søndag 13. september 2020

(Gudbrandsdalsleden) Dag 14: Furuhauglie - Kongsvoll

Gudbrandsdalsleden, dag 14.
Lengde: 33.7km (484.8km).


En nydelig søvn etterfølges av en nydelig morgen, og deretter en god frokost. Samtidig føler jeg meg litt overveldet av å ha en såpass stor hytte helt for meg selv, men gitt den veldig gode middagen og hyggelige selskapet i går angrer jeg ikke på valget.

Klopper over myrene etter Furuhauglie.

I dag vil vandringen handle fullt og helt om Dovrefjell. Jeg har tenkt meg til Kongsvoll for å gjøre en befaring av pilegrimsherberget der (som part i min tanke om å sjekke ut de norske pilegrimsherbergene på denne turen). Det er snakk om at det er nye eiere på Kongsvold Fjeldstue og da er vi interessert i hvordan driften av herberget der er videreført.

På stien over mot Glupensætre.

Fjellbjørk på vei inn i høstens farger.

Med litt is i magen hadde man lagt pilegrimsvandringen ennå senere, for da hadde fargene i fjellet vært enda mer sprakende og vakrere. Høsten er på full anmarsj og det er tydelig i lyngen og på de spredte trærne. Vent enda lengre og verden vil være enda rødere.

Vandring på klopper mot Avsjøen.

Det legger ingen demper på vandringen i dag, for farger er det likevel flust av. Og himmelen er blå. Det er derimot ikke så veldig varmt, for det blåser en frisk bris.

Avsjøen, med Avsjøhøe og Mehøe i bakgrunnen.

Fram til Hageseter byr vandringen pilegrimene på flott natur. På hver side av dalen troner høyere fjell, pilegrimsleden svinger seg inn og ut av små klustere med fjellbjørk og over de bløteste myrene ligger klopper som beskyttelse mot å synke ned i dem. Likevel glemmer jeg ikke helt det faktum at E6 ligger rett ved og fra tid til annen kan man høre brølet fra ett større kjøretøy på bilveien.

Sti gjennom høstlyng.

God tur. Velkommen til Dovrefjell. En steinhund ønsker meg velkommen.

Aud og Reidun startet før meg fra Furuhaugli, nå møter jeg på dem når de har tatt seg en pause ved en stor stein. De ser ut til å stortrives i hverandres selskap. Vi snakker litt videre, før det er jeg som haster videre. De går ikke lengre enn til Hjerkinn i dag og jeg skulle ikke komme til å møte på dem igjen.

Rekonstruksjon av restene etter ett gammelt sælehus på Vesle-Hjerkinn.

På broen over Folla.

Turen ved siden av Avsjøen er spesiell fin, med lyden av bølger som slår inn mot bredden av innsjøen. Jeg har i grunn alltid likt den lyden. På en del av bredden står bjørk som en liten allé ved siden av stien.

Mere vandring på klopper i høstfarger.

Før Hageseter speider jeg opp mot der jeg vet ruten fra Grimsdalshytta kommer ned, ser om jeg kan gjenkjenne teltplassen min når jeg gikk Saga-ruten. Det er ikke fritt for at dagens vandring vil by på noen minner fra den turen da begge rutene følger samme vei ett godt stykke. Jeg blir nødt til å ta meg en vaffel og en kaffe på Hageseter Turisthytte.

Eysteinkyrkja.

Rondane i horisonten, snø på toppene.

Herfra følger jeg mine egne spor fra en måned siden, men det er en fin tur, så det byr meg ikke imot. Igjen ser jeg restene etter de gamle sælehusene på Vesle-Hjerkinn, her var det og flere bosetninger mens vikingene romsterte rundt i landet (900-1359 e.Kr.). Broen over Folla-elven står her fortsatt, bare fargene på trærne rundt har endret seg. Og jeg tar samme ruten opp til Eysteinkyrkja, men dropper turen bort til Hjerkinn Fjellstue.

Pilegrimsleden over Hjerkinnhøe.

