Tomme løyper

Det tynnes i rekkene av skiløpere i marka nå, men det er kanskje ikke en skitur som frister når man våkner med at det småregner utenfor og været er grått og trist. Og mange har nok startet påskeferien. Så det er få jeg møter på helgens to turer.

Det er fortsatt mye snø i marka, den er derimot ganske så våt. Så jeg er gjennomblåt på beina lenge før jeg har kommet hjem. Føret er ganske så trått. Forøvrig så er ny binding på plass på den ene skien, etter forrige helgs lille 'ulykke'.

Fare for bil over sporet.

På Gørjahytta er jeg den eneste besøkende, men til gjengjeld får jeg da en helt fersk og nystekt vaffel. Før jeg kom hadde det bare vært åtte andre skiløpere på besøk. Det kommer noen få skiløpere til når jeg forlater hytta. På Kikutstua, hvor jeg stopper for å fylle på vannflasken (det blir til at jeg tar en kopp te og en eplemost i tillegg), er det omtrent like få.

Åklungen.

På vei ned fra Lautåsen møter jeg på et par fra jobben, de er på vei til Kikutstua for å overnatte der. På det tidspunktet har været begynt å klarne, og de gråe skyene gir vei for blå himmel. De fikk nok en fin tur siste delen av turen til Kikut, som jeg fikk ned til Sognsvann.

Søndag var det igjen blitt grått og det var og tåke enkelte steder. Hyggelig da å sitte foran peisen på Kobberhaughytta med te, eplemost og et kakestykke (kakemons), før jeg forsvinner inn i skodden over Glåmene på vei ned mot Finnerud.

Skodde over Glåmene.

Mye snø fortsatt, men fortsetter dette været så vil det nok ikke ta lang tid før det blir førefall. Så en får nyte sjansen så lenge en har den. Det går mot vår.

A momentary lapse of reason

Fokuser inn på Skramstadsætra, Raufjellet og Sjusjøen, langs et spor går det en lang rekke av skiløpere. Nærmere 15000 av dem. Sett så fokuset flere mil sørover til Nordmarka utenfor Oslo, langs et spor går det en ensom skiløper. Nærmere sagt meg. Det er Birkebeiner-helgen og Marka er omtrent tømt for skiløpere. Vel, nesten da.

Det er helgen for å vise hva man er god for, her skal det kjempes, merker skal tas. Og viktigst er det å slå naboen, som man ikke kjenner, oppe i gaten. En på jobben har kjøpt seg nye ski, da er det jo ikke lengre trygt å gå på sine to år gamle ski lengre. Så da må det investeres, nytt utstyr kjøpes inn, 12000 kr tar plass ved siden av løperen gjennom de fem milene mellom Rena og Lillehammer. Lengre bak puster 1 kilo silikon dem i hælene.

Kort pause ved oppstigningen mot Kamphaug.

Selv føler jeg det da deilig å ikke trenge å måtte kjempe mot noen andre enn meg selv. Ute i marka er det omtrent stille, det er fortsatt folk ute. Men det er merkbart færre. Birken skal nok slippe å ta all skylden, det hadde vært urettferdig. Føret har snudd, klisteret har meldt sin ankomst for fullt. Kanskje enkelte ikke er så glade for dette skiftet, som meg. På vannene er løypene nå mest is og overvann.

Tilbake til det å ha noe å kjempe mot, selv kjemper jeg ofte litt mot mitt eget temperament. Nå ser dere kanskje for dere en rødmusset skiløper som står og kjefter og smeller ute i skogen mot en eller annen usynlig person som bare han kan se. Og sannheten er kanskje ikke så langt unna, men egentlig ikke så ille, som dere skal få lese. Til avveksling har jeg denne gangen startet på Sognsvann og lagt ruten i retning Langli, via Skjennungen, Kobberhaugen og Jon Almaas-Glåmene (jeg kommer vanligvis i motsatt retning). Løypa krysser veien som går mellom Fyllingen og Sørkedalen, denne veien er nå ikke så veldig mye å bruke skiene på, så skiene må av.

Vel, så skjer det som får blodet mitt til å bruse. Når jeg skal ta på skiene igjen, så vil ikke bindingen feste seg. Uansett, hvor mye jeg enn prøver. Til slutt tar jeg alt for mye i....for mye...slik at klaffen på bindingen brekker. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det har kommet en liten stein nedi bindingen, som da blokkerer feste-mekanismen. Ikke rart jeg ikke fikk festet bindingen. Steinen må ha satt seg foran bak festet på skiskoen når jeg gikk over veien. Så der står jeg, ute i marka, med en ødelagt binding. Blir en lang vei tilbake på en ski, tenker du vel nå. Heldigvis for meg så (etter å ha fjernet steinen) får jeg likevel festet skoen til bindingen og kan fortsette turen min.

Ødelagt binding.

Jeg nevnte tidligere at løypene på vannene nå for det meste består av is og overvann. Så er også tilfellet på Vesle Sandungen når jeg ankommer dit fra løypa som går fra Langlivatnet, forbi Hagatjernet og nedenfor Huldreberget. I tillegg har isen synket og det virker som at den har brutt opp noen steder og. Jeg føler meg plutselig ikke helt sikker på å gå på vannet (selv om det nok fortsatt er det). Tilbake gidder jeg ikke å gå (sta). Det betyr å gå gjennom skogen i råtten snø over til løypen som går ned mot Fyllingen. Fyll inn mye slit, stønning, småbanning og å gå på ski en meter ned i snøen og du har meg på vei gjennom skogen. Sliten etterpå.

En annen fordel ved at så mange forlater Marka for å gå Birken, er at køen på Kikutstua ikke blir så lang. Vanligvis står den som regel langt ut døren. Selv om jeg var litt usikker. Det er litt som med Ikea, det er alltid folk på Kikutstua. De første syklistene har begynt å komme og. Det smaker uansett godt med en lunsj bestående av en sandwich, bolle, eplemost og te.

En tilsynelatende misfornøyd turgåer med ødelagt binding (var igrunn i godt humør).

Siste del av turen går uten noen nevneverdige hendelser. Jeg går ruten om Rottungen, nedenfor Kamphaug og ned mot Hammeren før jeg ender opp tilbake på utgangspunktet Sognsvann. Delvis gående på veien ved siden av Bjørnsjøen, der er snøen på vei bort.
Og for de som tror at jeg har noe imot Birken, så har jeg igrunn ikke det. Det er bare litt i overkant mye styr rundt det i forkant. Og så får jeg gå en fin tur i Marka ganske så uforstyrret.

Marka som en maurtue og en enslig ski

Rett før jeg tar inn på Vesleflåtan ser jeg den, den enslige skien. Der ligger den, enslig og forlatt ute på isen. Utrygt er det og å hente den, for isen den ligger på er ikke trygg. De som prøver kan fort finne ut at de får en uønsket svømmetur på kjøpet.

Spol tilbake noen timer og møt en sliten skiløper. Det som skulle bli en flott tur i det nydelige været har blitt en styrkeprøve. Ikke en gang har han kjent et feste under skiene, for hver bakke glipper taket under skiene og vil heller dra mannen ned igjen til bunnen av bakkene. Irritert sparker han fra seg den ene skien, som til nå bare har vært en pine å gå på. Raskt oppfatter han sin store feil, for skien som til nå ikke har hatt feste har nå en fin glid. Ut mot den utrygge isen. Han setter etter, men er for sein. Sliten må han ta turen hjem igjen på bare en ski. På isen ligger den enslige skien igjen og soler seg i lyset. Den går ingen steder.

Den enslige skien.

Slik kunne det kanskje ha skjedd. Selv om hendelsen jeg beskriver over er mer nærliggende til noe jeg selv kunne ha gjort, jeg kjenner selv et snev av irritasjon hver gang jeg får et glipptak i en bakke. Uansett hvordan det skjedde, så må en uheldig sjel ha måtte tatt turen hjem igjen med bare en ski. Jeg har heldigvis begge skiene i behold på turen min fra Sørkedalen til Sognsvann. Ruten min har tatt meg opp bakkene fra Skansebakken og opp til Oppkuvvatnet, før møtet med den enslige skien her ved Vesleflåtan. Videre skal den ta meg ned til Langlia over Svarten, ned forbi Bjørneberget og så over Glåmene til Kobberhaughytta før jeg passerer Lørenseter på veien til Sognsvann.

Ved Loka.

Ikke en gang har jeg befunnet meg alene på en løype denne flotte lørdagen i mars, og det er forståelig. Ikke en sky på himmelen og strålene fra solen når selv de minste krokene i marka. Når jeg går over Vesleflåtan steiker jeg i solen, det er varmt og fjernt fra periodene med kulde tidligere i vinter.

Alle skal virkelig ut i marka denne dagen. Ved et stikryss ikke langt unna Ullevålseter kan jeg høre stemmer og skiknirk fra alle kanter. Hvor enn jeg snur meg så dukker det opp et hode, ut fra skogen, passerende i horisonten eller sittende ved siden av et vann i lyset fra solen. Det myldrer av mennesker over alt. Marka er som en maurtue tenker jeg.

Istapper på Heggelia.

Jevnt og trutt trått

Lørdag morgen og på baksiden av Aftenposten sto det med stor skrift: 'Takk, Tarjei!'. Jo, værsågod tenkte jeg, men det er vel ikke meg de tenkte på. Og med det i bakhodet satt jeg i vei ut på ski fra Skar. Ikke i en stafett, ikke med gevær på ryggen. Bare jeg, alene. Og en lang tur foran meg.

Skar - Øyungen - Kalvsjøen

Og langt skulle det bli, og lenge. Og slik måtte det og bli, for kroppen den var tung, føret det var luggete, og sporene de var snødd igjen. Hva minnes jeg så fra denne turen gjennom det grå og overskyete været?

Gørja - Helgeren

Jeg minnes den tunge, men ellers veldig fine ruten som går fra Helgeren, over Gørjefløyta forbi nordvest-siden av Fuglemyrhøgda og til Trehørningen. Jeg minnes den fordi det ikke var kjørt opp spor der og jeg måtte pløye gjennom snøen selv, at selv de minste bakkene fortonte seg som endeløse kraftanstrangelser når skiene ikke fikk tak og jeg ble sugd bakover og ned i snøen.

Trehørningen - Stålmyra - Lille Daltjuven - Manntjernet

Sandungskroktjernet.

Jeg minnes at det har vært overskyet hver gang jeg har gått den flotte ruten over Daltjuvmana, som bukter seg opp fra Stålmyra etter å ha passert over Lille Daltjuven hvor vinden pustet varmen ut av kroppen min. Fra toppen med utsikt over Store Daltjuven, som nå knapt kunne skimtes gjennom snølaget. Hvor flott det ville fortont seg under en skyfri himmel.

Store Daltjuven - Katnosa

Jeg minnes å akkurat rekke serveringen på Sandvikshytta på Katnosa. Hvordan en fersk vaffel, to eplemost og en varm toddy stilnet en ellers skrikende mage som hadde ult om kapp med vinden over Katnosa. Jeg minnes tanken på den lange turen hjem, om jeg ville nå ned før mørket bretter ut sin skygge over Marka.

Sandungen - Kikut

Jeg minnes gleden ved å føle at krefter jeg har savnet kommer tilbake når jeg nærmer meg Kobberhaughytta når skylaget tar en mørkere farge. Jeg minnes det rød-lilla lyset fra Oslo som lyser opp horisonten når jeg passerer Ullevålseter.

Kobberhaugene - Ullevålseter - Sognsvann

Osmarka.

Jeg minnes det å komme sliten hjem, få seg en varm dusj og likevel tenke at slitet var verdt det.

Foto: A Hazy Shade Of Winter

And the sky is a hazy shade of winter.

Tok dette bildet med mobiltelefonen på skituren jeg gikk lørdag 13. februar, det var strålende vær og ikke en sky på himmelen. Likevel var det kaldt og det dannet seg litt kondens i mobilen, som førte til at bildet fikk noe trollsk over seg. Trollvinter var og et tema jeg så for meg rundt dette bildet, men jeg landet på tittelen på Simon & Garfunkel sin sang istedet.

Langtur i strålende vær

På en alldeles nydelig dag setter jeg ut ifra Grua med mål om å gå gjennom Nordmarka på langs. Og denne dagen skulle virkelig Marka vise seg fra sin fineste side. Heldig også for de som hadde meldt seg på Holmenkollen Skimaraton og fikk gå et renn under en himmel uten skyer. Jeg hadde nok lagt opp en lengre løype enn det skimaraton-løperne skulle gå, men til gjengjeld hadde jeg bestemt meg for at dette skulle være en rolig langtur.

Fra togvinduet kan jeg se jordet som rennet starter på når toget passerer Hakadal Verk, det er minst en pulje igjen og jeg kan se mange deltagere som står og venter på å starte. Toget passerer litt senere løypen, der en rekke av skiløpere er på vei til det endelige målet på Frognerseteren.

Ved Store Fyllingen.

Jeg skal derimot ikke gå noe renn, og legger som planlagt ut fra Grua i et behagelig tempo. De fleste andre skiløperne som gikk av på Grua har tenkt seg til Mylla, noen velger å ta taxi fra togstasjonen mens andre velger å gå på ski opp dit først. I likhet med noen få andre så har jeg tenkt å gå mot Svartbekken først. Det føles godt å komme igang, spesielt med så fint vær. Jeg når Svartbekken ganske raskt, fra stiskillet ovenfor har jeg pekt ut ruten mot Gjerdingen som går på østsiden av Fjellsjøhøgda. I etterkant vil jeg nok si at ruten som tar en opp mot Bislingen og over det myrlendte terrenget nedenfor Bislingflaka (om sommeren vel og merke) ned mot Gjerdingen er hyggeligere (dette medfører dog en del høydemetere). Men den ruten har jeg gått før (dvs fra Mylla), så da var tanken å gå en ny rute denne gangen.

Ved Gjerdingen velger jeg å gå løypen som går sør for vannet og ikke ta opp mot Rajebråten for så å gå over vannet. Det er meldt mulighet for mye overvann på vannene i Marka nå, og jeg er heller ikke så veldig begeistret for å gå på vannene av den enkle grunnen at jeg synes det er litt kjedelig. Så rundt vannet istedet for over, tviler på at Gjerdingen blir nevneverdig fornærmet av det. Jeg blir påminnet sykkelturen min fra ifjor høst på vei rundt vannet, men nå er det ingen mørke skyer som kommer seilende inn over Gjerdingen som da. Jeg passerer vannet hvor kjentmannsmerke-posten står, det er tydelige skispor bort til selve posten.

Snødekte trær ved Finnerudsætra.

Katnosa er neste mål på ruten min, jeg passerer Store Fyllingen (så slapp ikke unna å gå på vann) på veien dit. Nede ved Katnosa er planen å ta en pause ved Sandvikshytta, de har gode vaffler der og. Det er mange folk der, men jeg får plass. Jeg er også heldig, da jeg kom rett før en stor ny bulk med skiløpere sultne på vaffler. På hytta får jeg høre at de som tok skibussene til Mylla måtte vente ved Hakadal Verk for at en pulje med deltagere skulle krysse veien.

Jeg krysser Katnosa, da jeg har tenkt meg over til Spålen. Inne i skogen på vei til Spålen må jeg stoppe for å varme fingrene. Rundt omkring meg kommer det lyder fra snø som faller på bakken, det virker som om at trærne prøver å riste av seg snøen som dekker dem. Det blir bare et kort gjestespill på Spålen, jeg tar av fra sporet og inn på løypen som tar til venstre med engang jeg kommer ned til vannet. Det sporet fører meg til det som blir høydepunktet på turen, som jeg også har forventet.

Overhengende trær opp juvet mot Sandbekkmana.

For den scooter-kjørte løypen som er kjørt opp mellom Spålen og Vesle Sandungen er virkelig den fineste traseen jeg vet om i Marka. Fra Spålen går sporene opp langs et relativt bratt juv mellom Tvetjernshøgda og Brentebråtåsen. De snødekte trærne over meg gjør nesten juvet om til en tunnel. Men så strømmer det lys inn fra en åpning i trærne og jeg befinner meg oppe ved Tvetjerna, der sporene slynger seg på siden av det islagte vannet. Stolpene med rødmerkingen er dekket av snøkrystaller. Oppe på toppen snor sporet seg over et opprinnelig myrdekket landskap over Bjørneputten og Snutetjernet. Jeg må stoppe for å nyte det vakre landskapet, benytter anledningen til å drikke litt vann og nyte en sjokoladebit under den åpne himmelen. Ett enslig fly lager en stripe av røyk bak seg, det eneste som minner om skyer på himmelen. Så vanker det en relativ bratt tur ned sporet som går mellom Fagerliflaka og Velohøgda ned mot Vesle Sandungen.

Nede ved Sandungen viser det seg at det ikke er kjørt opp spor direkte til broen som skiller Vesle og Store Sandungen, så jeg må enten ploge spor selv eller gå ned til Bystøa i sørenden av Vesle Sandungen og opp til der løypen over Kikuttoppen går. Jeg velger det siste. Kunne valgt å gå til Kikut via Fyllingen, men jeg har lyst til å 'plage' meg selv med bakkene opp mot Kikutkollen. Det er fint på toppen der sporet går der og. Nede ved Kikutstua er det en matstasjon for løpet, de er igang med å rydde opp. Virker som om at alle deltagerne har passert, jeg kan ikke se noen der. Det går mye drikke og mange begere, det er flere poser fylt med søppel. Som vanlig på denne tiden står køen langt ut døren på Kikutstua, jeg ser mitt snitt til å snike meg forbi alle. Men jeg skal bare fylle på vann på vannflasken min, så ingen dårlig samvittighet på grunn av det.

Tvetjerna.

Fra Kikutstua kommer jeg og inn på renn-traseen et lite stykke. Jeg setter opp min egen fart littegran nå, men merker at jeg har gått et stykke. Nedenfor Kobberhaughytta er det en ny matstasjon og her spilles det også musikk fra noen høytalere. Tydeligvis har ikke alle deltagerne blitt ferdige med løpet likevel, for når jeg stopper ved Blankvann for å ta en matbit passerer noen løpere meg. Ned mot Ullevålseter begynner jeg å bli litt kald, så jeg tar en rask tur innom serveringen for å varme meg litt opp (og en eplemost). Etterpå er det bare bakkene ned til Sognsvann og sesongens første skikkelige langtur er unnagjort.

Jeg kunne ikke vært mer heldig med været heller, det ble en fantastisk tur gjennom Marka. Stort mer er det ikke å si.

Troll I Eske (07.02.10): The Road

"On The Road Again. Just Can't Wait To Get On The Road Again."

Jeg åpner dette innlegget med noen strofer fra en lystig sang, for ikke å dempe stemningen i henhold til innholdet i filmen som ble vist i denne månedens troll i eske, The Road av John Hillcoat.

I utgangspunktet så er nesten mitt høyeste ønske når det gjelder filmer som blir vist på troll i eske, filmer som jeg i utgangspunktet ikke hadde kommet til å se på kino. På den måten så får jeg som regel se gode filmer jeg ikke ville ha fått sett ellers. Det er likevel ikke gitt at alle filmene som blir vist har falt i smak, jeg minnes med gru den første remaken av The Pink Panther. Men, som regel så er det gode filmer som blir plukket ut.


Det var en liten anekdote, men den er satt i ly av at The Road er en film jeg virkelig har gledet meg til å se. Med andre ord så ligger det da i kortene at jeg er en stor fan av boken. Og med det følger det også en ganske så stor forventning. Så spørsmålet vil jo da være: sto filmen til forventningene? Svaret er for meg både ja og nei. Likevel for å gjøre alt klart, det er en bra film.
For kort å forklare hva boken og filmen handler om, så er The Road historien om en far og hans sønn (i boken bare referert til som 'mannen' og 'gutten') som vandrer alene gjennom et Amerika ødelagt av en katastrofe. Katastroen, som er av apokalyptiske proporsjoner, er ikke beskrevet. Alt som er igjen av landet er en brent og askelagt ødemark. Menneskeheten lever på stumpene av sivilisasjonen og veien de ferdes er ikke trygg.

For å ta de delene av filmen som ikke helt sto til forventningene først. I boken får man bare noen få enkelte glimt av tiden før 'mannen' og 'gutten' legger ut på veien, fra da 'gutten' hadde en mor og 'mannen' hadde en kone. Her har filmskaperne nok utvidet disse scenene i filmen litt, dette er i utgangspunktet ikke noe problem. Dessverre så syntes jeg ikke disse scenene i filmen fungerte like godt.
Starten av filmen føles og noe forhastet, før man har fått tid til å ta inn over seg de dystre realitene i landskapet blir man kastet ut i en mer action-rettet scene. Jeg mener filmen burde tatt seg mer tid til å bygge opp under stemningen som det øde og dystre landskapet legger til rette for først. Til sammenligning kan man nevne I Am Legend (Francis Lawrence). Der blir man presentert for en rekke bilder av et folketomt New York, med tydelige tegn til byen også har vært øde lenge, før man panorerer over byen og man får øye på en enslig bil som kjører gjennom gatene.


Filmen tar seg likevel opp etter den litt nølende starten og klarer etterhvert langt på vei å gjenskape mye av det stemningsbildet jeg dannet meg av landskapet når jeg leste boken. Filmen inneholder mange storslagne bilder av det golde landskapet og av øde og forfalte byer. I tillegg er filmen effektiv lydlagt med lyden av trær som faller i bakken både fjernt og nært, rumlinger i jorden, lyder som er med på å danne grunnlaget for den dystre stemningen i landskapet de beveger seg i.

"Wrapped in the blankets, watching the nameless dark come to enshroud them. The gray shape of the city vanished in the night's onset like an apparition and he lit the little lamp and set it back out of the wind."

Det er som dere nok forstår ingen lystig reise vi blir presentert for. Til tider er det ganske så intenst og enkelte partier er bygget opp med en tilnærming mer mot horror, som og fungerer. Viggo Mortensen og ukjente Kodi Smit-PcPhee gjør begge en god innsats som henholdsvis far og sønn. Filmen tar og vare på de moralske spørsmålene som dialogene mellom faren og sønnen stiller i boken.

John Hillcoat kommer godt ut fra det med sin adapsjon av The Road. Det har blitt en god film. Og som med de fleste adapsjoner av bøker så vil man alltid finne noe man savner og som ikke fungerer i henhold til det bildet man tilegner seg av bøkene.

TIFF 2010: Dag 6

Det er festivalens siste dag og jeg merker at jeg har sett mye film de siste dagene. Det skal bli godt med en pause, men først må jeg gjøre meg ferdig med dagens program. Grunnet tidspunkt for flyet vårt tilbake til Oslo så rekker vi ikke mer enn tre filmer denne søndagen.

Half-Life (Jennifer Phang, USA)
Den siste dagen startes opp med denne filmen satt til en nær fremtid hvor en global katastrofe står for døren. I California følger vi den deprimerte Pam og hennes familie. Faren forlot dem for lenge siden. Hennes selvopptatte mor koser seg med en kjæreste som er mye yngre enn henne og har et kanskje litt for godt øye til Pam. Hennes lillebror Timothy drømmer seg ofte bort til et annet sted som føles bedre enn den ekte verdenen han befinner seg i.

En fin om enn merkelig film som blander fine fotograferte scener med drømmeaktige animasjoner. Slutten er oppe for tolkning. Digget ellers bruken av Godspeed You! Black Emperor som musikkspor til enkelte av scenene.

The House Of Branching Love (Mika Kaurismäki, Finland)
Dette var festivalens avslutningsfilm (åpningsfilmen var Hipsters av Valery Todorovsky), men jeg valgte altså å se den idag istedet. En typisk Kaurismäki film og finsk mørk farse. Når Tuula tar med seg en elsker hjem så tar skilsmissen mellom henne og Johani en mørk vending. De bor fortsatt i samme hus inntil de har fått solgt det og har avtalt seg imellom et sett med regler, ett av dem er at man ikke skal ta med seg andre hjem. Dette gjør Johani sur og som hevn hyrer han inn en prostituert til å spille hans nye unge kjæreste. Med ett er de fanget i en eskalerende krig, hvor etterhvert både politi og mafia vil ha et ben med i spillet.

Half-Life.

Et finsk War Of The Roses med andre ord. Og morsom, til tider veldig morsom. Når det ikke blir det helt store er det fordi det overdrives litt vel mye i forviklingene mot slutten.

Da er det bare en film igjen før jeg er ferdig med TIFF for denne gangen, åttende gangen jeg er her oppe. Og jeg har aldri sett flere filmer her enn dette året.

Home From Home (Cho Sung-Hyung, Tyskland)
Min avslutningsfilm er en dokumentarfilm om den 'tyske byen' i Sør-Korea. I etterkrigstidens Tyskland var det et stort behov etter arbeidskraft og fra Sør-Korea kom det mange koreanske jenter for å arbeide. Disse møtte etter hvert tyske menn og giftet seg med dem. Men etterhvert har de begynt å savne hjemlandet. For å få innbyggerne sine hjem igjen og samtidig legge til rette for deres tyske menn anlegger koreanerne en egen by for dem. Denne dokumentarfilmen følger flere av disse parene i deres nye hjem i Sør-Korea.

En veldig fin og morsom dokumentar med mye underliggende humor. Den 'tyske byen' er et populært turiststed for sør-koreanerne. Selv stiller også dokumentaren spørsmålet rundt hvor villige de tyske innflytterne er til å innkorporere seg i det koreanske samfunnet, de snakker ikke koreansk og ser ikke ut til å ville lære seg det heller.

The House Of Branching Love.

Jeg går ut av salen og erkjenner at festivalen er over for min del denne gang, nå venter fly tilbake til hovedstaden. Selv fortsetter festivalen med å vise filmer ut dagen, regner og med at de setter opp noen ekstravisninger mandagen og.

Det ble ny rekord i antall filmer på festivalen for min del, hele 31 filmer. Noe i overkant kanskje, det ble mye film og mye å fordøye. Vanligvis legger jeg listen lavere, for å få sett litt mer av Tromsø og pustet litt mer ut mellom filmene. Men antall filmer kan jo og sees på som et tegn på at det var mye interessant å se på programmet i år.

Festivalens beste film ble for meg Katalin Varga av Peter Strickland. Hadewijch og Around A Small Mountain var festivalens to skuffelser. Filmene som vant priser på festivalen var:

Aurora-prisen: The Door (Anno Saul)

Fipresci-prisen: 10 To 11 (Pelin Esmer)

Don Quijote-prisen: Whisper With The Wind (Shahram Alidi)

Den Norske Fredsfilmprisen: The Other Bank (George Ovashvili)

Tromsøpalmen: Å Puste Ut Musikk (Trond Eliassen)

Jevnt over var jeg veldig godt fornøyd med årets festival, og jeg regner med å sette foten nordover til samme tid neste år.