Siste skitur i januar

Skitur, et gjentagende element i mitt liv. Så tog til Stryken denne gangen, som vanlig ganske så fullt på perrongen der rett etter ankomst. Siden jeg ikke valgte å gå hovedlinjen ned mot Kikutstua, og istedet ta i retning Fjellsjøen ble det betydelig færre i skisporene enn rett ved togsporene. Været er grått i starten, med et lett snødriv i starten, over Fjellsjøen er det og litt surt. Føret er derimot overraskende bra. Må tåle litt småpisking i øynene av snøen i nedkjøringene.

Gjerdingen.

Over Gjerdingen er det en liten stund siden det har blitt kjørt og vinden har blåst snø over sporene. Fra Gjerdingen går turen videre til Tverrsjøen og så videre mot Finnstad. Alltid likt den traséen der, med Pershusfjellet voktende over en. Vafler må en ha, og Sandvikshytta byr på akkurat det.

Skarvvatnet.

Ved oset til Finntjernet, på vei mot Katnosa.

Det har visst vært kjørt opp over markas indrefilet, men det synes ikke. Jeg følger spor i den dype snøen fra noen som har gått over Sandbekkmana før meg. Turen er som vanlig alltid pen, men litt tyngre enn vanlig.

Nedenfor Tvetjerna på vei opp mot Sandbekkmana.

Fyker så videre over Vesle Sandungen og over til Vestre Fyllingen. Nærmer meg Kikut nå, så betydelig flere folk å se. Tar Bjørnsjøhelvete mot Ullevålseter, og så er det rett på E6'en ned mot Sognsvann. Fin skitur idag, med bra føre.

Trassalder-føre i Marka

Værutsiktene var ikke så lyse idag, men når skiene først begynner å feste seg til beina er det vanskelig å få dem av igjen. Jeg dro til Skansebakken i Sørkedalen med planer om en langtur. Det ble noe midt i mellom. Den ferske snøen som har lavet ned i det siste har nådd trassalderen virker det som, føret er verken fugl eller fisk. Det gikk fra såpeglatt til store snøskavler og isbreer under skiene idag.

Fra Skansebakken satte jeg kursen mot Brunkollen, opp fra skansen var det stort sett bare labbing på uoppkjørte løyper. Min opprinnelige plan fra Brunkollen var å gå mot Burudtjern og så til Vensåsseter, og så videre mot Løvlia. På veien til Burudtjern tok jeg feil vei og endte opp helt nede ved Stein Gård, noe som førte til en rundt 8km ekstra. På oppharva snø og like mye spor å se som på et åpent hav. Turen opp igjen var av det sure slaget. Det går mye krefter på å surre på uoppkjørte spor. Heldigvis ble skisporene noe bedre fra Burud og opp mot Vensåsseter.

Kort sagt, så ble det fort klart at dette ikke var min dag, jeg følte meg fort tom for energi og ikke klarte jeg å samle sammen så mye krefter heller, det gikk med sneglefart bortover. I likheten med trærne rundt så forsvant de fort inn i den grå tomheten. På Vensåsseter måtte jeg hive innpå to vafler. Jeg lar Løvlia gli fra meg i tankene, orker ikke å gå den litt kjedelige traséen langs Heggelivannene i den farten jeg holder nå. Går likevel over Vidvangshøgda, utsikten borte i det grå været.

Ned Dammyrdalen er det derimot bedre forhold, beste føre så langt og det går faktisk framover etter at jeg tar ett fraspark. Nede ved Skansebakken ankommer jeg kort tid før Sørkedalsbussen går. Det ble ikke helt den store skituren idag.

TIFF 2015

Tromsø Internasjonale Film Festival 2015 gikk av stabelen 12-18 januar. Nok engang reiste jeg nordover for å sitte inne i en mørk kinosal og se på filmer fra alle verdens kanter og hjørner, mens det omtrent er like mørkt ute. Det ble omtrent ny rekord av filmer denne gangen, 30 filmer passerte foran mine øyner. Kanskje i overkant mange egentlig. Der hindret meg likevel ikke fra å gjøre andre ting mens jeg var i Tromsø, som å innta sikkert like mange øl, innta den for meg obligatoriske burgeren på Blårock (dvs. ikke bare en), nyte festivallivet på Café Sånn, fryse over broen, de hyggelige vandringene i byen (jeg liker Tromsø), studere programmet for årets festival, ordne billetter til filmer man vil se, hufse litt ute mens man ser på snøkinoen (som ikke lengre er laget av snø), nyte lyden av spraking fra vinylen på Verdensteateret, ta banen opp til Fløya og gå til toppen med brodder på under en nydelig farget himmel, stå opp tidlig for å nå første film, legge seg sent etter siste visning og øl, se ting i perspektiv på Perspektivet Museum, kose seg og ha det bra.

Prisvinnerne var i år Li'l Quinquin (Bruno Dumont, Aurora-Prisen), Li'l Quinquin (Bruno Dumont, Fipresci / Kritikerprisen), The Look Of Silence (Joshua Oppenheimer, FICC / Don Quijote-prisen), Drone (Tonje Hessen Schei, Den Norske Fredsfilmprisen), I Am Kuba (Åse Svenheim Drivenes, Tromsøpalmen), The Salt Of The Earth (Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado, Publikumsprisen). Mine fem favoritter fra festivalen var It Follows (David Robert Mitchell), Wild Tales (Damián Scifron), What We Do In The Shadows (Jemaine Clement & Taikia Waititi), Li'l Quinquin (Bruno Dumont), The Salt Of The Earth (Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado).

Wild Tales, Damián Scifron.

Mitt program for TIFF 2015:

Frank (Lenny Abrahamson)
Still The Water (Naomi Kawase)
The Taxi And The Telephone (Ernest Abdyjaparov)
Journey To The West (Tsai Ming-Liang)
Black Coal, Thin Ice (Yi'nan Diao)
The Social Life Of Small Urban Spaces (William H. Whyte)
It Follows (David Robert Mitchell)
Charlie's Country (Rolf de Heer)
Wild Tales (Damián Scifron)
Carmina And Amen (Paco León)
That Thing You Love (Alvaro Velarde)
Lake Los Angeles (Mike Ott)
What We Do In The Shadows (Jemaine Clement & Taikia Waititi)
Anima State (Hammad Khan)
Eden (Mia Hansen-Løve)
Mister John (Joe Lawlor & Christine Molloy)
Goodnight Mommy (Veronika Franz & Severin Fiala)
Jauja (Lisandro Alonso)
The Snow White Murder Case (Yoshihiro Nakamura)
NAS: Time Is Illmatic (One9)
Li'l Quinquin (Bruno Dumont)
The Salt Of The Earth (Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado)
The Newburgh Sting (David Heilbroner & Kate Davis)
Morgenrøde (Anders Elsrud Hultgreen)
Stray Dog (Debra Granik)
Mold (Ali Aydin)
Tusk (Kevin Smith)
Phoenix (Christian Petzold)
I Feel Like Disco (Axel Ranisch)
Dear White People (Justin Simien)

Lysekrone i Hålogaland Teater.

Ferjer, Tromsø havn.

Lystre og meg.

Utsikt over mot Tromsdalen og Ishavskatedralen.

Fiskebåter.

Utsikt fra midten av Tromsøbrua.

Utsikt over Tromsø fra toppen av Fløya.

Mot sør fra Fløya.

Mørk vassetur i snøen

Jeg hadde en tanke om å stå opp tidlig for å komme meg på ski, der det var mulig. Som var nord i marka, litt histen og pisten der. Ikke alltid kroppen er enig med tanken og når jeg til slutt klarte å komme meg opp av sengen var klokken av alle ting 11!!! Og det første jeg så når jeg så ut vinduet var at det jaggu meg hadde snødd og. Kom jeg meg ut på ski for det? Neida.

Hva gjorde jeg istedet? Jeg tok beina fatt. Sent, men godt. Så gikk man til fots på skogsbilveien fra Sørkedalen, som fort gikk over til lettere vassing i snø. Tenkte på skiene da. Mørkt ble det og, men jeg liker det igrunn noen ganger. Bare vandre innover i mørket, i et ensomt lys fra hodelykten. Landskapet endrer karakter i mørket, konturene forsvinner, bærer preg av det skjulte. Nesten stille ute. Bare meg. Lyden av vinden som blåser gjennom trærne, ikke som en storm, bare en stille uling.

Ikke bare meg, ved Langli er det et lite lys i mørket som kommer nærmere. En annen vandrer er ute og går, Like overrasket å møte meg, som jeg var over å møte han. Han hadde overnattet i telt ved Sandungen og var nå på vei tilbake.

Trillestien over Kveldroshøgda ikke like lett å følge i mørket og snøen. Elgspor på stien. Etterlot noen spor i snøen på kryss og tvers inni der jeg og, før jeg fant rett vei. På nippet til å snu, ikke så lurt å surre for mye, vet hvor det ender. Kom meg over. Langt ned igjen nå. Enslig vandrer igjen, i snøen, i mørket, ikke så stille lengre, vindens susing gjennom trærne har økt i omfang. Det snør, små stjerner som faller.

Må løpe for å rekke bussen nede ved Sørkedalen Skole, når den akkurat.

Ny vinter i Sørkedalen.

Spor i mørket og snøen, på leting etter sti og blåmerking.

Glad vandrer tilbake på rett spor.

Det snør stjerner.

Mer snø enn sko.

Troll I Eske: Mamma

Alltid gøy å prøve å gjette hvilken film som blir vist på troll i eske, alltid gøy å gjette rett. Ikke alltid like gøy å gjette rett hvis det er en film man igrunn ikke har så veldig lyst til å se. Den gode tingen ved det, er at man da får se en film man ikke hadde sett ellers. Sånn kan man utvide horisonten av.

Mamma.

Dagens troll var akkurat en sånn en. En sånn en som man gjettet rett. Og ikke hadde noen store forventninger til. Jeg hadde håpet på Leviathan av Andrei Zvyagintsev, men nå har det vært så mye snakk om Xavier Dolan på filmsteder. Og han har en ny film på plakaten, Mamma. Tema, type film, arthouse, priser, alt man kan se som en pekepinn på ett valg som ett troll.

Det stemte. Mamma kom på lerretet, i det vi i gode gamle tider kalte for fullscreen versjon på tv. Jeg har egentlig aldri klart å få noen interesse for Xavier Dolan sine filmer, så jeg har ikke sett noen heller. Det er bare noe som ikke har stemt for meg. Denne var bedre enn ventet, selv om slutten slo beina under på den.

Mamma er 46 år gamle Diane, sønnen er 15 år gamle Steve. Og filmen handler om moren og hennes forhold til sin sønn som lider av ADHD. Endene har det vanlige problemet med at de ikke møtes. Steve går inn og ut av institusjoner, og ungdomsfengselet lurer ikke langt unna. Ett sårt blikk på det å hanskes med noen man er glad i, men som ikke kan kontrollere seg selv.

Fin nok film. Regissøren kunne nok fint kontrollert seg selv litt også, filmen varer i over to timer. Om jeg kommer til å se noe mer av Xavier Dolan? Det får tiden vise.

Kjentmannsmerket: Varingskollen Sydøst

Vinteren er straks på vei, selv om sporene dens er skjult for øynene i hovedstaden. I marka er det derimot en endring av fargetoner, ett tynt lag av halvsnø ligger som et dekke over landskapet. Trærne angrepet av rim. Å vandre gjennom skogen på denne tiden av året, før det blir for mye snø og vandring blir til vassing, er en stillhetens ode.

Utsikt på vei opp mot Veslekollen.

Tar toget til Åneby, hvor hvittonene passerer forbi togvinduene i fart. Glatt oppover på steinene på vei inn inn i skogen. Stien en bar stripe imellom ett tynt lag med snø. Tanken er å gå mot Varingskollen, men mister blåstien. Den fortsetter nok umerket videre langs der det ser ut som en skogsbilmaskin har harvet opp underlaget i skogen, mens jeg valgte å gå det som var en sti.

Falter, part fall, part winter.

Istedet blir jeg ledet inn i skogen på en sti som jeg ikke vet hvor går en, retningen er derimot fin. Det ligger et stillhetens slør over marka, himmelen er like sløret. Passerer en liten løe i skogen, sannsynlig en jaktbu. Det bærer oppover i lia, mens solen kjemper en innbitt kamp om å slippe igjennom skylaget, det gir en dramatisk utsikt.

Varingskollen sydøst.

Dukker opp på en kolle nedenfor Varingskollen. Fin farge på himmelen nå, ett kjøligblåttgrått landskap, striper av sol i horisonten. Stemningsfullt. Jeg finner en kjentmannspost, fra det ferske heftet. Har ikke det heftet, så visste ikke at det var en post her. Hadde ikke planlagt noen tur etter kjentmannsposter idag, så ble det det likevel.

Ett landskap i rimets tegn.

Oppe på Varingskollen forsvinner bakken ned i skylaget, jeg forsvinner ned i motsatt retning. Krysser Greveveien og entrer det lille naturreservatet ved Nordre Karlshaug. Hele tiden vandrende på et tynt lag av snø, eller på en sti som et spor gjennom snøen. Kommer ut på skogsveien til Holmetjern. Fra nå av begir jeg meg ut på en skogsbilsvandring.

Vintermyr.

Ved Kalvsjøen følger jeg skisporene fram til vannet, men ikke videre ut på vannet. Fortsatt ikke noe is. Kan speide utover vannet og drømme om kommende turer på ski over vannet mens jeg spiser lunsj.

Kalvsjøen.

Tanker og idéer kommer og går, men det blir til å følge veien tilbake til Sognsvann. Kvelden skrur av lyset langs Skjærsjøen.

Baekdu Daegan

Baekdudaegan (den store hvite ryggen) er en 1700km lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner Koreas vannskille og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Paektusan (2850m / 2744m i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender på Cheonwangbong (1915m) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølselsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den 735km lange strekningen av fjellryggen i Sør-Korea går det en langdistanse rute, som starter på Cheonwangbong og ender i Jinburyeong. Høsten 2014 gjennomførte jeg turen og nedenfor vil dere finne min beretning fra den mektige Baekdudaegan.

Forberedelse til Baekdudaegan

Prolog  i (03.09):Jungsanri

Prolog ii (04.09):Jungsanri - Cheonwangbong

Dag   1 (04.09):Cheonwangbong - Seseok

Dag   2 (05.09):Seseok - Nogodan

Dag   3 (06.09):Nogodan - Gogiri

Dag   4 (07.09):Gogiri - Maeyori

Dag   5 (08.09):Maeyori - Bokseongijae

Dag   6 (09.09):Bokseongijae - Baegunsan

Dag   7 (10.09):Baegunsan - Yuksipryeong

Dag   8 (11.09):Yuksipryeong - Satgatgoljae

Dag   9 (12.09):Satgatgoljae - Bbaejae

Dag 10 (13.09):Bbaejae - Samdobong

Dag 11 (14.09):Samdobong - Gwaebangryeong

Dag 12 (15.09):Gwaebangryeong - Jakjeomjae

Dag 13 (16.09):Jakjeomjae - Keunjae

Dag 14 (17.09):Keunjae - Jigijae

Dag 15 (18.09):Jigijae - Hwaryeongjae

Dag 16 (19.09):Hwaryeongjae - Piatjae

Dag 17 (20.09):Piatjae - Neuljae

Dag 18 (21.09):Neuljae - Beorimigijae

Dag 19 (22.09):Beorimigijae - Eunti

Dag 20 (23.09):Eunti - Ihwaryeong

Dag 21 (24.09):Ihwaryeong - Mungyeongeup

Dag 22 (25.09):Mungyeongeup

Dag 23 (26.09):Mungyeongeup - Haneuljae

Dag 24 (27.09):Haneuljae - Ansaengdal

Dag 25 (28.09):Ansaengdal - Jeosuryeong

Dag 26 (29.09):Jeosuryeong - Jukryeong

Dag 27 (30.09):Jukryeong - Gochiryeong

Dag 28 (01.10):Gochiryeong - Buseoksa

Dag 29 (02.10):Buseoksa

Dag 30 (03.10):Buseoksa - Doraegijae

Dag 31 (04.10):Doraegijae - Hwabangjae

Dag 32 (05.10):Hwabangjae - Pijae

Dag 33 (06.10):Pijae - Daetjae

Dag 34 (07.10):Daetjae - Samhwadong

Dag 35 (08.10):Samhwadong - Baekbokryeong

Dag 36 (09.10):Baekbokryeong - Sapdangryeong

Dag 37 (10.10):Sapdangryeong - Daegwanryeong

Dag 38 (11.10):Daegwanryeong - Noinbong

Dag 39 (12.10):Noinbong - Guryongryeong

Dag 40 (13.10):Myeonggaeri

Dag 41 (14.10):Guryongryeong - Jochimryeong

Dag 42 (15.10):Jochimryeong - Hangyeryeong

Dag 43 (16.10):Hangyeryeong - Gongryong Neungseon

Dag 44 (17.10):Gongryong Neungseon - Misiryeong

Dag 45 (18.10):Misiryeong - Jinburyeong

Epilog  (19.10):Jinburyeong

Baekdudaegan @ 12:00

Baekdudaegan: Nyttig informasjon

Artikkel i Seoul Tribune om Baekdudaegan

(Baekdudaegan) Epilog: Jinburyeong

Det har nå omtrent blitt en vane med grytidlige morgener på ruten, så det er ingen overraskelse at jeg våkner av meg selv tidlig om morgenen denne dagen også. Da jeg er ferdig med vandringen, gjør det ekstra godt å bare kunne lukke øynene igjen og sove videre. Kroppen er lett av forventning når jeg til slutt står opp, til en dag uten vandring. Ute er det en tynn dis som lyses opp av solen. Jeg spiser frokost, bibimbap, i en av restaurantene nedenfor pensjonatet, morgenris og morgendis.

Jinburyeong, ved ankomst fra Baekdudaegan (bildet tatt dagen før).

Jinburyeong.

Det er ikke så mye igjen å gjøre her, men jeg har en ting jeg vil gjøre før jeg forlater Jinburyeong og Baekdudaegan for nå. Med sekken pakket går jeg ned til den lille plassen med stelen, jeg har lyst til å gjøre en liten markering til. Der er det nå fullt liv, en buss står parkert bortenfor og en stor gruppe er i gang med storstilt preparasjon av mat og drikke. Det ser ut som at de er vandrere som gjør seg ferdig med sin vandring på Baekdudaegan, de har nok tatt den etappevis som koreanerne vanligvis gjør.

Ved stelen som symboliserer endepunktet for ruten i Jinburyeong. En tøff, men vakker vandring gjennom Sør-Korea på den mektige Baekdudaegan er ved sin ende.

Jeg har laget meg mitt eget hjemmelagde vandrebånd som jeg henger opp blant de andre båndene der ruten slutter. Samtidig kommer det en ny gruppe med vandrere ned fra ryggen, hvor hver vandrer mottar en blomst og blir klappende geleidet ned til stelen. Jeg stiller meg for morro skyld i linje etter de ankomne vandrerne og går ned selv, jeg får en blomst og blir klappet for jeg og. Det føles som en mer verdig og fortjent avslutning på vandringen enn den stille ankomsten igår.

En gruppe gir meg en blomst og klapper for meg ved enden av ruten.

Så er det tid for avskjed. Etter å ha gått og sett på Østhavet fra ryggen i lang tid har jeg bare ett bestemt ønske, og det er å komme meg ned for å få se havet. Jeg har derfor bestemt meg for å dra til Sokcho, før jeg etterpå vil reise til Gimcheon for å besøke Mr. Cho Byeongsam og hans kona. Bussen kommer, jeg tar et siste blikk opp mot ryggen jeg har kommet ned fra, før jeg stiger inn på bussen. Det er med en merkelig følelse jeg kjører med bussen ned fra ryggen som jeg har tilbringet de siste 45 dagene på. Det har vært ett eventyr av de sjeldne, ett tungt eventyr, men ett jeg så absolutt ikke ville vært foruten. Med meg bærer jeg en del av livsenergien som flyter ned fra den spirituelle ryggraden til Sør-Korea.

Det lille området som markerer slutten på ruten. En gruppe feirer deres ferdigstillelse av ruten. Av banneret kan det se ut som at de startet sin vandring den 7. april 2013.

I Sokcho går jeg rett ned til havet og setter meg ned for bare å speide ut mot horisonten mens bølgene sakte slår mot stranden.

<- Jinburyeong