Eysteinkyrkja er vifteformet, bygget i 1969 og inspirert av Snøhetta. Når jeg gikk Saga var det ingen her, nå er det heller ingen her. Herfra begynner kanskje en av de mest ikoniske strekningene på Gudbrandsdalsleden, vandringen over Hjerkinnhøe. Selv om det går jamt oppover er det ingen veldig vanskelig tur, man går på en god og bred sti. Snur man seg rundt, spesielt lengre oppe, får man belønning i seg selv. Etter hvert dukker de ikoniske pyramidene i Rondane opp i horisonten, nå med klare lag av snø på seg.

Snøhetta-massivet fra Hjerskalven, en del av snøen som lå på toppen i går har nå blåst bort.

På toppen av Hjerkinnshøe, 1288moh.

Toppen av der ruten går over Hjerkinnhøe ligger på rundt 1206moh og derfra er det ‘bare’ 208km igjen til Nidaros. Har man tid til rådighet anbefales følgende. Å følge stien som går vestover til selve toppen av Hjerkinnhøe eller Hjerskalven. Stiene er ikke merket, men i godt vær enkelt å følge. Fra toppen av Hjerskalven er det en flott utsikt over Snøhetta-massivet. Underveis har den blå himmelen blitt erstattet av skyer og jeg er tilbake i den flotte dramatiske verdenen jeg gikk gjennom i går. I tillegg er det ganske så kraftig vind, jeg er bare smil fra øre til øre.

Ved 208km merket på Hjerkinnhøe.

Ruten ned mot Grønbakken.

Turen ned fra Hjerkinnhøe er like flott. Blikket mitt vender seg hele tiden mot Snøhetta, for nå er lyset igjen i ferd med å danne ett mektig skue. Snø over toppen og høstfarger over landskapet i forgrunnen.

Blikket ble ofte vendt mot Snøhetta, her med høstfarger i landskapet i forgrunnen.

Fra parkeringsplassen på Grønbakken går pilegrimsleden i en bue som i utgangspunktet ser litt merkelig ut. Turen er derimot fin. Himmelen er igjen dramatisk, med ett himmelsk lys (sic!). Mot slutten går leden ovenfor et lite juv med en bekk nedenfor.

Nok en kampestein som får navn som en kirke? På postkassen foran er det et laget et lite kors på toppen og inne i kassen ligger det pamfletter med tekster fra Bibelen.

Lydene av skudd gjør det veldig klart at det pågår jakt i området, jeg håper at jeg skiller meg godt nok ut i landskapet. På veien møter jeg på to jegere, den ene av dem bærer på hodet til ett reinsdyr. Blir snakkende med jegerne en liten stund og når jeg går videre irriterer jeg meg grønn over at jeg glemte å få tatt et bilde av dem med hodet.

Mere eventyrlig og trollbindene lys over Dovrefjell.

I midten av bildet kan man se den klare linjen der Vårstigen stiger oppover. Den ruten venter meg i morgen.

Rett før man kommer ned til Kongsvold Fjeldstue kan man ta en tur gjennom fjellhagen deres, hvor man kan ta en nærmere titt på mye man kanskje burde ha sett før. Blomster, fjellplanter, mose og lav fra fjellet. Fint å se det her og. Man får og en fin oversikt over det historiske stedet som tilbake i 1670 fikk status som statlig fjellstue.

Ned mot Kongsvoll går leden forbi Blesebekken.

Kongsvold Fjeldstue er ett ganske så staselig sted. Det sitter jo historie i veggene her. Stille og rolig når jeg ankommer. Det gledelige er at de vil fortsette å holde i hevd pilegrimstradisjonen her. For pilegrimene er det en egen bu som står til disposisjon, her finnes det også et kjøkken hvis man ønsker å lage mat selv. Ønsker man seg enda mer luksus kan man så klart også overnatte i de mer staselige rommene som stedet tilbyr.

Utsikt over Kongsvoll.

Kongsvold Fjeldstue.

Veldig god middag. Avslapping iblant staselig interiør, for å gjøre seg klar til morgendagens strabaser. Over det høyeste punktet på Gudbrandsdalsleden er det meldt ganske så dårlig vær.

Inne i fjellstuen på Kongsvold.

<< Furuhauglie // dag 13Bruvollen // dag 15 >>

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg