder meg mest til) og Kristin Lavransdatter etter sigende.
Ruten opp fra Sjåheim.
Det er Otta som er første mål for dagen i dag, den nest minste byen i Norge. Først stiger pilegrimsleden videre oppover på en sti i de samme fine omgivelsene som den avsluttet i går. Nere Skarvåtåbakkjin kommer først og så følger Øvre Skarvåtåbakkjin på etterpå. En fin start på dagen, som går fort over.
Langs Lågen på vei mot Otta.
Gammel gård bak høstfarget vegetasjon.
Inn mot Otta går det på asfalt, men det er ikke så ille vandring med Lågen som sakte flyter forbi ved siden av. Otta husker jeg best fra den ene gangen jeg har overnattet her før. Da toget måtte evakueres på Vinstra, grunnet en fyr som har hadde startet en brann på ett toalett, og jeg ikke rakk bussen videre. Jeg skal ikke si mye mer om den turen i Jotunheimen nå, men den bød på sine opplevelser. Eller kanskje jeg skal gjøre det likevel, det er artige minner i etterkant (ikke like artig den gangen).
Sel kirke.
Ihvertfall endte jeg opp med å måtte gå fjellturen på sparebluss, da et taxi-selskap i Oslo hadde funnet det for godt å trekke over ett halvt år med regninger samlet fra kontoen (dette etter at jeg hadde reist hjemmefra). Turen opp til Galdhøpiggen måtte utgå. Så tok noen fjellskoene mine på Memurubu og dermed måtte turen over Besseggen også utgå. Jeg måtte fint reise hjem i sokkelesten. Det er en spesiell følelse å vandre gjennom busstasjonen i Oslo i bare sokkene, men ellers i full fjellmundur. Jeg fikk senere skoene tilbake, og mer skal ikke sies om saken.
Pilegrimsruten i retning Nord-Sel.
Tilbake til pilegrimsleden til Nidaros. Etter pause med kaffe og kake i Otta bærer det videre gjennom Sel. Og her er ikke opplevelsen mye å snakke om. Jeg finner vandringen gjennom dalen her, som nå har videt seg ut, lite spennende og jeg mister etter hvert interessen. Det er bare å trekke vandringsskylappene rundt øynene og gå. Ruten til Sel kirke var for øvrig lagt om litt, men jeg tror ikke det var en stor forskjell når det gjaldt opplevelsen. Jeg tok likevel turen bort til kirken.
Gudbrandsdalslågen.
Fisker ute i Lågen.
Jørundgard ble bygget som kulisse for filmene om Kristin Lavransdatter. Nå er det helt stille her når jeg ankommer, nesten som en forlatt gård og stedet antar akkurat den formen som det opprinnelig var, en kulisse. Det er mulighet for pilegrimer å overnatte her, men ikke i år. Stavkirke og gapestokk finner man også her. Kristin Lavransdatter selv står utenfor Nord-Sel kirke.
Fra Jørungaard.
Gapestokk og stavkirke i Jørundgaard.
Etter å ha handlet, inntar jeg lunsj ved bordet og benkene som står utenfor butikken, akkurat nok ly for duskregnet i enden av bordet. I hovedsak så er ikke det å få Olavsbrevet (sertifikatet på at man har gått pilegrimsleden, samme som Compostelaen man får etter å ha gått til Santiago de Compostela i Spania) det viktigste for meg. Skal jeg likevel få det, må jeg ordne med ett stempel, og i dag måtte man være kreativ, men et stempel er et stempel. Det får jeg på bensinstasjonen, sammen med en kopp kaffe før jeg skal bevege meg gjennom skogene opp mot Dovreskogen.
Nord-Sel kirke og Kristin Lavransdatter.
Romundgaard, den ekte inspirasjonen for Jørundgaard?
Det er noe som heter kreativ bokføring, og så er det noe som heter kreativ rutelegging. Leden er nødt til å krysse jernbanelinjen og det er ingen som liker å bli kjørt over av et tog, selv ikke eventyrlystne pilegrimer. Derfor tar leden en rekke krumspring på en sti for å komme seg rundt og over jernbanelinjen. Det er en interessant tur, og man har gjort sitt for å gjøre det enklere, med diverse trapper i diverse former, fasonger og tilstander underveis. Dette er en del av ruten som nok krever hyppig vedlikehold.
Laurgard.
Nord-Sel heksen?
På sikker grunn med toget dundrende forbi nedenfor meg, kommer jeg opp til Ringen. Her har det vært en gård som trolig var fra midt på 1800-tallet. Nå er det mest prominente landemerket her ett kors med en steintavle hvor det står ‘La oss vandre i Herrens lys!’ på. Alteret som også står her er ikke i like god forfatning.
På den merksnodige stien over jernbanelinjen mellom Nord-Sel og Dovreskogen.
Jeg hadde noen forhåpninger til vandringen gjennom skogen til Dovre, men selv om det er skog og glimt av fjellene rundt mellom trærne blir det aldri mer enn en trivelig tur. Stien opp fra korset på Ringen var fin, men etterpå tar grusveien over. Fjellene er likevel gode påminnelser om at fjellet står for døren.
Vandrende ovenfor ett tog som passerer forbi i høy hastighet.
Pilegrimsleden der den passerer nedenfor Ringen.
Været over meg har stort sett vært grått siden jeg forlot Sel kirke, med små trusler om regn, akkurat som værvarselet har truet med. Til slutt bestemmer jeg meg for å leie en campinghytte på Vollheim Camping.
Korset på Ringen.
Det store regnet materialiserer seg derimot aldri, selv om det kommer noen dråper. For meg har det nå lite å si, jeg slapper av inne i hytten. Velger å spare middagen jeg kjøpte inn til senere og i stedet gå for den særegne ‘hyttefavoritten’ spetti på boks.
I Dovreskogen.
Enkelte fine øyeblikk til tross, dette var ikke den mest spennende dagen på pilegrimsvandringen til Trondheim.
Spetti i hytta på Vollheim Camping.
<< Sjåheim // dag 11Furuhauglie // dag 13 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar