Lengde: 36.6km (451.1km).
I dag kjenner jeg at det kribler litt. Jeg vet ikke hvor langt jeg ender opp med å gå, men jeg vet at jeg vil begynt på ferden over Dovrefjell når jeg gir meg for dagen.
På vei opp fra Dovreskogen, tilbakeblikk.
I går var egentlig tanken å telte, men det utgikk litt grunnet usikkerhet rundt det å finne et sted å telte (samt utsikten til mye regn). Jeg var altså litt nysgjerrig på om jeg ville komme over en plass når jeg gikk fra Vollheim, men så fort jeg hadde lagt av gårde glemte jeg helt å se etter om det faktisk var en god teltplass å finne etterpå.
Ryddøla gård.
Store deler av ruten mellom Dovreskogen og Dovre går på vei, men man får også tid til å gå et stykke på trivelige stier, som her.
Veien kaller i starten, halve ruten fram til Dovre (vi snakker her om tettstedet, ikke fjellet) vil være på hardt underlag, men så tar ruten inn på underlaget vi liker best. Ruten er annerledes på denne siden av Dovreskogen, mye triveligere enn den jeg gikk i på den andre siden.
Lys i regnskyene over dalen.
Asfalten er hard, men himmelen er så dramatisk at den distraherer meg på en positiv måte. Regn og lys i en skjønn forening som kommer bølgende ned fra fjellet på den andre siden og beveger seg over dalen. I horisonten jeg beveger meg mot er det fremdeles et lite håp om å unnslippe regnet når jeg beveger meg opp i fjellet.
Leden passerer forbi en bygningshistorisk park. Ikke akkurat et folkemuseum, men en liten ansamling med gamle bygninger. Dette er et utendørs klasserom hvor elever lærer tradisjonelle måter å bygge hus på av erfarne håndverkere. Samtidig fungerer stedet som en park.
Gamle gårdsbygninger.
Søvnig i Dovre sentrum, ikke uventet. Butikken i Dovre er den siste som ligger ved leden før man kommer til Oppdal, så det er verdt å tenke seg litt nøye om før man går herfra. Sekken min må nok belage seg på en liten vektøkning.
På vei mot Dovre, eiendommelig lys.
Dovre togstasjon, åpnet i 1913, 485 meter over havet.
Begynner å bli en gjenganger det her nå, men det er konfirmasjonene som gjør at jeg får tilgang til kirkene, så også med den skiferkledte Dovre kirke fra 1736. Tømmerkirken er dog litt triveligere på innsiden.
Dovre kirke, tømmerkirke med et lag av skifer utenpå.
Fra innsiden av Dovre kirke.
Det er jevn stigning, om enn ikke like signifikant som senere, fra Dovre og oppover, så det er kanskje enkelte som regner med vandringen over fjellet starter derfra. For meg er det nok likevel mer Budsjord. Dette er en eldre og fredet gård som i sesongen også fungerer som pilegrimsherberge, også en gjenganger på anbefalingene jeg fikk fra kjente. Nå er det stengt, men jeg sniker meg til en liten titt inn på tunet.
Olavskilden på Dovre.
Fra Budsjord er det unektelig Dovrefjell som venter. Og pilegrimsruten vil være oppe i det til den kommer ned mot Oppdal gjennom Vinstradalen om noen dager. I gamle dager var dette nok den mest fryktede seksjonen av ruten, men i nyere tider er nok fasilitetene og tryggheten for pilegrimene vesentlig større. Pilegrimsruten er over fjellet også merket med en blå kongekrone.
Budsjord.
For den eventyrlystne pilegrimen går det også en annen rute fra rett etter Budsjord. Gautstigen er regnet som en gammel ferdselsvei over Dovre, men her er det nå snakk om en mer krevende rute som er mindre vedlikeholdt og merket enn der den offisielle ruten går. Til Hjerkinn vil man da gå fire mil uten å møte på noe annet enn seg selv og fjellet. Denne ruten frister, men i år er jeg i den offisielle ruten sitt ærend.
Utsikt tilbake fra starten på fjellovergangen over Dovrefjell.
Stigningen opp byr på et sjeldent syn. Det er nesten som jeg ikke tror på hva jeg ser. Her møter jeg på den første andre pilegrimen siden jeg satte ut fra Oslo for snart to uker siden. Marina er fra Russland, men bor i Tyskland (noe som forklarer hvorfor hun kunne komme inn i landet).
Kaskader og små fosser i Rådååe elven.
Regn kommer inn som bølger over oss der vi beveger oss oppover på den gamle kongevegen. Den initiale korte irritasjonen blir fort erstattet med en fornøyd glede. Frisk fjelluft møter meg. Utsikten er kontrastfylt der lagene av skyer, regn, sollys og horisont blandes.
Regnskyer beveger seg over horisonten mens jeg er på vei mot Allmannsrøysa.
Allmannsrøysa er en stor varde. I likhet med Cruz de Ferro på Camino Frances har pilegrimene (eller andre vandrere) kastet en stein på røysa, som de kanskje har båret med seg hele veien fra Oslo. Muligens har det stått et trekors her, så en kunne kanskje kalt stedet for Cruz de Madera.
Allmannsrøysa.
I bakgrunnen til Allmannsrøysa danser regnskyene over himmelen, det er et vakkert skue. Jeg hadde ikke byttet ut dette med en klar og blå himmel om jeg kunne. Solen begynner å titte fram igjen og i horisonten dukker Snøhetta opp. Det er omtrent på dagen en måned etter at jeg sto på toppen etter å ha fullført Saga-ruten. Nå er det snø på toppen. Øyeblikket tilsier at dette må bli åstedet for dagens lunsj.
Snøhetta-massivet.
Etter en flott tur ned fra røysa, over lyng, myr og forbi fjellbjørk i fint lys, ankommer jeg Fokstugu. Her finnes det pilegrimshistorie fra lang tid tilbake, det ble anlagt et sælehus her i 1120 for å sike pilegrimene på deres ferd over fjellet. Grunnet pandemien er det ikke overnatting her i år.
Pilegrims-veimerke over Dovrefjell.
Ruten mot Fokstugu med veimerke for både pilegrimsleden og den gamle kongevegen.
Dette er også så langt Marina går i dag, hun har en mer bedagelig plan for sin pilegrimsvandring og går vesentlig kortere dager enn meg, så det er lite trolig at vi vil møtes igjen. Det har vært veldig hyggelig å møte en annen pilegrim. Hun vil bli hentet her av vertinnen på stedet hun skal overnatte i.
Fokstugu.
Igjen går det oppover, mot Veslhøe. Foran meg går det to skikkelser, som beveger seg i samme retning som jeg skal. Nesten to uker uten å møte på noen andre pilegrimer og så møter jeg plutselig på tre i dag, det er nesten litt sjokkerende. Reidun og Aud går derimot ikke Gudbrandsdalsleden, men fullfører de to siste dagene på Valldalsleden, etter å ha gått de første dagene på den leden på en tidligere gruppetur. Vi går mot samme sted.
Veimerke-stolpe viser vei fra Fokstugu mot Furuhauglie.
Vandringen over mot Furuhauglie kunne godt vart enda lengre. Høyt oppe ser jeg ned mot Fokstugu, men det er det eventyrlige lyset som skinner gjennom en stor åpning i de mørke skyene som hypnotiserer meg. Jeg føler meg trollbundet når jeg vandrer over lyngen med en blålig himmel bak Snøhetta og enslige fjellbjørk langsmed pilegrimsleden. Og intervaller av regn som skyller over landskapet.
Trollbindende lys over Fokstugu.
Jeg holder meg tørr helt til jeg skal gå ned til Furuhaugli Turisthytter, da treffer en av regnbølgene meg. På kort tid går jeg fra tørr til våt, og håper det er en ledig hytte til meg. Dryppende i inngangspartiet får jeg vite at det har kommet en avbestilling og de har en ledig, ellers var de fullbooket.
To enslige fjellbjørk, lyng, blåtone på himmelen, snødekte fjell (Snøhetta-massivet). Blant det besten norske fjell kan by på.
Ren og skjær luksus så klart, men jeg hadde blitt advart om at det skulle bli kraftig vind så jeg lot teltet få ligge i sekken og koser meg hellers i en ganske så stor hytte for meg selv. Det blir heller ikke verre at middagen de serverer er nydelig. Jeg spiser sammen med Reidun og Aud, noe som gjør valget ekstra godt. Etter så mange dager hvor jeg har spist alene er det veldig hyggelig med litt selskap igjen.
Nedstigning til Furuhaugli Turisthytter.
Så har fjellovergangen startet. En grei start på vandringen før jeg kom til Budsjord og så opp mot Dovrefjell, men gikk likevel med en liten følelse av å være der uten helt å være der. Når trærne krympet ned til lyng og de åpne landskapene sto foran mine føtter kjente jeg den særegne roen som jeg får når jeg er i fjellet. Det var et magisk lys i dag og for å være ærlig, å vandre i fjellet i slike forhold er mer spektakulært enn under en klar og blå himmel.
Middagen på Furuhaugli Turisthytter var absolutt delicious.
<< Dovreskogen // dag 12Kongsvoll // dag 14 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar